Se hva jeg kan!

Markedet for scenekunst, som er en arena for presentasjon, kjøp og salg av profesjonell scenekunst for barn og unge, arrangeres for 22. gang i år. I tre dager til ende vises et utvalg teater- og danseforestillinger fra tidlig morgen til sen ettermiddag, slik at innkjøpere fra kommuner, fylkeskommuner og hundreprosentkommuner på jakt etter produksjoner å vise i Den kulturelle skolesekken (DKS) kan få et overblikk over hva som finnes. Markedet arrangeres av Sandefjord kommune i samarbeid med Vestfold fylkeskommune, og prosjektet er støttet av Kulturrådet.

Det er mulig å søke opptak til Markedet, og hvert år velger et programråd ut mellom tjue og tjuefem kompanier som får anledning til å vise innkjøperne hva de er gode for. Håpet er turné i DKS, så for kunstnerne og kompaniene står mye på spill. Har de jobb neste år? Skjønner innkjøperne hva de prøver å formidle? Er de gode nok?

Selger, innkjøper, barn eller voksen?

Denne situasjonen gjør noe med hele opplevelsen. For mens innkjøperne er der som en del av sin gjerne faste stilling i kommunen eller fylkeskommunen og får lønn for å se og vurdere forestillinger, arbeider mange av kunstnerne uten honorar og er samtidig prisgitt oppkjøpernes smak og behag. Da gjelder det å vise hva de kan, og at de når fram til publikum.

Men hvilket publikum? Alle forestillingene har grupper av barn og unge fra Sandefjord, og måten disse unge opplever forestillingen på, burde ha noe å si for innkjøperne. Men situasjonen i salen er ofte denne: Barna på gulvet og de voksne innkjøperne bak. For utøverne betyr det i praksis at man spiller for to målgrupper samtidig og at de nærmest må vise fram for innkjøperne hvor godt forestillingene kommuniserer med barna.

Skillsbasert scenekunst

Det er kanskje derfor jeg, her som uavhengig kritiker, blir usedvanlig vennlig innstilt til alt jeg ser. Det er som om det harde arbeidet som ligger til grunn for alle produksjonene overskygger de forskjellige forestillingens eventuelle svakheter.

Teaterviter og professor Willmar Sauter mener at vi opplever en teaterforestilling på tre ulike nivåer: sensorisk, artistisk og symbolsk.[i] Enkelt forklart er det sensoriske nivået interaksjonen mellom utøverne og tilskuerne på et mellommenneskelig nivå, det artistiske nivået de kunstneriske ferdighetene, og det symbolske nivået den betydningen som oppstår hos tilskueren som en følge av de kunstneriske ferdighetene. Ifølge Sauter opplever vi alle disse nivåene samtidig når vi ser teater.

Under Markedet i Sandefjord blir jeg særlig oppmerksom på de kunstneriske ferdighetene som ligger til grunn for hver enkelt produksjon. Det kan ha å gjøre med at mange av produksjonene har utformet innholdet omkring en kunstnerisk uttrykksform, og således plasserer utførelsen i sentrum for opplevelsen, istedenfor innholdet.

Det er nemlig utpreget skills-basert scenekunst publikum får se disse dagene. Beatboxing-skills, breake-skills, tegneseriemime-skills, sirkus-skills, objektteater-skills og impro-skills. Det er fra dette ferdighetsnivået mange av forestillingene henvender seg til publikum. Innenfor rammen av en fiksjon er det som om de sier: Se hva jeg kan! Og det de kan, er det tidvis svært underholdende å se på, skal vi tro publikum. Voksne og barn ler, klapper, hviner og sukker seg gjennom de forskjellige forestillingene som vises under Markedet.

Mangfoldig marked

Det scenekunstneriske mangfoldet som Markedet presenterer meg for, minner meg om betydningen av Den kulturelle skolesekken. Ordningen er nasjonal, den er for alle uansett bakgrunn og livssituasjon, og den presenterer barn og unge for forestillinger som de aldri ville fått se ellers.

I Balanse undersøker danseren Sebastian Tjorstad, som er født uten armer eller ben, og danseren Nasser Mhende, som er født med begge deler, mulighetene som ligger i å danse sammen. I Myke øyne inviteres vi inn i lasterommet til en lastebil og får høre fortellingen om 71 flyktninger som mistet livet i en tilsvarende bil på vei gjennom Østerrike i 2015. I et lite øyeblikk får vi oppleve på kroppen hvordan det er å være stengt inne på den måten: I stummende mørke og stuet sammen. Det er viktige opplevelser.

I Oss to, en soloforestilling av Rasmus Jørgensen, framfører Jørgensen selv fortellingen om en risikabel ungdomsforelskelse som en slags hypersensitiv samtidsmusikal, en form som kler stoffet svært godt. Også Fredrik Høyers forestilling Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping? er verdt å merke seg. I forestillingen løper Høyer selv på en tredemølle til han nesten ikke har pust igjen, samtidig som han reflekterer over maratonløping i en løs, dikterisk form. Både Jørgensen og Høyer byr på komplekst innhold i en kompleks form, og begge får det til å se lett ut, til tross for de fysiske anstrengelsene som gjennomsyrer begge forestillingene.

Et spørsmål om kvalitet

I møte med et svært variert program for scenekunst for barn og unge blir jeg dermed også konfrontert med spørsmålet om kunstnerisk kvalitet. Ligger kvalitet i ferdighetene, ligger det i fortellingene eller ligger det i møtene med publikum?

Etter å ha tilbragt tre dager i Sandefjord er jeg tilbøyelig til å si at det er kvaliteter i alle disse i alle disse dimensjonene, på ulike tidspunkter og på ulike måter. Kvaliteten ligger også i mangfoldet av prosjekter og tematikker. Det er på denne måten at Markedet viser seg som noe mer enn et marked, og minner mer om en festival med kunstnerisk egenverdi.

Utfordringen for innkjøperne er likevel at de må foreta valg, basert på noen vurderingskriterier og med et helt program i tankene. Mange av forestillingene i Sandefjord både underholdt og berørte meg, og var preget av et uttalt ønske om å komme i dialog med publikum. De beste bød dessuten på noe mer: De utfordret vante tankemønstre og diskuterte komplekse tema ved å stille spørsmål istedenfor å komme med svar.

I jakten på de gode prosjektene til Den kulturelle skolesekken bør innkjøperne derfor ikke bare lete etter de forestillingene som viser fram skills på en morsom måte, men også velge dem som stiller de gode spørsmålene. På den måten kan de sørge for at DKS beholder og utvikler rollen som et både underholdende og viktig element i skolehverdagen.

[i] Sauter, Willmar (2000). The theatrical event: dynamics of performance and perception. Iowa City: University of Iowa Press