Kampen om barndommen

Da forlegger Irina Balakhonova flyttet tilbake til Moskva etter flere år i Sveits, irriterte hun seg over den snusfornuftige litteraturen hennes 6-årige sønn ble tilbudt i russiske bokhandler. Irina skjønte snart at skulle barnebøkene bli bedre, måtte hun gjøre noe med det selv. Slik ble hun forlegger. Hennes forlag Samokat, russisk for sparkesykkel, har siden 2003 vært godt synlig for alle som interesserer seg for barnelitteratur.

Forlaget som ledet an

Irina ville utgi barnebøker som åpner for samtaler om viktige ting i hverdagen. Slike bøker fant hun i Europa. Irina snakker godt fransk, og det ble naturlig å begynne med franske forfattere. Deres første utgivelse ble «Hund! Hund!» av Daniel Pennac, som handler om en hund som vokser opp på en søppelfylling i Nice. Boken, som er fortalt fra hundens perspektiv, er en spennende, rørende og vittig fortelling om vennskap og overlevelse. Boken ble et slags programmanifest for forlaget, forteller Irina.

Etter hvert utvidet Samokat til oversettelser fra andre europeiske språk, også skandinavisk. Forlaget har utgitt bøker av sentrale skandinaviske forfattere som Ulf Stark, Maria Parr og Tormod Haugen.

– Maria Parrs «Vaffelhjarte» var faktisk vår første store kommersielle suksess. Med den utgivelsen i 2008 nådde vi langt utover vår egen lille elitære krets.

I dag har forlaget 20 ansatte og har de siste årene utgitt mellom 40–50 titler årlig.

I kjølvannet av Samokat har det dukket opp mange nye barnebokforlag. Selv om bokmarkedet i Russland forøvrig hadde en kraftig tilbakegang etter finanskrisen, fortsatte barnebøkene å selge godt. En grunn var at Samokat satte en ny standard for hva som er en barnebokforleggers oppgave.

– Vi jobbet beinhardt for å tiltrekke oss oppmerksomhet og gjøre barnelitteraturen synlig. Vi arrangerte konkurranser, happenings, forestillinger og oppfinnsomme presentasjoner hver gang vi lanserte en ny bok.

Barnebøker ble plutselig mye mer enn bøker. Samokats bøker og boklanseringer dyrket leken og kreativiteten, og representerte en ny, moderne måte å oppdra barn på. I Russland der barneoppdragelsen tradisjonelt har vært av den mer autoritære typen, appellerte Samokat til unge, bevisste foreldre. På denne tiden var hele det russiske samfunnet åpent for impulser utenfra. Den nye, friske barnelitteraturen sparket avgårde.

Sovjetnostalgi

Nå har trenden snudd. En kjapp tur innom den store bokhandelen Dom Knigi i Moskva bekrefter det inntrykket. På de store salgsbordene i barneavdelingen ligger det nå stabel på stabel av oppbyggelige barnebokklassikere fra sovjettiden. Det er det nasjonalt russiske som er på moten, både sovjetkulturen, førrevolusjonære klassikere og vakkert illustrerte folkeeventyr. Den oversatte litteraturen er ryddet bort i hjørnereolene.

– Vi ser nå en dyrking av sovjettiden på alle områder. Litteratur fra denne perioden er lett å selge. Og mange av disse gamle bøkene er jo klassikere fordi de er gode.

Det er billigere å gjenutgi gamle bøker enn å satse på noe nytt og ukjent, det være seg oversettelser eller nyskrevne bøker av russiske forfattere.

Lov om aldersmerking

Høsten 2012 kom den første store, konkrete innskrenkningen for barnebøkene. Da trådte lov F3-436 «Om beskyttelse av barn mot informasjon som er skadelig for deres helse og utvikling» i kraft. Loven påbyr aldersmerking av all informasjon rettet mot barn og unge, også litteratur. Den omfatter en detaljert liste over fra hvilken alder barn kan introduseres for forskjellige temaer. Det er i første rekke omtale av seksualitet og vold som reguleres, men også andre ting, som omtale av sykdom. For eksempel kan barn fra seks år få lese om sykdom, så lenge den er kortvarig, ikke alvorlig og uten detaljerte, kroppslige beskrivelser. Fra tolv år kan barn høre om heteroseksuelle forhold dersom seksuelle handlinger ikke skildres på opphissende måte. Fra seksten år kan barn lese om vold så lenge drap ikke skildres i detalj og så lenge det vises medfølelse med offeret. Interessant nok står det at vold utført av statlige organer er unntatt fra disse begrensningene.

