Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Å dikte seg inn til den andre. Om sammenhengen mellom skjønnlitteratur og empati

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

torsdag 4. april 2019

Er det egentlig viktig at barn leser skjønnlitteratur?

↑ Fotoillustrasjon: Louis Quintero/Pexels

Skjønnlitteratur er under press fra flere kanter. I de nye læreplanene som utarbeides for grunnskolen, må litteratur forsvare plassen sin i konkurranse med andre viktige emner barna skal igjennom. Etter skoletid blir kampen om barnas oppmerksomhet en ujevn match. Sosiale medier, spill og TV-serier stimulerer sansene og oppmerksomheten på en måte som er designet for å gjøre nervesystemet vårt avhengig av stimuleringen.

Et ubehagelig spørsmål presser seg fram: Er det viktig at barn leser skjønnlitteratur? Og hvorfor er det viktig?

Mest sannsynlig trengte du ikke å tenke deg om før du svarte «ja» på det første spørsmålet. Det andre er mer vrient, men ikke mindre avgjørende. Det at vi blir mer empatiske av å lese bøker, har de siste årene blitt en populær forklaring på hvorfor vi bør lese skjønnlitteratur. Men hva sier egentlig forskningen om sammenhengen mellom litteratur og empati?

Det at lesing styrker de empatiske evnene våre, bygger på forskningsfunn som viser en statistisk sammenheng mellom det å ha lest mange bøker, og å være god til å gjenkjenne følelser på bilder av ansikter.[1] Vi vet også at barn som blir lest for, utvikler evnen til empati raskere enn barn som ikke blir lest for.[2] Dette er godt dokumentert, og er påvist i de fleste studiene som så langt har blitt gjort.[3]

Empati utvikles gjennom hele livet, men det kognitive grunnlaget for empatievnen legges i løpet av barneårene. Både hjernen og de viktigste kognitive evnene gjennomgår en enorm utviklingsprosess, og det sosiale miljøet er med på å forme utviklingen. For eksempel er barn med eldre søsken mer empatiske enn enebarn[4], og foreldre som snakker om mentale tilstander bidrar også positivt.[5] Skjønnlitteratur og høytlesning er også eksempler på hvordan det sosiale miljøet støtter empatiutviklingen.

Etter hvert som barna blir eldre, får de lesende barna et enda større forsprang. Barn som leser mye, og spesielt hvis de leser for moro skyld, blir ikke bare bedre i stand til å forstå andre mennesker. De får også en rikere selvforståelse[6], større ordforråd, bedre leseferdigheter[7] og bedre matteresultater.[8]

Det er når vi lever oss inn i historien fra karakterenes synspunkt, og ikke vårt eget, at vi forstår historien og det blir gøy å lese den.

Høna eller egget?

Men slike statistiske sammenhenger kommer med et høna eller egget-problem: Hvordan kan vi vite at det er det ene som fører til det andre, og ikke omvendt? Altså: Er det virkelig lesingen som gjør bokelskerne mer empatiske, eller er det de som var mest empatiske i utgangspunktet, som leser flest bøker?

Forskningen tyder nemlig på at empati gir leseglede. Det er når vi lever oss inn i historien fra karakterenes synspunkt, og ikke vårt eget, at vi forstår historien og det blir gøy å lese den. Historien kommer til liv og får mening når vi forflyttes inn i romanuniverset – gjennom empati.  Da en gruppe forskere undersøkte hva som avgjorde om barn forsto budskapet i Æsops fabler, var det faktisk evnen til empati som hadde mest å si, sammen barnas ordforråd.[9]

Høna eller egget-problemer tvinger forskere til å være kreative. For å undersøke mekanismene som bøker påvirker oss gjennom, må sammenhengen mellom skjønnlitteratur og empati gås etter i sømmene.

Bøker på hjernen

Studier som ser på hvordan hjernen vår reagerer når vi leser (fMRI-studier), har vist at skjønnlitteratur aktiverer de samme delene av hjernen som vi bruker til sosial kognisjon og emosjoner.[10] Vi bruker altså de samme delene av hjernen til å lese bøker, som vi bruker til å føle og til å forstå andre mennesker. Noen forskere mener derfor at vi «øver hjernen» på empati når vi leser.

Hjernen reagerer dessuten forskjellig på romaner og sakprosa. Når vi leser sakprosa, aktiveres handlings- og hukommelsessenterne i hjernen, mens skjønnlitteratur stimulerer de delene av hjernen vi trenger til empati. Romaner gir faktisk en slags umiddelbar empati-boost (selv om denne effekten er nokså liten).[11] Folk presterer bedre på empatitester rett etter å ha lest skjønnlitteratur enn de gjør rett etter å ha lest sakprosa.[12]

Men det er på lang sikt at skjønnlitteratur har mest å si for empatien vår. De langsomme effektene av å lese bøker kan vi også se i hjernen. Sakprosa og skjønnlitteratur fortsetter å påvirke hjernen etter at vi er ferdige med å lese, men de gjør det på forskjellige måter. Det vi har lest, lagres for eksempel i hukommelsen vår på hver sin måte.

