NRK-serien «Flus»: Monotont om gjengkriminalitet

Vi er i Groruddalen i 1999, på den tiden da gjenger tilsynelatende regjerte Oslos største bydel. I «Flus» – fra arabisk, slang for «penger» – danner det seg grupperinger både etter etniske skillelinjer eller på tvers av dem. Og i skuddlinjen finner vi Bæbs (Filip Bargee Ramberg), ung, litt sjenert, keitet og på terskelen til voksenlivet. Han har bare litt vondt for å skille mellom gode og dårlige venner.

En av de dårlige er Even «Party» Bakke (Herman Flesvig), som kaller Bæbs «bror», lover ham gull og grønne skoger om han bare er med på enda en vaklende plan – for så å trekke seg ut og la Bæbs i stikken når det går galt. Og det gjør det hele tiden.

Snill gutt, dårlige venner

Det står på sett og vis noe på spill for Bæbs. Han fremstår som en ganske snill gutt. Han bor sammen med sin uføre mor, som trenger hans hjelp til å få betalt regningene. Bæbs har bare rett og slett litt vanskelig for å komme seg på jobb. Det kommer noe i veien. De dårlige vennene hans vet at han kan avledes, og at til og med Bæbs – som egentlig ikke har kriminelle tendenser – lett lar seg friste av store penger, raskt.

Og det er ikke butikknasking det er snakk om. «Flus» opererer i narkotikamarkedet, der kilovis av kokain, hasj og andre illegale stoffer har en gatepris som kan få nåla i moralkompasset til å vingle for noen hver. Muligheten til å rule byen, har også sin virkning. Det er et tallrikt rollegalleri som gjerne vil det. Problemet er at de er mange, og at de knapt har noen personlig utvikling i løpet av serien.

Man må nesten smile skjevt når Bæbs på et tidspunkt gjemmer penger i en VHS-kassett til filmen «Tango & Cash» fra 1989, der Sylvester Stallone og Kurt Russel også er dårlige, kriminelle venner i en handling som fremstår som tynn, voldelig suppe.

Gode typer

Til å begynne med er det høyst tilgivelig. Serieskaperne Mikael Samuelsen («Kongen av Gulset» og «Kasko») og Yosef Woldemariam (halvparten av gruppa Madcon) har satt sammen en gjeng av ulike typer og har sansen for de ulike personlighetenes svakheter og de komiske sidene de har. Serien er tross alt etter eget sigende basert på løgner, myter og legender. Og når man er stemplet som Norges farligste, kan man jo like gjerne forsøke å leve opp til ryktet, om man ikke har noe bedre å finne på.

For eksempel den udetonerte bomben Wasim (Ali Choudri), som er lillebror til den virkelige gangsteren Asim (Chirag Patel, fra ikke helt ukjente Karpe). Der Wasim brøler, skryter og gjerne vifter med en gønner, snakker Asim så lavt at man må lene seg frem for å høre. Det finnes knapt noe mer truende enn det.

Så er det Kelechi (Tobias Haile Furunes), en fikser som holder seg unna de grisete jobbene, men sikter mot toppen. Han forlanger alltid å få sitte når han ankommer. Han går ikke av veien for å stirre et barn i senk, om det er det som skal til for å få en stol, mens Irfan (Hassan Javed), en boss av den gamle skolen, pleide å ha markedet mer eller mindre alene. Han er blitt tjukk og langsom, og får kraftige humørsvingninger av de ulike slankekurene han går på.

Mye fjas, lite handling

Skjønt det er Herman Flesvigs Even som er det sentrale, komiske elementet. Og han er god som den desperate, svikefulle dusten ingen burde ha satset en femmer på engang. Den stakkarslige smiskingen for de store gangsterne er munnrapp, underholdende pute-tv. Det finnes ikke en unnskyldning som er for svak, ingen bønn som er for nedrig. Halve serien går han rundt med blåveiser og brukne ribbein – og det kan ikke sies å være ufortjent.

Det er mye vold i «Flus». Vi ser riktignok ikke så mye av den, men resultatene er definitivt synlige. Etter hvert blir imidlertid Even så repetitiv at man knapt klarer å holde orden på hvem det er han forsøker å lure denne gangen (han lurer for øvrig ingen).

Og det er hovedproblemet i «Flus». Det er ingen dramaturgisk kurve, ikke noe plott som føles verd å følge med på. Bare en masse ulike, ganske gode typer som leter etter en serie med mer handling – handling som kunne gitt dem undertekst og utvikling, ikke bare overflate.
Et stykke ut i handlingen sier Wasim at «vi blør sammen, vi dør sammen. Fordi vi …». Han kommer ikke på noe «fordi». Samhold og lojalitet er bare prat i «Flus».

De kaller hverandre «bror», men det er ingenting som tyder på at blod er tykkere enn vann. Eller at det finnes noe solidaritet verken innenfor en etnisk, kulturell gruppe, eller på tvers av etniske linjer. Det kunne ha vært en interessant handlingstråd, men i stedet er det en samling stakkato oppspill som drukner hverandre.

Saken fortsetter under bildene. 

God skisse

I og med at såpass mange musikere har en eller annen rolle i produksjonen (Arif Nassor Salum og Ugbad Mustafa «Musti» Yusuf Noor er også på rollelisten), er lydbildet i så måte helt på plass, fra det nykomponerte til signallåter fra det glade 90-tall.

Mobiler, klær, biler og møblement er også med på å legge tidskoloritten i et nokså anonymt Oslo. Man får ingen ordentlig stedsfølelse – «Flus» kunne foregått nesten hvor som helst utenfor hovedstadens sentrum, i alle fall på østkanten.

I tillegg kommer småting som at «fuck» ennå ikke var det foretrukne vegg-til-vegg-banneordet i 1999. Man begynte heller ikke med anglisismen «ta vare» før pandemien brøt løs i 2020. Det er ikke noe stort minus, men det er lite oppfinnsomhet i seriens rytme, den er monoton og gjentagende, og scenografien er altså litt hjemløs.

«Flus» fremstår som en god skisse til noe mer, noe morsommere, mer spennende og mer rørende og opprørende. Sånn som den utspiller seg nå, er det en samling sketsjer, der man ikke egentlig venter på neste scene.