Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Våger å se barna som de er

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 8. juni 2016

De tre bøkene Jeg rømmer, Megzilla og Liten åpner for at den kommende generasjonen får gode forutsetninger for å møte sine livs forandringer.

↑ Utsnitt fra Jeg rømmer av Mari Kanestad Johnsen.

Forsiden til «Jeg rømmer» av Mari Kanstad Johnsen. Foto: Gyldendal

Den nyeste boken til Mari Kanstad Johnsen, en illustratør som den siste tiden har fått mye oppmerksomhet, er en reise i bilder. Johnsen har siden hun begynte å illustrere og skrive bøker vunnet ikke mindre enn fire priser i bransjekonkurransen Årets vakreste bøker. Jeg rømmer er også uten tvil en bok som kunne ha vunnet samme pris. Den er del av Gyldendals satsing på ordfrie bøker, en serie forlaget selv introduserer som en ny sjanger som kan leses av både de leseglade og lesesvake. Selv om mange barnebøker har et sterkt fokus på illustrasjoner er det sjelden bildene som er det eneste som driver handlingen framover, og ennå sjeldnere er dette i bøker myntet på de litt større barna.

I Jeg rømmer følger vi en ung jente som nettopp har flyttet til et nytt sted. Hun vinker farvel til vennene sine, setter seg i en bil og kjører til en modernistisk villa. Der er det vanskelig å finne seg til rette, og den unge jenta sitter i vinduskarmen om kvelden og drømmer om andre steder. En natt sniker hun seg ut, og ror over fjorden til en øy der hun har sett mystiske lys. Rømningen, som virker som en enkel løsning på en vanskelig flytting, viser seg å være langt mer kompleks.

Dramaturgien i historien er det ikke noe å si på, men det er likevel illustrasjonene som er det sterkeste ved denne boken. Johnsens uttrykk preges av store flater og enkle strektegninger som ofte er monokromt fargelagt. Dette har utviklet seg fra hennes første bøker, og illustrasjonene fremstår nå som enda skarpere. Det er tegninger som henter like mye av sin inspirasjon fra billedkunstnere som Henri Matisse som fra samtidige barnebøker. Bildene bygger hele tiden opp under utfordringene hovedpersonen møter: Det som kan virke lett er ofte vanskelig. Og det som kan virke vanskelig er noen ganger overraskende lett. At boken er uten ord gjør handlingen tilgjengelig, ikke bare for de yngste i målgruppen som ennå ikke har lært å lese, men også for eldre barn med spenn i leseferdigheter. Det samme grepet gjør at dette også er en bok som gjennom sitt lett tilgjengelige billedspråk vil kunne møte barn og ungdom som ennå ikke mestrer det norske språket.

Forsiden på boken «Megzilla» av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus.

For både voksne og tenåringer

En annen prisvinnende forfatter som er ute med en bok, der det også i stor grad er illustrasjonene som driver handlingen fremover, er Gro Dahle. Illustrasjonene er laget av Dahles datter, illustratøren Kaia Dahle Nyhus – et samarbeid boken Megzilla virkelig vinner på. Dette er den fjerde boken der mor og datter samarbeider. Der den forrige boken Krigen ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris har Megzilla nylig blitt nominert til Kulturdepartementets litteraturpris 2015.

Det er kjent som et godt råd å si det man vil si, heller enn å si det man tror noen vil høre. Dette er noe Gro Dahle mer enn en gang har gjort til sitt mantra. I Megzilla er puberteten beskrevet på en så direkte og rå måte at det nærmest er som om man igjen kjenner hormonene ta over kroppen. Bokens hovedperson, Ingeborg, er på vei inn i tenårene, med alle forandringene det medfører:

«Det er ikke sant at jeg er lat, at jeg er passiv, at jeg bare sover. Jeg driver faen meg og bygger! Jeg utvider i både høyden og bredden. Jeg er et område i eksplosiv vekst. Jeg er et helt digert, forbanna bygningsarbeid. Ikke rart jeg er sliten. Mamma kan drikke den jævla kakaoen sin alene!»

Men det er ikke det Ingeborg sier høyt. «Jeg jobber», roper hun til sin mor, og lukker døren og låser bak seg. Historien skaper gjenkjennelse. Boken går på en finurlig måte inn på hvordan man noen ganger ikke klarer å kommunisere det man ønsker å si. Tegningene underbygger, med sine enkle streker, tenåringens desperasjon. De uttrykksfulle ansiktene og de enkle kroppene i forandring gjør leseopplevelsen ennå mer givende. Det er til dels temaer som tradisjonelt har vært tabu, eller flaut å snakke om, som diskuteres i Megzilla, både i historien og i de ærlige og rå tegningene. Denne boken er like god lesning for de voksne som kanskje har glemt hva det vil si å være tenåring, som for tenåringene som her finner en bok som møter dem med respekt og klarhet rundt temaer der mange voksne fristes til å ty til uklare ord.

Godt om vold i hjemmet

En annen av årets bøker som går rett på sak er Liten av Stina Wirsén, nok en prisbelønnet svensk illustratør. Liten er rettet mot de litt mindre barna, og Wirsén, har skrevet boken på oppdrag fra Brottsoffermyndigheten. Dette er et svensk organ som har til oppgave å fremme rettighetene til ofre for kriminalitet, og boken handler nettopp om hvordan barn kan få hjelp til å ivareta sine rettigheter gjennom å snakke med voksne. Det er et viktig oppdrag Wirsén har blitt tildelt. Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har 1 av 10 barn erfart vold mellom foreldre, mens 13 prosent selv har blitt utsatt for psykisk vold fra foreldrene sine. Boken tar på en direkte, men omsorgsfull, måte for seg problemstillinger knyttet til å vokse opp i et hjem der barnet ikke lenger får den omsorgen det behøver. I en familie bestående av barnet, Liten, og foreldrene, Ene og Andre, er det plutselig flere vanskelige enn det er lette dager.

Historien er enkel, men illustrasjonene gjør sammen med den underfundige navngivingen av karakterene at bokens budskap heves fra å kun være et godt budskap til å også bli en god bok. Man forstår barnets frustrasjon når det står mellom to voksne som mer enn noe annet ser ut som to kruseduller, fanget inn av ømme sorte linjer. Og man kjenner seg igjen i tryggheten når barnet ruller seg sammen på en voksens fang, og nærmest blir del av denne voksnes kropp i nok en illustrasjon tegnet med fargestifter. Med bokens få ord gis tegningene rom til å formidle følelser det ofte er vanskelig å snakke om. Spesielt til de som er små. Dette er en bok som uten tvil kan hjelpe både de store til å snakke med de små, og ennå viktigere hjelpe de små å snakke med de store. Forhåpentligvis når denne boken også de rette.

Jeg rømmer, Megzilla og Liten er alle sterke visuelle bøker som gir gode råd på veien gjennom livet i dets stadige forandring enten det er familien som flytter, kroppen som forandrer seg, eller hjemmesituasjonen som går til å være noe ingen barn skal måtte tåle. Forfatterne av disse tre bøkene våger å se barna som de er, og gjennom dette styrker de bøkenes evne til i sin tur å bli sett og lest av barna. Ved å respektere problemer, både store og små, og å vise både visuelt og språklig hvordan man kan diskutere dem, gir disse tre bøkene den kommende generasjonen gode forutsetninger til å gå sine livs forandringer i møte.

Forsiden på «Liten» av Stina Wirsén. Foto: Gyldendal


Stikkord:
· · · · · ·