Dette er fordi vi leser skjønnlitteratur annerledes enn vi leser andre tekster. Når vi leser sakprosatekster, fokuserer vi gjerne på handlingene og konsekvensene de får. Etterpå husker vi det konkrete innholdet mer nøyaktig. Med skjønnlitteratur går det langsommere. Vi ser for oss handlingen på en mer fleksibel måte, og fokuserer på den bakenforliggende motivasjonen.

Den viktigste forskjellen er hvor aktivt eller passivt vi forholder oss til det vi leser. Innholdet i sakprosatekster virker definert på forhånd, slik at vi tar til oss kunnskapen mer passivt. I motsetning leser vi fiksjon med åpenhet og tilstedeværelse, som en fortelling om hvordan noe kunne ha vært. Vi må selv være med å konstruere innholdet på en fleksibel og dynamisk måte.

Når vi leser sakprosa, aktiveres handlings- og hukommelsessenterne i hjernen, mens skjønnlitteratur stimulerer de delene av hjernen vi trenger til empati.

Fotoillustrasjon: Louis Quintero/Pexels

Skjønnlitteratur er en inngangsbillett til oppdiktede, men virkelighetsnære verdener, sett gjennom karakterenes øyne. Det litterære universet gir oss tilgang på uendelig mange perspektiver, mens vi i til vanlig er henvist til vårt eget synspunkt.

Alle mulige verdener

Med dette i bakhodet gir det mening å beskrive litteratur som et «moralsk laboratorium», slik kulturforskeren Jémelian Hakemulder har gjort. Leseropplevelsen ligner på et tankeeksperiment, der leseren blir en forsker som prøver seg fram med ulike hypoteser og tolkninger. Vi utforsker både vårt eget og karakterenes sinn i dette forskningsarbeidet.

Karakterene er dessuten gjerne komplekse og uforutsigbare. For å følge krumspringene, må vi gjøre antakelser om hva som er de bakenforliggende motivasjonene for at karakterene handler som de gjør, uten å bli skråsikre. På denne måten gir litteraturen oss øvelse i å se nyansene i andres følelsesliv, og se saken fra sider som er uvante for oss.[13]

Skjønnlitteratur er en inngangsbillett til oppdiktede, men virkelighetsnære verdener, sett gjennom karakterenes øyne. Det litterære universet gir oss tilgang på uendelig mange perspektiver, mens vi i til vanlig er henvist til vårt eget synspunkt.

Å skulle gjøre antakelser om andres indre tilstand er virkelig et kognitivt kunststykke. Siden vi ikke har tilgang på andre menneskers subjektive opplevelser, er den synlige oppførselen det eneste vi har å støtte oss på.

Det som ligger bak

Ifølge den amerikanske psykologen Jerome Bruner, består skjønnlitteratur av to nivåer.  Den konkrete handlingen er bare det ytterste laget, og gir ikke særlig mening hvis ikke vi trenger dypere inn. Under den konkrete handlingen, ligger nemlig alt det karakterene føler, tror og vet, eller ikke vet – kort sagt: Det som rører seg i deres bevissthet. For at historien i det hele tatt skal henge på greip, må de to lagene, det vil si handlingene og tankene bak dem, synkroniseres av leseren. Dette dypere laget beskrives sjelden eksplisitt, og vi må tolke oss fram til det.  Det er denne synkroniseringen som gjør at litteraturen fremmer empati.

Dette blir mest tydelig når vi ser på et eksempel. Bruner bruker selv Ødipusmyten. Det er de to lagene som utgjør forskjellen mellom at Ødipus deler dronningens seng før han får vite at hun er moren hans, og etter.[14] Et mer barnevennlig eksempel finner vi i lille Rødhette, og oppvartningen av bestemoren før og etter hun forstår hvem det egentlig er som ligger i sengen.

Lille Rødhette oppfører seg på en helt absurd måte, hvis vi ikke tar hensyn til at hun er fullstendig uvitende om det vi som lesere vet: At det faktisk er en stor og stygg ulv som ligger i bestemorens seng. For å forstå lille Rødhette må vi ta med i regnestykket at hun har en helt annen forståelse av situasjonene enn det vi har. Og selv om vi river oss i håret over det som for oss er en helt åpenbar fare, forstår vi at lille Rødhette aner fred og ingen fare når hun tar hånd om den utspekulerte ulven. Det er fordi vi har lært å synkronisere lagene – handlingen, og bevisstheten til den som utfører den.

