Et meningsfylt møte

Det er en helt vanlig ettermiddag en varm aprildag i Tromsø. Barn og voksne sitter i et klasserom på Kongsbakken videregående skole, og pultene fylles gradvis opp i minuttene før forestillingen skal begynne. Dette er ikke en teaterscene, men et helt vanlig klasserom med tavle og pulter som står to og to sammen slik det er vanlig i norske klasserom. I programteksten til forestillingen står det at den kommer uten medbrakt scenografi, lys eller andre sceniske elementer – det er rett og slett ingenting annet her enn klasserommet.

På Markedet for scenekunst ble denne forestillingen vist for elever på et hotellrom og så vist på video for publikummet på markedet. På mange måter er det nettopp et slik forestilling Venke Marie Sortland etterlyser i sin kritikk av Markedet for Scenekunst i år.

Oppdageren er en forestilling som går ut av blackboxen og rett inn i hverdagen til elevene den er tenkt å spilles for. I stedet for en forestilling som er avhengig av opprigg, nedrigg, tidsskjema og forflytning av elever, er dette en annen måte å tenke kunst i skolen på hvor den stedsspesifikke dansen inntar rommet i tråd med reglene som allerede finnes her.

Assistenten som har solgt billetter kommer inn.

– Rekk hånda i været hvis dere har vært i et klasserom før, sier hun.

Nesten alle rekker opp en hånd, og vi får vite at det er de samme reglene som vanligvis gjelder i et klasserom som også gjelder i forestillingen – for voksne så vel som for barn.

Musikk av Sigur Rós setter tonen med et abstrakt lydlandskap, og Silje Solheim Johnsen stikker hodet rundt dørkarmen og lar resten av kroppen følge etter. Med store øyne danser hun inn i rommet med en ryggsekk som får turnet seg rundt før hun finner frem en markeringstusj, setter frem en tom flippovertavle, og lager lange streker som plutselig blir bokstaver og et stort «hei». Alle smiler et varmt «hei» tilbake.

Johnsen har på seg vanlige klær som signaliserer hverdag, men bevegelsene er stiliserte og annerledes enn dagligdags bevegelse. Hun beveger seg med en trygghet til egen form som tiltrekker oppmerksomheten vår, med glidende overganger mellom dansesekvenser og en mer rendyrket pedagogrolle hvor hun forklarer hva som foregår.

Én måte å lage dans på er å la kroppsdelene styre, forteller hun, før hun demonstrerer ved å utforske hva som skjer hvis kroppen følger hånden, ansiktet, magen eller beina i en dans rundt klasserommets mange hindre og åpninger mellom møbler og mennesker. Hun beveger seg opp på, under, mellom og rundt pultene, slik at vi ikke kan unngå å strekke litt ekstra på hodet og lene frem kroppen på stolen for å få med oss hva som skjer. Det utvider mulighetsrommet ikke bare for hva en kropp kan gjøre og hvordan den kan bevege seg, men for hvordan og hva den kan gjøre i klasserommet den befinner seg i.

Et nytt ark trekkes frem med tegning av et skjelett under overskriften «Du er… et skjelett». Johnsen danser en abstrakt sekvens hvor hennes eget skjelett styrer henne i forskjellige retninger med impulser utenifra. Hun trekkes opp av noe, kræsjer i veggen, gir et kyss i luften også videre. Johnsen spør elvene hva de ser og for hvert svar konkretiseres skjelettets bevegelser gjennom rommet til én sammenhengende historie.

Noen er så ivrige at armen peker rakt opp mot taket, mens andre er litt mer beskjedne før de også tar mot til seg, rekker opp hånden, og kommer til orde underveis. I stedet for å forklare hvordan dans kan tolkes lager hun altså tolkningen sammen med barna. Johnsen går hvert enkelt forslag i møte og tar dem med seg, uansett hvor store eller små de er. Dere er alle oppdagere, forteller hun når de er ferdig, og setter i gang en ny utforskning av rommet med vingene som dansen noen ganger kan skape. Hun utforsker opp langs veggene, på pultene og rundt menneskene som ser på.

Selv om situasjonen der jeg så forestillingen – et lånt klasserom i Tromsø under Vårscenefest – ikke blir det samme som en klasse midt i en vanlig skolehverdag, ble det nært nok til å få et inntrykk av hvordan det kan og vil fungere for elever og lærere. Kanskje i motsetning til Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhres KROM-prosjekt, hvor barna aktivt tar del og styring i utformingen av dansen og endring av rommet, er Johnsens agenda mer subtil. Like fullt er den også institusjons- og maktkritisk ved å gå inn i rommet som rom, snarere enn å forme det bort fra hverdagen som er her til vanlig.

Det gir en viss parallell til det Goro Tronsmo skriver i Scenekunsten og de unge om sine prosjekter i Den kulturelle skolesekken, Mad og Hold me, hvor hun utformet det hun kaller en «kontekstspesifikk realisme» der iscenesettelsen er avhengig av at den spilles i rom og arkitektur tilskuerne kjenner detaljene i fra egne liv. Da vil det alltid være deler av forestillingen, og spesielt det relasjonelle aspektet, som forblir usynlig for de voksne nettopp fordi hverdagssituasjonen – og dermed effekten og tolkningen av intervensjonen – er annerledes for dem som lever i den hver dag [1].

Johnsen går ikke inn i samme type psykologisk realisme, men også hun tar rommet som det er og lar nettopp det, i seg selv, bli førende for hvordan forestillingen spilles ut i samspill med menneskene der. Når hun snakker om, og viser, at «du er…» kroppsdeler, skjelett og en oppdager som kan bevege seg og utforske på utradisjonelt vis, gir hun også elevene mulighet til å erfare, vite, og utforske sine egne bevegelser på samme måte. Selv om forestillingens regi ikke lar oss ta del i den fysiske dansen underveis, får vi altså prøve hvordan egne kroppsdeler henger fra eget skjelett og kan brukes aktivt, like før friminuttet.

Slik sett er ikke Oppdageren banebrytende nyskapning i scenekunsten som sådan, men et friskt pust både i klasserommet og i debatten om nyskapning, deltagelse og iscenesettelse av dans og kunst for barn i Den kulturelle skolesekken. Den formidler gleden i bevegelsen og dansen, samtidig som elevene får verktøy for delta i både dansetolkningen og bevegelsen selv. Det er med på å utvide og utvikle både hva danseformidling og DKS er og skal være, men enda viktigere kan det gi barn et meningsfylt møte med dansekunsten.

[1] Goro Tronsmo, «Konteksten som metode», i Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten (red.), Scenekunsten og de unge – En antologi fra Scenekunstbruket, Oslo: Vidarforlaget/Scenekunstbruket, 2014, s. 208-211.