– I begynnelsen lo vi av det hele og trodde loven ville bli umulig å håndheve. Vi kunne jo bare merke samtlige bøker vi utga med «aldersgrense 100 år», og så ville problemet være løst.

Men etter hvert innså russiske barnebokforleggere at dette er et sinnrikt uttenkt system som i høyeste grad begrenser deres frihet. De tok tydelig til motmæle, arrangerte seminarer, debatter og aksjoner. Det var viktig. For om du ikke får lov til å snakke med barn, særlig ungdom, om det som opptar dem, hva skal man da snakke med dem om?

– Først nå skjønner vi hvor godt vi hadde det! I nesten 10 år kunne vi utgi bøker om nesten akkurat hva vi ville, kunne vi si nesten hva vi ønsket. Vi kunne snakke om skilsmisse, om vold og aggresjon, om alkoholisme, om udugelige foreldre og omsorgssvikt. Det kan vi ikke lenger.

Mange land har aldersgrenser på film og dataspill, og det finnes lover som regulerer reklame rettet mot barn. Men det er ikke vanlig å regulere innhold i barnebøker i lovs form. Den russiske loven skiller seg dessuten ut ved sin moralisme og ved at den først og fremst rammer småaktører som Samokat og den alternative barnebokscenen.

Foreldrekomiteer

Alle foreldre er opptatt av å beskytte sine barn, og nå har staten gitt dette verktøyet i hendene på den enkelte forelder, så de kan holde forleggere i øra. Enhver har nå rett til å melde bøker de mener bryter med regelverket inn til myndighetene. Hvis det åpnes sak, blir opplaget av den aktuelle boken beslaglagt under etterforskningen. Dette kan ta mange måneder og påfører forlaget store økonomiske tap.

– For å håndheve loven er det opprettet egne foreldrekomiteer. Disse består gjerne av folk som har politiske ambisjoner. De søker oppmerksomhet for dermed å kunne skaffe seg finansiering for videre valgkamp.

I Ural var det en sak der en slik foreldrekomite fikk beslaglagt en bok om forplantningslære. Saken ble etterforsket i et halvt år. I mellomtiden satt forleggeren og ventet på svar. Ville han havne i fengsel? Ville han få en gigantisk bot? Man fant ingenting, og saken ble henlagt. Men ingen forsto hva slags etterforskning dette var, eller hvem disse «ekspertene» var som etterforsket.

Det har vært en rekke slike saker det siste halvannet året der særlig opplysningsbøker om pubertet, kropp og seksualitet har blitt anmeldt. Det er altså ikke snakk om direkte sensur, men om et system som fremmer selvsensur og angiveri.

– Det er nettopp alle uklarhetene ved loven som gjør den effektiv. Loven spiller på hver enkelts «indre politimann», den fremmer jo faktisk angiveri, oppdrar folk i en slags politistatsmentalitet. Loven er utformet for å skape panikk, slik at forleggerne begrenser seg selv.

Det gjelder å sno seg

Irina manøvrerer sin sparkesykkel med stor smidighet. Og kanskje er det nettopp Irinas teft for kommunikasjon og evne til å se nye muligheter som har reddet forlaget så langt. Samokat har ennå ikke blitt anmeldt for noen av sine utgivelser, selv om de har mange bøker på sin liste som kunne ha blitt inndratt. Foreldre som kjøper Samokats bøker er stort sett velutdannede folk som forstår forlagets linje når de hører argumentene. Forlaget får mange e-poster og telefoner, og Irina bruker mye tid på å svare og forklare foreldre hvorfor bøkene de utgir er som de er.

Forlaget merker at det har vært en holdningsendring. Foreldre kjøper ikke lenger de samme bøkene. Irina har derfor gjort utgivelsene litt mykere. Og de går nye veier. De ser etter gode non-fiction-bøker, for eksempel. Og de har endret aldersgrensene sine.

