Søtladen kritikk og ødeleggende kjendisstoff

Hvordan skal egentlig barnebøker anmeldes? Det var i hvert fall noe jeg ble sittende og tenke på da jeg leste gjennom anmeldelsene av søskenparet Haddy Njie og Lisa Aisatos Snart sover du.

Denne lille billedboka er lagt opp som en «sovebok», hvor årstidenes gang og rytmen mellom dag og natt brukes som søvndyssende fortellingsteppe for innsovningen. Hver av årstidene personifiseres av forskjellige mytiske figurer: Høsten, for eksempel, er en rødhåret jente med flagrende hår, mens vinteren er en bister – men ikke ond – gammel dame.

«I kulda sover våren under pledd av frossen jord / Han puster liv i dype røtter, frø og alt som gror / På taket glitrer skaresnø, men senga hans er lun / Et rede kledd i gåseunger og myke lerkedun», kan vi lese i bokas første tekst.

Over snøen, hvor vi ser barna leke med en kjelke, ligger det en kar og krummer seg i «sengen», som også er den kommende våren i kim, med grønske og blomster i lange baner. At naturens sykluser er noe vi selv inngår i, er jo ingen overraskelse, ikke heller for barn, vil jeg tro. Det er ikke noe galt i å bruke denne rundgangen som grunnlag for en barnebok. Eller som manende innsovningsrituale for den saks skyld.

Svulstige anmeldelser

Det som er problematisk, er hvordan en bok som dette mottas av anmelderkorpset og media.

For det første er det en gjennomgående svulstig tone i resepsjonen, som i lengden blir både pinlig og trettende. I VG skriver Gabriel Michael von Vosgraff Moro, som ellers er en habil kritiker, at «I billedboken Snart sover du gir Njie og Aisato nytt liv til sjangeren sovebok. Ideen er like enkel som den er original, for ikke å si genial.»

Genial? Er ikke lesning på sengekanten selve definisjonen på høytlesning? Det er ikke alle barnebøker som er så direkte tuftet på årstidenes gang som denne, men at rytmen i lesningen sniker seg inn i fiksjonen, og blir definerende for den, skulle det ikke være mye tvil om. At den blir eksplisitt tema, som i Njie og Aisatos bok, er dermed langt fra å være noen genistrek, etter min mening.

Moros lovprisning av illustrasjonene blir også i overkant høystemt: «tegningene i denne boken er gjennomarbeidet ned til minste detalj, så sanselige at det er fristende å hoppe rett inn i den verden de avbilder og bli der». Hva betyr «gjennomarbeidet ned til minste detalj», egentlig? For meg ser illustrasjonene i denne boka ut som søtladen kitsch – drømmebilder med påfallende lite kompleksitet og oppfinnsomhet. Dette er rosenrøde drømmebilder.

Jeg mener ikke at barnebøker for enhver pris skal være dypt sammensatte, naturligvis ikke, men det er utallige eksempler på barnebøker som er mer intelligente og visuelt interessante enn dette. Ta Ulla og Bendik bygger by, som jeg anmeldte her på Periskop, for eksempel.

Les også den andre saken i serien, Er kunst bedre, og vakrere, når den vekker følelser?

Det kan ligge mer under

Von Vosgraff Moro er ikke alene om panegyrikken.

«Til tross for at jeg av flere oppslag nærmest blir svimmel av fargeintensiteten og detaljrikdommen, harmonien i fargeklangene, eller kanskje nettopp derfor, lander jeg på at jo, dette er en både vibrerende og virkelig vakker billedbok. Jeg vet at jeg som barn hadde elsket denne boken», skriver Birgitte Furberg Moe henført på barnebokkritikk.no.

«Resultatet er vidunderlig. Vakre, fargerike, livsbejaende illustrasjoner», skriver Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve.

Aftenpostens Morten Olsen Haugen mener at den er en «magisk overdådighet».

Dagbladets Cathrine Krøger er et hederlig unntak. Hun kommenterer blant annet at søvnen som hele tiden manes frem i boka, faktisk like gjerne kan være døden – når alt kommer til alt – noe som gjør boka til et memento mori. At Krøger ser døden under idyllen her gjør at hennes anmeldelse trenger inn under overflaten. «Etter høsten kommer vinter. Aldri skal de snu. Er det vinter sover våren / Og snart sover du», skriver Haddy Njie i siste tekst i boka.

Dette kan da betraktes som ganske dystre ord, langt fra lunhetens søte verden? Som en påminnelse om at den lille (natte-)søvnen etterfølges av en evig søvn? Dette alvoret er faktisk noe av det jeg liker best ved boka – det blir en friksjon i idyllen som ellers preger den – selv om det er få som tar opp dette dødsmotivet i mottagelsen.

For den preges – til gagns – av koseord og gledesfylt hyllest. Er det slik at det rett og slett er vanskelig å slakte barnelitteratur? Bør ikke anmeldere kunne være like strenge med den som med andre bøker?

Kjendisstoff er ikke kritikk

Det som gjør mottagelsen av Snart sover du spesielt nedstemmende, er imidlertid hvordan kjendisstoff og kritikk blandes sammen.

At Haddy Njie er sammen med, og har barn med, en kjent politiker, må selvfølgelig nevnes. Under bildet av de to forfatterne i VG-anmeldelsen kan vi lese følgende: «Bare en måned etter at Haddy Njie (36) ble mor for første gang sammen med samboer Trond Giske, gir hun ut barnebok sammen med sin forfatter- og illustrasjonssøster Lisa Aisato. VGs anmelder er superbegeistret og triller terningkast 6!»

Å sause sammen kjendisstoff og kritikk er å gjøre en bjørnetjeneste overfor muligheten til en skikkelig resepsjon. At en person er en celebritet, er rett og slett uinteressant når en bok skal anmeldes. Det er kanskje utopisk å bli kvitt dette i dekningen av bokutgivelser, men det er viktig å motarbeide at det sniker seg inn kjendisstoff med alle midler – i det minste innenfor anmelderiets få, og allerede utsatte, spaltemetere.

Men det viktigste å huske på er at barnelitteraturen ikke bare er sterk og vakker når den er god, den heller. Det er kompleksitet og mørke under (den kanskje) lyse overflaten i disse bøkene, som i all litteratur som holder mål. Det er viktig at vi holder fast på nyansene når vi skal vurdere den.

Red. anm.: Denne teksten ble skrevet i forkant av, og uavhengig av barnebok-seminaret Strek i tegningen på Norsk barnebokinstitutt 21. oktober, der tegneserieskaper og forfatter Lene Ask også holdt et innlegg rundt den samme tematikken.