Marked for musikk kan være mer enn en skolesekk-samling

I tre dager i oktober samles deltakere fra landets ulike kulturaktører i Larvik for å se seg ut konserter og knytte kontakter.

De nærmere 30 produksjonene som får plass i Marked for musikks program, velges ut av et programutvalg på fem personer. Utvalget har medlemmer fra Kulturtanken, Riksscenen, Miniøya og Samspill International Music Network.

Selv om Kulturtanken kun har en offisiell rolle som rådgivende organ, og innkjøperne i DKS ikke er representert i programrådet, trenger en bare kaste et raskt blikk på deltakerlisten for å se at DKS-ansatte er i overveldende flertall blant de påmeldte.

Mange av utøverne som opptrer er dessuten allerede inne i skolekonsertsystemet og har samarbeidet med DKS-produsenter om utformingen av konserter.

Arrangørene hevder de jobber med å nå ut til potensielle deltakere utenfor DKS, og det er bra:

Økt bredde i deltakernes utgangspunkt kan gi økt bredde i hva som meldes på. Ellers kan det være fare for at produksjonene formes for å behage blikket til de DKS-ansatte, noe jeg ser tendenser til.

En del av fremføringene er påfallende like i innpakningen, og føles litt polerte, som om de følger en uskreven mal for å tekkes nettopp DKS-produsenter.

Velkjent ramme

Et eksempel på en utøver jeg opplever som litt for bundet av en slik form, er Amina Sewali.

Hun har fantastisk karisma og en historie som kan være inspirerende for unge å høre, men uttrykket hennes mister noe av egenarten når det blir satt i en ramme jeg har sett mange ganger før.

Konserten er produsert i samarbeid med nå nedlagte Rikskonsertene. En forseggjort lyd- og lysdesign og projeksjoner bidrar til historiefortellingen, men legger også et litt for tykt lag av formidlingsintensjoner rundt det egentlig ganske enkle og sympatiske budskapet om at enhver kan lage sin egen musikk.

Jeg hadde gjerne sett mer av Aminas sterke personlighet og mindre av de typiske skolekonsert-grepene i produksjonen – mer av den genuine, spontane formidlingen hun viser tydelig at hun er god på og mindre manus og regi.

Tale og tone

Når konserter kommer tett på hverandre, blir det ekstra merkbart hvordan en del av dem – spesielt de som allerede turnerer i DKS – støtter seg mye på verbal formidling. Dersom en utøver har forhåpninger om DKS-oppdrag i bakhodet under arbeidet med å skape en konsert, kan det oppstå en fare for å snakke i hjel musikken. Et ønske om å vise at en er bevisst på faglig forankring og egen formidlerrolle kan gjøre at konsertene blir ”skolske” og utøverne fremstår som litt streberske. Blant de utenlandske innslagene er det imidlertid flere som enten er ordløse eller bruker oppdiktet språk.

I den belgiske forestillingen La Linea får de to utøverne frem følelser hos hverandre ved hjelp av den musikalske dialogen. Ett melodifragment utløser et annet, og gjensidige reaksjoner oppstår. Også østerrikske Pepe & Speedy – en favoritt blant flere av barna jeg snakker med – kommuniserer utelukkende musikalsk med hverandre og publikum.

I den franske produksjonen Abraz’ouverts gjør utøverne det samme kun gjennom perkusjon og nonsense-språk. En av de fineste scenene utspiller seg når de to lager rytmer med hendene på hverandres rygger idet de gir hverandre en lang klem.

Gjennom ordløse konserter blir følelsene som formidles ofte ikke like entydige, og det oppstår mer rom for individuelle tolkninger hos barna. De ordløse produksjonene blir forfriskende innslag i programmet, og står igjen som sterkere kunstopplevelser.

Noen få av de norske konsertene våger seg også på denne formidlingsmåten. I Sustain er scenografien og de spesielle instrumentene – laget av plastavfall – sterke nok uttrykk i seg selv til at musikken ikke trenger tekst eller kommentar.

