Nasjonalmuseet: Fengslende kunstskatter

Lyshallen, som kroner Nasjonalmuseet, har blitt som en liten skattkiste med sitt mylder av verk fra Louise Bourgeois (1911-2010) sitt mangfoldige kunstnerskap. Som utstillingstittelen hinter til, er det riktignok ikke bare den fransk-amerikanske kunstneren vi møter her: Verkene hennes inngår i Imaginære samtaler med en rekke kunstnere og verk fra den lange tiden hun virket som kunstner.

Bourgeois hadde sin første separatutstilling i 1945, men fikk ikke noe ordentlig gjennombrudd som kunstner før hun var 70 år gammel. Mye av tematikken i kunstnerskapet er både selvbiografisk og alvorlig, men ikke sjelden ser man en humoristisk snert. Hun jobbet med mange ulike materialer og medier, blant annet installasjon, skulptur og maleri.

Fenger også barna

Det er ikke bare for en voksen kunsthistoriker denne retrospektive utstillingen vil fortone seg som en skattkiste. Utstillingen har potensial til å fenge barna like mye, og egentlig av mange av de samme grunnene. Det er kanskje ikke entusiasmen over å få se en av de skrikende pavene til irskfødte Francis Bacon (1909-1992), italienske Carol Ramas (1918-2015) kvinne med splittet tunge i akvarellen Dorina – Appasionate (1940), eller tyske Rosemarie Trockels (1952-) kan hende spindelvevdekkede kjellervindu i tekstilverket Finestrino della Cantina fra 1990 i levende live, som vil være det som gjør at hjertet hopper litt ekstra i de små. Bevegelse og tekstur er derimot mer nærliggende stikkord for de minste.

Bevegelsesflyt og materialrikdom

Utstillingen er bygget opp kronologisk. Hele veien er det objekter på gulvene. Første del av Imaginære samtaler går gjennom noen små, trange rom med vegghengte verk – men også her er det installasjoner eller skulpturer på gulvet, som man kan bevege seg rundt som små rundkjøringer. Det innerste rommet i del en viser totempællignende trefigurer fra serien Personages (fra sent på 1940-tallet og videre), som også er utgangspunktet for barneverkstedene – noe jeg kommer tilbake til. Videre innover åpner rommene seg mer og mer, selv om man virkelig må gå i sikksakk for ikke å tråkke på installasjoner (dette er jo greit å være obs på for de som har med barn også!), før man til slutt kommer ut i den store, luftige hallen, der det er høyt under taket og langt mellom veggene.

Det at man allerede i disse første, trangere rommene, må se seg rundt bare for å kunne manøvrere uten å krasje i noe, er et godt utgangspunkt for å vekke utforskingstrangen mange barn har. Når jeg sier trangt, mener jeg ikke at de virker fullstappet og dårlig planlagt, snarere tvert imot. Jeg opplever rommene som dynamisk utformet. De fordrer tilstedeværelse og bevegelse, i motsetning til rom på rom med vegghengte verk, som ofte kan fortone seg noe passive for de små. Både kuratorene og utstillingsarkitektene skal ha sin bit av ros for dette grepet.

Denne dynamiske følelsen vedblir hele veien gjennom, også i den store hallen, hvor del to av utstillingen er montert. Her er det ikke bare vegger og gulv som er aktivert, men taket også, blant annet med tekstilskulpturen Couple I (1996). Blikket rettes altså ikke bare mot veggene, men må flytte seg hele tiden, både opp, ned, og frem og tilbake. I den store hallen er det nok gigaedderkoppen i celle-verket Spider fra 1997 som vil trekke flest barn, selv om den faktisk er mindre enn den berømte edderkoppen Maman fra 1999, som nå er å finne i Slottsparken. Den har en umiddelbar wow-faktor, fordi det er et gjenkjennelig kryp i monsterstørrelse, og vil kunne sammenlignes med reaksjonen når man kommer til Tyrannosaurus Rex-rommet på ethvert naturhistorisk museum. Monstre treffer.

Sammen med edderkoppen og de takhengte skulpturene, er det også flere tekstilarbeider. Skjøre plagg etter moren, på kleshengere av bein, er å finne ved siden av tekstilrepresentasjoner av kvinner i fødsel. Bourgeois jobbet med mange ulike materialer, noe jeg mener vil fenge barna. Som kunstformidler gjennom flere år, er min erfaring at de små ofte blir veldig interessert i materialene som er brukt i kunstverkene, og i alt som har taktile egenskaper: Hvis de får lov, tar de på alt. Eller gjør det uansett.

Et skritt tilbake

Tross all entusiasme og tro på at barna har masse å utforske her, må jeg si at det er mye voksen tematikk i utstillingen. Det betyr at jeg ikke uten videre ville latt dem løpe fritt. Mye går nok over hodet på de minste, som de kannibalistiske referansene i The Destruction of the Father fra 1974 (det er kanskje like greit?), men noen av videoverkene kan nok virke litt skumle, uten at jeg skal være for skråsikker. Dette gjelder både nærbildene av en munn som gjør overdrevne bevegelser i Anna Maria Maiolinos (1942-) In-Out Antropofagia fra 1973, og tidvis også fotografiene til amerikaneren Nan Goldin (1953-) som vises som en film i et avlukket rom. Det er få eksplisitte nakenbilder, selv om det er et par. Det er heller de triste, slitne voksne menneskene som portretteres, som barna fort kan få noen spørsmål om hvis de går inn.

