Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ny NRK-serie: Når pubertet blir camp

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

mandag 29. juni 2020

Seksualundervisning har alltid vært flaut. NRK-serien Pubertetscamp garderer seg med direkte oppfordringer til å rødme.

↑ Pubertetscamp. Foto: Caroline Woie/NRK.

Når det kommer til ungdom og seksualitet er ikke NRK «som en traust O-fagslærer, men som den kule vikaren», postulerer programleder og video-essayist Njål Engeseth i den tilbakeskuende dokumentarserien Lisenskontrolløren (2013-2018), og lar arkivklipp stå for bevisføringen: Humorblotting av mannlig brystvorte en gang på åttitallet. Rapping om «karamell med papir på» med høy Yo!-faktor og caps bakfrem. Kvikke bemerkninger om at jenter er like kåte som gutter, og at man faktisk kan dø hvis man ikke får sex.

Er NRK den trauste o-fagslæreren eller den kule vikaren?

PubertetsCamp


Serie på NRK TV

Seksten episoder à ca tre minutter

Serieskapere: Stine Buer og Tonje Voreland

Manus: Eirik Andresen Skaufjord

Regissør: Stine Buer

Med: Snorre Kind Monsson, Zahed Rahim Worok, Stella Sophie Ruud Zwart, Alida Mortensen, Bartek Kaminski, Astrid Elise Arefjord

Premiere: 22. mai

Etter flere tiårs flauhets-utforskning i det man gjerne kaller «pute-tv», har sjangeren kommet dit den hører hjemme, til seksualopplysning for ungdom.

Bevisst flaut

Sistnevnte replikk er fra 1995-serien Ungdom, sex og kjærlighet, mest kjent for å være inspirasjonskilden til Harald Eias skandalestunt der han viste sine aller edleste deler på humorfjernsyn. For å belyse (!) de mange ufrivillig komiske sidene ved anstrengt åpenhet rundt ungdom, kropp og seksualitet, må man anta.

Ja, den kule og frilynte seksualundervisningsvikaren er nemlig enda kleinere enn kristendomsvikaren som snakker om at Jesus var en rocka og langhåra kis.

Med tv-aktuelle Pubertetscamp prøver statskanalen å imøtegå emnets og formidlingens iboende pinlighet med bevisste oppfordringer til rødming. 31 år etter premieren på Seinfeld og med flere tiårs flauhets-utforskning i det man gjerne kaller «pute-tv», har altså sjangeren kommet dit den kanskje egentlig hører hjemme, til seksualopplysning for ungdom.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Stella Zwart i episoden «Partypupp», Pubertetscamp. Foto: Caroline Woie/NRK.

Benner’n i leirbålet

«Velkommen til det flaueste sted på jord, PubertetsCamp! Her blir det svettestank, mensenflekker, kviser og alt som hører puberteten til», loves det i menyen på NRK-nettspilleren. Det zoomes hardt og humoristisk inn på enkeltproblematikk i de parminutter lange episodene, som har titler som Partypupp og Benner’n i brann.

En gruppe ungdommer tidlig i tenårene skal på leirskole for å lære om de kroppslige og (i noe mindre grad) psykiske forvandlingene de står foran. Tematikken er både frilynt og svakt ironisk-distansert: Den egentlig ganske bluferdige Karim plages av ufrivillige ereksjoner, busete Marius er inkarnasjonen av en overmodig tenåring. Søsteren Siggy synes det meste er pinlig, mens den glade Mika gleder seg storøyd til alt som har med pubertet og seksualopplysning å gjøre.

Det norske akademiets ordbok forklarer den kitsch-beslektede betegnelsen camp som «…ironisk dyrking av det smakløse, det kunstige, det overdrevne». Kanskje er NRK seg dobbeltbetydningen av ordet bevisst. Det hadde vært interessant å få innblikk i hvor mye tid og ressurser kanalen har brukt på seriens «logo», der to peniser og en vagina danner et leirbållignende emblem. Uttellingen kommer i form av slående, smått overskridende visuell identitet, man forstår umiddelbart tonen Pubertetscamp legger seg på.

Tematikken er både frilynt og svakt ironisk-distansert.

Handlingen i Pubertetscamp kretser rundt de fire rollefigurene Siggy, Marius, Karim og Mika. Foto: Caroline Woie/NRK.

«Ingenting å være flau over», sier læreren. Det er ikke meningen at vi skal bifalle.

Fitte, form og farge

Komikerne Siw Anita Andersen og Abubakar Hussein spiller foreldre – riktignok ikke til samme barn – og den første ufrivillige ereksjonen reiser seg allerede ett minutt inn i handlingen. Det er pappa som kommer med motgiften, besvergelsen BESTEMOR – SPIKER – MATTEPRØVE!

Siggy får sin første menstruasjon – en skjellsettende opplevelse for de fleste – få episoder senere, den behandles med ironisk dramatisk musikk og tullete action.

Episodene svinger innom blodige bind, faget «fitte, form og farge», kjønnsorgan-drakter, penis-spikking, kjempekviser, hormon-yoga, hårfjerning og tamponginnføringer

Mest spektakulært er en dukketeater/buktaling-seanse der en enorm stoffvagina forteller om sine ytre og indre kjønnslepper. «Ingenting å være flau over», sier læreren. Det er ikke meningen at vi skal bifalle.