Barn knekker som regel denne koden før de fyller seks år. Barnebøker kan hjelpe dem med å oppnå denne viktige innsikten. Handlingen i bøkene er ofte bygget opp rundt det karakterene tenker og føler, men også hvordan det påvirker handlingene deres. I gjennomsnitt tar barnebøker opp de mentale tilstandene til karakterene i hver tredje setning. Denne frekvensen øker i takt med alderen til målgruppen.

Små barn har ikke rukket å utvikle verken sine empatiske eller språklige evner godt nok til å lese og forstå bøker på egen hånd. Høytlesning gir dem en god mulighet til å prøve seg fram mot denne forståelsen med støtte fra en voksen. Sammen med en voksen kan selv små barn ta i bruk bøker som empatifremmende verktøy.

Voksne støttehjul

Selv det å vite hva det er vi selv opplever, er ikke alltid en like enkel oppgave. Å skulle gjøre antakelser om andres indre tilstand er virkelig et kognitivt kunststykke. Siden vi ikke har tilgang på andre menneskers subjektive opplevelser, er den synlige oppførselen det eneste vi har å støtte oss på.

Det er med andre ord et stort tolkningsarbeid vi begir oss ut på. Å forstå andres indre liv basert på et så mangelfullt informasjonsgrunnlag, er en ekstremt krevende og kompleks kognitiv prosess. Men som med det meste annet, gjør øvelse mester, og med tid og stunder blir vi drevne analytikere. Vi gjør automatisk tusenvis av slike tolkninger hver eneste dag, uten å legge merke til det.

Men for å komme hit kreves mengdetrening og lang erfaring. Gjennom prøving og feiling, og en læringsprosess som endrer selve hjernens arkitektur på celle-nivå, blir barna imponerende raskt gode på å trekke treffsikre slutninger.

Kløften mellom det barn ikke får til på egen hånd, men greier med støtte fra en voksen, er et rom der utviklingen stimuleres. Voksne er sosiale støttebjelker i dette utviklingsrommet. Høytlesning stimulerer til samtaler og refleksjon mellom barna og den voksne. Det skaper et felles erfaringsrom der barna kan prøve seg fram med nye perspektiver, med støtte fra en voksen.

Slik starthjelp er helt avgjørende. En studie sammenliknet hvordan barnebøker, filmer og barne-TV påvirket barnas empatiutvikling. Både filmer og bøker bidro positivt, mens barne-TV ikke hadde noen effekt. Det kan virke overraskende, siden historiene som fortelles på barne-TV ligner dem i filmer og bøker. Den viktigste forskjellen er at barn ofte ser barne-TV alene, mens høytlesning og barnefilmer oftere er en felles aktivitet.[15]

I begynnelsen er barna altså avhengig av voksne som en slags støttehjul for å benytte bøkene som utviklingsverktøy. Etter hvert som barna blir eldre kan de fortsette utviklingen sin alene med bøkene.

For voksne lesere fyller litteraturen begge rollene: Den er en mulighetshorisont over den kløften som skiller det vi behersker fra det vi potensielt kan beherske. Den er også den veiledende støtten vi trenger for å kunne bygge en bro fra den ene siden av kløften, til den andre. Skjønnlitteratur er med andre ord et verktøy for vekst og utvikling som vi kan benytte oss av gjennom hele livet.

Litteratur på pensum?

Skolen er en arena som skal sikre alle barn tilgang til den utvidede mulighetshorisonten bokpermene åpner for oss. Skjønnlitteratur har lenge vært en selvfølgelig del av undervisningen helt fra barna begynner i første klasse. Men det er trangt om plassen i skolens læreplaner, og innpass gis bare til den kunnskapen vi mener er viktigst og mest verdifull for barna å ha med seg videre i livet og utdanningsløpet. Stoffet som skal inn, må forsvare sin nytteverdi og relevans.

Som del av den obligatoriske utdannelsen går litteraturen en usikker framtid i møte. Utkastene til de nye læreplanene for grunnskolen, er nettopp sendt ut på høring. Da skissen til utkastet ble publisert i oktober i fjor, ble ikke «skjønnlitteratur» spesifikt før på 10. trinn.[16] De første ni årene ble  i stedet det upresise begrepet «tekst» brukt.