Også Almir Meskovics konsert Almir og puffene er ordløs. Mens han spiller trekkspill og looper seg selv, kommuniserer Meskovic med barna gjennom å vandre rundt og sette seg ned sammen med dem på lysende, blinkende puffer. Idet han forsiktig låner hendene deres får noen av barna prøve trekkspillet.

Teaterkonserten Søster – basert på dikt av Gro Dahle – bruker språk, men på en annen måte: De underfundige replikkene og sangene er ikke fortellende, men poetiske, og gir undring istedenfor forklaring.

Mangfold på mangfoldige måter

Sjangerbredden er noe av det mest iøyenfallende når en blar gjennom programmet for årets Marked for musikk.

Deltakerne får oppleve hardingfelemusikk, joik, bluegrass, dansk folkemusikk, tango, vestafrikansk griot, samtidsmusikk, srilankisk-inspirert fusion, progrock, balkansk musikk, jazz, pop, klassisk, vise, hiphop, beatboxing og sceniske musikkuttrykk.

Fremføringene varer sjelden mer enn 40 minutter, og det blir mange interessante omstillinger for ørene hver dag.

Programmet er også mangfoldig når det gjelder representasjon av minoriteter, både blant utøverne på scenen og i budskapene som formidles. Flere produksjoner forteller for eksempel historier om flyktninger eller samisk kultur.

Det er tydelig at programrådet er bevisst på representasjon og kjønnsbalanse, men jeg undrer om kjønnsidentitet tas med i betraktningen. Da mener jeg ikke representasjonen blant utøverne – der er det god likevekt i programmet – men i historiene som fortelles fra scenen.

Under konserten Fuga – tango – fuego får tilskuerne lære om bandoneonets og tangoens historie. Musikken er fengende fremført av Per Arne Glorvigen og bandet hans, og de to argentinske danserne som er med på scenen formidler med mye humor hvordan sjangeren oppsto i Buenos Aires.

Det er imidlertid en historie som helt utelater rollebyttene og queer-perspektivet som blir stadig vanligere i mange tangomiljøer.

I fortellingene barna og ungdommene får servert sies det rett ut at mannen skal se seg om i lokalet og velge ut en vakker, kvinnelig dansepartner, mens kvinnen passivt skal stå langs veggen og vente på at en mann kommer og byr henne opp.

Med tanke på at produksjonen retter seg mot aldersgruppen 13-18, savner jeg en bevissthet rundt hvordan en formidler kjønn – om enn bare et par setninger og en kjapp svingom som viser at det er mulig å utfordre tradisjonelle kjønnsrollemønstre innen dans.

Intensjoner og kvalitet

Den ene av de to konsertene med samisk musikk opplever jeg som så svak at jeg lurer på om gode intensjoner har kommet i veien for kvalitetsvurderingen.

Elin Kåven turnerer i utlandet og har fått god omtale i Ballade tidligere. Under konseptet Spot on!, der vi får se kortere konsertsnutter og prosjektskisser av ulike produksjoner kombinert med et kort intervju med utøverne, skiller imidlertid minikonserten Under nordlyset seg ut med svakheter både i konsept og formidling.

Kåvens bandprosjekt kombinerer norrøn og samisk tekst, musikk og mytologi. En slik fusjon av læreplanmål er kanskje mange DKS-produsenters drøm, men når både arrangementene og intonasjonen er mangelfull, bør en spørre seg hvilke kriterier som skal veie tyngst i utvelgelsen av musikere til Marked for musikk.

Jeg savner også historier om samisk hverdag som er mindre eksotiserende. Der det både i musikken og intervjuet kan være vanskelig å forstå hva Kåven egentlig ønsker å formidle, har den andre produksjonen med samisk tema, ALO, en mer gjennomtenkt dramaturgi.

Utøverne er barndomsvenner og tar utgangspunkt i dette. De forteller om reindrift, familieliv og vennskap, og integrerer det nære forholdet til naturen i historiefortellingen på en forståelig måte for barna, uten å lage museumsgjenstander eller mystiske naturvesener av seg selv.

Også i en av produksjonene som tar opp flukt, Bach in the Street, er historiefortellingen utydelig.

I samtale med noen av barna etter forestillingen, kommer det frem at de hadde vanskelig for å forstå hoppene i tid. De reagerte også på at bruk av mobiltelefon fikk så stor plass i forestillingen.