– Nå merker vi alle bøker både med en aldersanbefaling og en aldersadvarsel. Så vi kan anbefale en bok for 12+, men advare om at den kan inneholde opplysninger som er for 16+. Hittil har ingen nektet oss å ha slik dobbel aldersmerking. Det gjelder å sno seg!

Lov mot homofil propaganda

Sommeren 2013 ble loven mot homofil propaganda innført i den hensikt «å beskytte barn mot informasjon som fornekter de tradisjonelle familieverdier».

Samokat markerte innføringen av denne loven med brask og bram ved på samme dag å utgi ungdomsromanen «Narrelua» av Daria Wilke. Denne boka handler om en gutt tidlig i tenårene som er usikker på seg selv og sin seksuelle legning. Han vokser opp i et teatermiljø, og en av hans beste venner, teatrets stjerneskuespiller, er åpent homofil og ser seg nødt til å emigrere til Nederland.

– Dagen etter ville det ikke lenger vært mulig å utgi denne boka. Vi fikk mange reaksjoner fra folk som ville markere at de hadde høyere moral enn oss. Ett kom fra en advokat tilknyttet kirken. Jeg fikk også trusler og anonyme brev om at jeg ikke burde gå ut på gata uten livvakt. Det var skremmende.

Opplaget er nå utsolgt. Forlaget vurderer å lage et nytt opplag, men det vil i dag være vanskelig å nå frem til målgruppen. For i så fall må denne ungdomsromanen merkes med 18+ og bli klassifisert som voksenbok i alle bibliotek og bokhandlere.

Verst for barnebokforleggerne

Innen bokbransjen er det barnelitteraturen som rammes hardest av innsnevringene i ytringsfriheten. Kanskje er det typisk for totalitære stater at de ønsker mest mulig kontroll med hvordan barn oppdras?

– Barnelitteraturen rammes helt klart hardere enn litteratur for voksne. Det er jo ingen slike begrensninger for voksenbøkene. Hadde man hatt det, ville det med det samme blitt skreket opp om sensur.

Og forhåndssensur, slik man hadde i Sovjetunionen, har man jo ikke i Russland i dag. Men denne loven ble ikke utviklet for å kunne anvendes på hver enkelt bok.

– Loven ble innført for på ett eller annet tidspunkt å kunne slå til mot personer og forlag som har tillatt seg for mye, som oppdrar barn til ikke å bli patrioter som støtter Putins Russland. Så kan man med loven i hånd begrense eller stenge disse. Enkelt og greit. Vi har utgitt masse bøker som kunne få oss stengt på dagen, dersom noen hadde ønsket det.

I mars i år ble Irina Balakhonova nominert til IPA Freedom to Publish Prize, en årlig ytringsfrihetspris Den internasjonale forleggerforeningen deler ut til en «person eller institusjon som har gitt et viktig bidrag til fremme av forsvar for retten til å publisere».

Nominasjonen var en oppmuntring for Irina i en periode hun var nær ved å gi opp. Nå fokuserer hun på at hun driver en business.

– Jeg har 20 ansatte som jeg har ansvar for. Jeg utgir gode barnebøker, og det skal jeg fortsette med.

Barnelitteraturen har alltid vært et tilfluktssted for forfattere under Russlands mest totalitære perioder. På 30-tallet var det mange kjente forfattere som ytret seg nettopp gjennom barnelitteraturen da voksenbøkene deres ble stoppet av sensuren: En av dem var absurdisten Daniil Kharms som i dag er en kultfigur i litteraturmiljøer verden over. En annen var poeten Osip Mandelstam, og Samokat har nylig gjenutgitt en av hans billedbøker. Irina øyner her et bittert håp for barnelitteraturens fremtid i Russland.

– Eventyret og fabelen rommer muligheter fordi den er uangripelig for myndighetene. Eventyrformen kommer tilbake. Barnelitteraturen beveger seg bort fra realismen. Forfatterne vil skrive i et mer billedlig språk, og vi vil se et oppsving for eventyret, fabelen og andre ikke-realistiske genre.

Kanskje er det derfor Irina har så stor tro på sin neste oversettelse fra norsk: «Dustefjerten» av Rune Belsvik.