Musikken som strømmer ut fra Goldin-rommet må jeg likevel nevne som spesielt positiv, for her er det mange klassiske poplåter som både er med på å skape et tidsbilde fra tiden bildene er tatt i, og samtidig gjør at jeg får lyst til å danse litt mellom verkene i resten av salen.

Tematikk for ungdommen

Om tematikken kan fortone seg noe voksen i møte med de minste, er det mye materiale som ungdom kan få noe ut av. Her er historiske innganger til AIDS-epidemien og kvinnekamp, og mer generelle referanser til kropp, seksualitet, kjønnsidentitet og kjønnsforskjeller i kunsten – flere problemstillinger som er like aktuelle kampsaker for ungdom i dag.

Noe er dystert, som installasjonen Precious Liquids fra 1992, som ser ut som en forvokst øltønne, med en åpen dør. Inni ser man en metallseng, omkranset av metallstativer med glasskrukker montert oppover, som blomstene på en steril liljekonvall av glass og metall. Verner de om de dyrebare væskene våre som beholdere, eller har alt dryppet ut og fordampet? Scenen er i alle fall skummelt forlatt. Utenpå tønna, eller cellen, er det en påskrift: «Art is a guaranty of sanity».

Noe er mer humoristisk, som det berømte portrettet Louise Bourgeois with Fillette fra 1982, tatt av amerikanske Robert Mapplethorpe (1946-1989). Her kan man jo også vise til den «søtere utgaven» av Fillette (Sweeter Version), datert 1968-99, som bare henger litt unna. Fallos, eller kvinnekropp sett fra hofta og oppover? Selv om fallos er det første man ser, antageligvis, så har skulpturen altså denne doble konnotasjonen som går igjen i flere av verkene til Bourgeois. Det feminine og maskuline, styrke og sårbarhet – det trenger ikke være det ene eller det andre.

Dette er ikke temaer som går ut på dato, og som ikke minst vil føles like brennaktuelt, særlig for unge som ikke føler at de passer helt inn i én kategori. Det er med andre ord mange ting å snakke om som både vil oppleves relevant og interessant for ungdom, selv om Bourgeois ble født for over hundre år siden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Formidling for store og små

Både kunstklubben Plot, som er for de mellom 18 og 25, og Blikkåpner, der ungdom formidler til ungdom, vil stå for formidlingsopplegg til ungdommen. I Imaginære samtaler er det bygget opp et formidlingsrom i selve utstillingen, slik at man ikke må gå ned i etasjen under, der det vanligvis er verksteder. Rommet er utformet etter inspirasjon fra Bourgeois’ salong, der hun også holdt salonger. Her er det bøker man kan fordype seg i, en sofa og noen stoler man kan slå seg ned i, og en tv med digitaliserte filmklipp om og med kunstneren. Det er litt venteromsfølelse over salongen, men det er fint å kunne veksle mellom å oppholde seg her og å vandre rundt i utstillingen. Den vil antagelig fremstå mer levende når publikum strømmer til.

I verkstedene som er lagt opp for barna, er opplegget at de skal lage treskulpturer inspirert av nevnte Personages-serie, som man altså kan se noen av helt innerst i del en av utstillingen. Skulpturene som barna lager, skal settes opp i formidlingssalongen. Det er fint at barna får jobbe nettopp med materialer i rom, i motsetning til å tegne eller male for eksempel. Dette, både fordi det har en konkret forankring i Bourgeois sin praksis, men også fordi jeg som sagt tror det materielle nettopp vil være en av tingene som vekker nysgjerrigheten deres.

En av tankene bak å jobbe akkurat med Personages, er at de forholder seg til kroppen. Og hvor mye, eller egentlig hvor lite, kan man gjøre med skulptur, for at det fortsatt skal kunne oppfattes som en kropp? Det er et interessant spørsmål, uten et tydelig svar. Jeg skulle nesten ønske at man kunne ta denne utforskningen av kroppen enda et hakk videre, og hatt danseworkshops for eksempel, der man også kunne fått utforsket kroppen ikke-materielt – eller skulle man sagt enda mer fysisk? I og med at kroppen også er en så viktig kilde for å utforske selve utstillingen med.

Skattene er mange og varierte i Imaginære samtaler. Her vil det være ting av interesse for alle generasjoner. For de små er det måten det er lagt opp til å bevege seg på, og alle de ulike teksturene og plasseringene jeg tror vil fenge mest. For ungdommene vil nok de ulike temaene treffe, særlig fordi mange av verkene er så direkte – som fotografiene til Nan Goldin eller trykket The maternal man fra 2008, som viser en gravid mann. De er lite redd for å gå rett på sak både visuelt og tematisk. For en voksen kunsthistoriker, er det i alle fall et vell av skatter, som fordrer nye besøk ved første anledning.