I historien treffes to menn på T-banen i Stockholm, der de sitter med nesen i hver sin telefon. Den ene spiller utdrag fra solostykker av Bach på fiolin mens den andre forsøker å breakdanse til. Danseren har innimellom tilbakeblikk til en krigssituasjon. Underveis filmer de to hverandre med telefonene sine, uten at det er et viktig poeng for historien.

Barna jeg snakker med opplever telefonbruken på scenen som et billig pek til ungdomskulturen. For meg blir Bach in the Street og Under nordlyset eksempler på at det innen kunst som tar opp viktige temaer kan være vanskelig å balansere mellom aktuelt og instrumentelt.

Barnas rolle

Muligheten til å snakke med barna etter en konsert er svært nyttig. Marked for musikk samarbeider med lokale skoler: Sjetteklassinger og ungdomsskoleelever har fått i oppgave å være såkalte «musikk-antenner» som voksne kan få kommentarer fra. Elever bidrar også ved å rigge, introdusere konserter og være vertskap for deltakere og utøvere. Noen skriver anmeldelser på nettstedet Unge stemmer.

Elevene har fått kursing i musikkritikk og er gode til å formulere seg saklig og nyansert. Flere av dem noterer flittig under konsertene og har ofte merket seg helt andre ting enn meg.

Hvor viktig barnas rolle er understrekes av arrangørene ved flere anledninger, og denne tydelige rollen er en av hovedgrunnene til at Marked for musikk fungerer så godt som det gjør.

På et arrangement skapt for at voksne skal sjekke ut konsertproduksjoner for barn, vil det nødvendigvis bli litt skeiv aldersfordeling i publikum, siden det er begrenset hvor mange barn som får plass i lokalene i tillegg til deltakerne.

Selv om Marked for musikk har funnet en god balanse mellom de unge og deltakerne ved de fleste programpunktene, er det uunngåelig at stemningen blir påvirket av at det sitter unaturlig mange voksne i salen.

Utøverne kan lettere bli fristet til å bruke et vanskelig tilgjengelig språk eller fortelle vitser som går over hodet på barna, og en del av dem kunne med fordel forberedt seg bedre på den verbale delen av denne litt kunstige konsertsituasjonen.

Minst for de minste

I år er det dessverre kun én produksjon for de aller yngste barna. Dette har nok sammenheng med usikkerheten knyttet til barnehagekonserter i DKS – en del utøvere tør kanskje ikke satse på småbarnskonserter når utsiktene for spillejobber er uklare.

Årets produksjon, Lulla, tar utgangspunkt i vuggesangene Blinke blinke stjerne lill og Sulla lulla, som på nydelig vis dekonstrueres og settes bevegelser til av danser Gerd-Elin Aase og musiker Nils Christian Fossdal. En ikke helt representativ gruppe på kun seks barn og tretten voksne inviteres inn i et telt fullt av varme farger og sanseopplevelser.

Når de voksne er i flertall ved en babykonsert, må de nødvendigvis by mer på seg selv, og det blir ganske komisk når vi store er mer ivrige etter å legge oss ned og sprelle enn de små, for liksom å dekke over ubalansen i aldersrepresentasjonen.

Jeg håper Lulla får mange flere og ikke minst yngre publikummere i fremtiden, og at Marked for musikk kan by på flere småbarnskonserter neste år.

Velsmurt maskineri

Til tross for at Marked for musikk har en jobb å gjøre med å unngå å bli for DKS-dominert – både når det gjelder deltakere og formidlingsmåter – må selve gjennomføringen kunne sies å være vellykket.

Programmet er satt opp slik at kun få visninger krasjer, stemningen er god og nytteverdien tydelig høy for de oppmøtte:

Etter flere konserter ser jeg deltakere gå rett bort til utøvere og forhandle, hvilket kunne vitne om at det raskt oppstår samarbeid i kjølvannet av arrangementet. Marked for musikk gir dessuten et godt innblikk i hva som rører seg i musikklivet for barn og unge, og jeg ser allerede frem til tiårsjubileet i 2019.

Denne saken er produsert i samarbeid med Ballade.