Litteratur regnes ofte som en viktig del av den allmenne dannelsen, og man skulle kanskje tro at det var selvskreven del av skolegangen. Selvom ordet «skjønnlitteratur» er tilbake i det seneste utkastet, er mange fortsatt bekymret for at skjønnlitteraturen ikke vil vinne fram i konkurranse med de andre kunnskapsområdene. Andre fagområder har dessuten den fordelen at de passer inn i det skolepolitiske rammeverket som ligger til grunn for læreplanene. Kunstfagene skiller seg fra de andre fagene i skolen på et viktig punkt: Den kompetansen politikerne og lærerne har som mål at barna skal sitte igjen med, kan ikke defineres på forhånd.

Dette har å gjøre med hvordan litteraturen virker på oss. Læringen skjer gjerne indirekte, og det ikke noe én til én-forhold mellom undervisning og læringsutbytte. Det er snakk som en personlig utviklingsprosess som involverer både tanker, følelser, kunnskap og holdninger. Bøkene slutter ikke å interagere med oss idet vi lukker permene. Det gjør at det vanskelig å bestemme generelle læringsmål for skjønnlitterære leseropplevelser.

Men siden litteratur oppleves, er den ikke bare verdifull som en vei til et mål. Også som middel er litteraturen et mål i seg selv. Den setter i gang en prosess som utvikler seg videre i oss, og som kan være skjellsettende. For eksempel har en studie vist at italienske skolebarn fikk mer positive holdninger til innvandrere etter å ha lest utdrag fra Harry Potter.[17]  Men i en skolepolitikk der New Public Management og kunnskapskartlegging er det strukturerende rammeverket, virker slike prosesser ulne og uklare. Da kan det være vanskelig å forsvare verdien av dem, sammenliknet med læringsmål som lettere lar seg telle og måle.

Bøker reproduserer forskjeller

Skjønnlitteraturen er viktig for hvem vi er som enkeltmennesker. Vi bruker den til å etablere og leve ut personlig og sosial identitet. Men en fyldig bokhylle er ikke bare et statussymbol. Bøkene er også knyttet til reell makt. Noe av det som best predikerer skolekarakterene til norske tenåringer, er hvor mange bøker det er i hjemmet de vokser opp i.[18]

Bokhyllemeterne følger de samme sosioøkonomiske skillelinjene som karakterer og utdanningsvalg. Bøkene er derfor med på å reprodusere sosiale forskjeller. Gode offentlige skoler og biblioteker er ment å motvirke slike forskjeller, og gi likere muligheter for alle.

Når foreldre leser for barna sine, må dette forstås i lys av skjønnlitteraturens identitetsskapende funksjon. Høytlesning er et uttrykk for foreldres ønske om at barna skal klare seg godt, på skolen og i livet. Bøkene er et verktøy som hjelper barna å manøvrere seg i livet og i relasjoner til andre, på både personlig og samfunnsmessig plan. Skjønnlitteratur for barn har både utdanningsmessige, politiske, relasjonelle og personlige implikasjoner. Det vi leser virker inn på både det offentlige og det private livet.

Lesing kan være en inderlig og dypt personlig opplevelse. Det kan gjøre oss til bedre mennesker, men også til bedre samfunnsborgere. Det gjør at de personlige leseropplevelsene også er av politisk betydning.

 

Referanser:

[1] Mar et al 2006

[2] Mar et al 2010, Duursma 2008

[3] Metastudie (Mar, Oatley og Peterson, 2009)

[4] McAlister og Peterson, 2007

[5] Ruffman, Slade og Crowe, 2002

[6] Smit, 2016

[7] Duursma og Zuckerman, 2008

[8] The Guardian, 2018 https://www.theguardian.com/books/booksblog/2013/sep/16/reading-improves-childrens-brains

[9] Pelletier og Beatty, 2015

[10] Tamir et al., 2016

[11] Og ikke alle studier har funnet effekten

[12] Tamir et al., 2016

[13] Hakemulder, 2000, Koopman og Hakemulder, 2015

[14] Bruner, 1986, s. 14

[15] Mar et al., 2010

[16] Adresseavisen/ https://hoering.udir.no/Hoering/v2/278?notatId=538

[17] Vezzali, Stathi, Giovanni, Capozza og Trifiletti, 2015, s.110

[18] Hagen, 2011

 

Presisering: I denne artikkelen stod det først at ordet «skjønnlitteratur» ikke ble nevnt før på 10.trinn i utkastene til ny læreplan. Dette er upresist, og gjaldt kun førsteutkastet som kom i 2018. I det seneste forslaget fra mars 2019 er ordet tatt inn igjen. Dette er rettet i artikkelen.

Kunstfagene skiller seg fra de andre fagene i skolen på et viktig punkt: Den kompetansen politikerne og lærerne har som mål at barna skal sitte igjen med, kan ikke defineres på forhånd.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·