Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Musling med melk» og «Rockesock»: Riktige leker for alternative barn

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 13. mars 2019

To Spellemann-nominerte barnealbum fungerer som egnede oppsummeringer av den norske barnemusikkfloraen i dag.

All ære til de nominerte i Spellemanns mest synlige og profilerte kategorier, men den aller største moroa med prisen – det som fremdeles gjør den til en årlig begivenhet, trass i at den stundom blir utskjelt og tilsynelatende hvert år oppstår i en ny versjon basert på den mest høylytte kritikken fra fjoråret – er å sjekke ut hva som rører seg i sjangerkategoriene man ikke nødvendigvis har så god greie på.

Å lese gjennom den listen gir en følelse av å «se hele brettet», det minner oss om hvor bredt det norske musikklivet til enhver tid er, selv om utvalget selvsagt alltid kan, og bør, diskuteres.

Sånn sett er vel også dagen hvor nominasjonene kunngjøres minst like artig som selve prisutdelingen – på samme måte som at VM som regel er artigst før det starter og gaver virkelig kler å ha innpakningspapiret på. Fremdeles er det mange vi kan gratulere.

I årets kategori for barnemusikk, er to av albumene allerede anmeldt her på Periskop: Karoline Krüger og Fru Nitters Rytmeorkesters André Bjerke-album Labyrinter! og Mandarinsafts milde trønderpsych-plate På vei te en venn.

De to siste albumene er Tonje Unstads Musling med melk og Naboen Mins Rockesock.

De fortjener også en lytt.

Naboen min: Rockesokk. Foto: IndieGoBoom

En morsom session

Vi starter med Naboen Mins Rockesock. Gir det mening å kalle dette et post-Meg og Kammeraten Min-band?

Duoen, som består av Vegard Markhus og Bjørnar Sangolt har i det minste et liktklingende navn og et uttrykk i spennet mellom munter, barnlig americana og mer fabulerende innfall som man kanskje kan finne hos den nok mer velkjente navnefetteren.

Markhus er lærer og barnebokforfatter utenom musikken, mens Sangholt er gitar- og bandlærer i kulturskolen. Det er med andre ord svært lite å si på erfaringen de bringer til torgs i dette prosjektet. Det er også lett å se for seg at den konseptuelle sammenvevingen av albumet – med «Kengurusang» i begynnelsen, «Froskesang» i midten og «Loppesang» en gang mot slutten – er noe som også egner seg utmerket i en livefremføring av materialet. Den siden av verket er også tydelig på studioinnspillingen i form av svært godt og levende bruk av barnekor underveis. Det høres ut som en morsom session, rett og slett.

I tillegg er det verdt å nevne at den «voksne» delen av vokalproduksjonen også er forseggjort. Både bruken av koringer og subtile endringer i stemmelyden, som for eksempel på åpningslåta «Kengurusang», som nærmer seg telefonaktig lyd, sitter.

Gir det mening å kalle dette et post-Meg og Kammeraten Min-band?

Rockesock og Musling med melk


Naboen Min

Rockesock

IndiGoBoom

 

Tonje Unstad

Musling med melk

NOVISE

Om man skal finne noen referanse uti den videre musikkverden som kan sikte inn på hva det er de tumler rundt med her, er jeg faktisk fristet til å nevne The Beatles’ White Album.

Beatlesk studioabsurdisme og snirklete flid

Strengeleken til Sangholt preger og pryder albumet helt igjennom. Det er detaljrikt og humørfylt spilt, med små, smidige utbrudd her og der som gir låtene sting, enten det dreier seg om banjo, elektrisk eller akustisk gitar. Hele veien befinner vi oss i pendelsvingninger mellom forskjellige tradisjonelle sjangeruttrykk. Det kan dreie seg om tilløpene til reggae i «Knapp på magen», god gammaldags rock i «Rockesock» eller ragtime/showtune-antydningene i den tidligere nevnte dyrelåt-trilogien.

Samtidig er det ikke slik at dette føles som spesielt anstrengte forsøk på pastisj eller leksikalsk sjangerlek. Først og fremst leker låtene med hverandre, hele veien med et ekstra innfall – enten på låtskriversiden, arrangørsiden eller i etterarbeidet – på lur. Om man skal finne noen referanse uti den videre musikkverden som kan sikte inn på hva det er de tumler rundt med her, er jeg faktisk fristet til å nevne The Beatles’ White Album. Det er noe med leken med gamle formater – tenk «Honey Pie», «Martha», «My Dear» eller den kontroversielle hiten «Obladi, Oblada» – samtidig som den ukuelige studio-absurdismen aldri er langt unna. En måte å få noe dennesidig, nesten litt gammelmodig og velkjent til å virke som noe helt annet.