Komikken er altså prioritert, alle de seksten episodene er vellykkede, godt timede sketsjer, spenstig og morsomt spilt av det unge ensemblet. Kapitlene er som små moralfortellinger, stort sett med budskapet: Forfengelighet lønner seg ikke. Når rollefigurene skryter på seg skjeggvekst eller forsøker å skjule ereksjoner eller svettelukt, roter de seg inn i komplekser de ikke kan komme ut av uten grandiose ydmykelser. Karims ufrivillige joggebuksebul blir for eksempel gjenstand for offentlig forlystelse gjennom hele serien.

Den kvisa du har i pannen idag, er den egentlig så stor at den kan eksplodere, eller nesten usynlig for andre enn deg? Fra Pubertetscamp. Foto: Caroline Woie/NRK.

Løsrevet

Det er i tråd med seriens prosjekt at humor har høyere prioritet enn undervisning, her er målet mer bevisstgjøring enn kunnskap. Men det har ikke lykkes serieskaperne å forene sketsjformatet med fremdrift, med det mediestudenter kaller «karakterutvikling».

Here we go again-effekten av ereksjons-gjentagelsene er ganske lystig, men her er ingen egentlig utvikling, intet, eh, utløp. Med ett viktig unntak har ingen av rollefigurene gått gjennom noen egentlig forandring i de seksten episodene.

Man skal ikke kreve at en lettbent humorserie om sex (aldersgrense: 9 år) også skal være en episk coming of age-historie, en dannelsesroman om psykologisk modning og tilpasningsvansker i voksensamfunnet. Men en viss fremdrift hadde skapt takknemlige forbindelsesledd mellom episodene, gitt oss et ønske om å se hvordan det går med rollefigurene, ikke bare le av situasjonene de står i. Sketsjene er så løsrevne at man sannsynligvis kunne stokket om på rekkefølgen i episode 2-15 uten særlige konsekvenser.

Sketsjene er så løsrevne at man sannsynligvis kunne stokket om på rekkefølgen av episodene uten særlige konsekvenser.

En av oppgavene på Pubertetscamp er «spikk en pikk». Foto: Caroline Woie/NRK.

I Pubertetscamp handler nesten alt om å lage humor av kroppens funksjoner og forvandlinger. Det er i grunnen ganske forfriskende.

Kroppshumor

Samtidig er noe av det beste med Pubertetscamp nettopp denne lemfeldigheten, at serieskaperne ikke har gått traust og systematisk til verks, men i stedet møter ungdoms overgang til voksenkropp med et nokså rått glis.

Det kan dessuten argumenteres for at coming of age-sjangeren egentlig er forbeholdt eldre rollefigurer. Hovedpersonen i kinoaktuelle The King of Staten Island er 24, de melankolsk forelskede i tv-suksessen Normal People er også godt over myndighetsalder. Videregående skole-elevene i Sex Education på Netflix – en åpenbar inspirasjonskilde – hanskes også med betydelig mer modne problemstillinger.

I Pubertetscamp handler nesten alt om å lage humor av kroppens funksjoner og forvandlinger. Det er i grunnen ganske forfriskende at serien til de grader rendyrker dette konseptet.

At alt som ligner sentimentalitet og komplekse følelser er totalt fraværende, minner oss om seriens opplysningsfunksjon – at det vi har å gjøre med er en kul vikar. Ulikt kontaktlæreren kan vikaren sjarmere på uforpliktende vis, og det kan klassen saktens trenge.

Mensenhumor i Pubertetscamp. Foto: Caroline Woie/NRK.

Gammeldagse kjønnsroller

En viktigere innvending er seriens overraskende tradisjonelle kjønnsforståelse. Her er ikke jenter «like kåte som gutter», som i 1995. Grovt sett har gutter drifter og jenter mensen i Pubertetscamp, unntaket er en noen minutter lang leirlederforelskelse. Og tiltrekninger foregår bare mellom motsatte kjønn.

Humoren har høyeste prioritet, og det hadde kanskje blitt for komplekst om spydspissen i serien – Karims ufrivillige ereksjon – hadde vært rettet mot en annen gutt. Eller?

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Grovt sett har gutter drifter og jenter mensen i Pubertetscamp.

PubertetsCamp handler om ungdommer som skjuler noe de er flaue over, mens budskapet er at ingenting er flaut.

Klassisk?

Uansett: PubertetsCamp handler, kvikt og konsentrert, om ungdommer som skjuler noe de er flaue over, mens budskapet er at ingenting er flaut. Ja, selv å slå ned læreren settes muntert på kontoen for viltre tenåringshormoner. Men hva med publikum, er det flaut å se på? Ikke egentlig, til det er pinlighetene for villet, kleinheten fungerer som en merkevare, noe håndterlig og gjenkjennelig. Dermed er det altså ikke helt ekte flauhet man kjenner på i møtet med Pubertetscamp, for den kan ikke skapes med vilje. Den krever dessuten en livsglede og en innlevelse vi skal være takknemlige for at vi ikke utsettes for her.

Samtidig er det særdeles lett å se for seg at klipp fra de seksten episodene kommer til å bli brukt i morsomme arkivar-programmer i fremtiden, når ungdom og sex er tematikken. Det vil være fortjent. Pubertetscamp er et av de artigste bidragene på feltet.

Serien kan ses på NRKs nettspiller her.

Zahed Rahim Worok får seg en overraskelse i Pubertetscamp. Foto: Caroline Woie/NRK.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·