Samtidig er det sikkert ikke feil å si at Naboen Min også har nærmere slektninger i Bergens popscene. Det er i hvert fall noe med den snirklete fliden og måten de fremelsker elegante akkordrekker i musikken som ikke bare er typisk for den alternative norske barnemusikken. Det sender også tankene av gårde til andre låtskrivere og popprosjekter fra Vestlandet – for eksempel tidlig Mattias Tellez, Sondre Lerche (som selvsagt også har gjort barnekomponist av seg med låter for Fantorangen) eller for den saks skyld universet til Frank Hammersland (Pogo Pops m.m.).

Svært få skiver er «bare» barneplater, det legges for mye i dem til at man kan se det på riktig det viset ­– men når det er nevnt, føles det riktig å si at Rockesock også er et bidrag til en lettbent og velartikulert vestlandspoptradisjon.

Tonje Unstad: Musling med melk. Foto: Novise

Burlesk og fargerik fortellerkunst

Etter mye lytting på barnemusikk det siste året er det kanskje særlig to gir som fremstår som betegnende: Det ene er det busepellende, infame tramp-i-klaveret-giret, hvor artistene liksom «allierer» seg med ungene, og hvor det er lov til å gå berserk. Det andre er hakket mer innadvendte, drømmende landskap hvor de store, overveldende mysteriene som livet kan by på står i sentrum. De lever fint side om side i Rockesock. På albumet Musling med Melk av Tonje Unstad lener vi oss lengre inn i sistnevnte univers.

Albumet befolkes av dyr, natur, det yrende og gåtefulle der ute som vi ikke nødvendigvis forstår, men som vi kan skildre, for eksempel i den regleaktige tittellåta, som forteller en historie om alt som lever i tangen – og som også lever av hverandre – sjøulk, mort, kreps, hai, muslinger og så videre, hver med sine signaturlyder, der de dukker opp gang på gang mens den burleske næringskjeden blir lenger og lenger. I bakgrunnen hører vi et akustisk komp av kassegitarer og vispede trommer, samt et muntert lite kor som bistår på «ba pa pa»-koringer – igjen denne blandingen av jordnært og trygt musikerhåndverk med lydmalende, kreativ overbygning.

Låter som «Lille Konkylie», «Makk på strå» og den vakre, poetiske «Sjøstjernesangen» gjør at «Musling med melk» holder på et slags undervannstema platen igjennom. Men vi er også andre steder, som på den merkelige, funky og tilbakelente «Cocalakråka», med et overskudd av absurdistisk perkusjon, klokkespill og alt som er gøy.

Tonje Unstad inntar en nær fortellerrolle gjennom albumet, som om hun deler små, uvurderlige hemmeligheter med lytteren, fra den rike naturen som omgir oss. Det er en fortellerkunst som ikke skyr det burleske og fargerike, både i produksjon og tekstlig innhold, men som alltid har en kjerne av trygghet.

Plata har sine livlige stunder, men den er på sitt beste når den også er på sitt vakreste. Det drømmeaktige, hviskende tablået på avslutningslåta «Fint at du kom» er et høydepunkt det er verdt å vente på, hvor lytteren befinner seg som en taus, undrende tilskuer i de store vannmassene, observerer fiskene, krabbene, livet som går sin gang uten å ense menneskene – og hvor man får en hjertelig takk for å ha vært med på reisen.

Tonje Undstad har allerde to Spellemannpriser under beltet. Nå er hun nominert for fjerde gang. Foto: Knut Aaserud

Det drømmeaktige, hviskende tablået på avslutningslåta «Fint at du kom» er et høydepunkt det er verdt å vente på.

Det kan kanskje bli noe «Riktige leker»-aktig over en barnemusikkflora som i så stor grad baserer seg på lek med tilårskomne sjangere og «godt, gammaldags studiohåndverk».

Riktige leker

Alt i alt er Spellemann-kategorien for barnemusikk preget av svært gjennomførte arbeid, både med tanke på det musikalske håndverket og de tekstlige universene. Både de to albumene som er anmeldt tidligere og de vi har lyttet til her er bygd for å vare, rett og slett. Det finnes saktens noen fellestrekk også. Alle fire er for eksempel rotfestet i proff, akustisk instrumentering – nesten litt old school. Det får en til å lure på om norsk alternativ barnemusikk også kunne tålt noen som kom fra en helt annen kant, det kan dreie seg om vidløftige synth-universer eller mer moderne popproduksjon som på ingen måte kun trenger å være banehalvdelen til den mer promoterte og strømlinjeformede barnemusikken. Et dagsaktuelt album som Karpes SAS PLUS / SAS PUSSY er jo for eksempel på mange måter en ny, tidsriktig omdreining av den gamle hørespill-sjangeren – som også har dype røtter i innspillinger for barn.

Det kan kanskje bli noe «Riktige leker»-aktig over en barnemusikkflora som i så stor grad baserer seg på lek med tilårskomne sjangere og «godt, gammaldags studiohåndverk». Ikke at det er noe galt i noe av dette i seg selv, men jeg tillater meg å drømme om flere innslag fra helt andre vinkler i årene fremover. Samtidig er det godt å kunne fastslå at det norske alternative barnemusikkfeltet fremstår med både overskudd og flid her og nå.


Stikkord:
· · · · · ·