Bør barn skånes for visse typer kunstneriske uttrykk?

Veggmaleriet get OFF deFence, av den svensk-samiske kunstnerduoen Anders Sunna og Linda Aslaksen, pryder en av veggene på Alta ungdomsskole. Verket har skapt både begeistring og forargelse blant innbyggere og lokalpolitikere den siste uka. Maleriet viser blant annet en rype med et dynamittbelte og en kvinne med en samisk nasjonaldrakt som holder en bombe i hånden.

Rut Olsen fra Alta Frp uttalte til nrk.no tidligere i uken at hun var «rystet» over motivet, som hun mener ikke passer for barn. Alta Frp går også inn for at verket skal males over. Kultursjef i Alta kommune, Tor Helge Reinsnes Moen er imidlertid svært fornøyd med verket, som han mener er fullt av symbolikk som elevene nå kan diskutere på skolen.

Kulturpolitisk talsmann for FrP, Ib Thomsen, liker veggmaleriet.

–  Ut i fra bildene synes jeg det ser ut som om man har klart å gjøre noe flott og fargerikt ut av en kjedelig murvegg, uttaler han i en e-post til Periskop.

Han mener at kunsten bør kunne engasjere og vekke følelser, men også ha evnen til å provosere.

– Meningene om kunst, det være seg graffiti, bilder, skulpturer, karikaturer, musikk, alltid vil være delte og det bør de også være – intetsigende kunst er ikke god kunst, sier han videre.

Mener kunsten må være fri

Styreleder i Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ruben Steinum, er også svært uenig med Alta FrPs holdning til veggmaleriet get OFF deFence. Han mener at ytringsfriheten er grunnleggende for å skape refleksjon og dialog.

– Man bør absolutt kunne uttrykke alt, også det som ikke forstås som moralsk riktig. På denne måten kan ytringene selv bli kritisert. Kunsten skal ikke ha noe krav på seg til å være moralsk, det er ikke noe grunnprinsipp, sier han.

Han mener også at verket tar opp temaer som nettopp bør bearbeides i kunsten.

– Å portrettere vold og krig er viktig, og jeg mener det er bra at slike temaer problematiseres. Vold og krig har gjennom hele kunsthistorien vært sentrale motiver og jeg mener helt klart at kunst som tar for seg slike temaer ikke skal sensureres.

Bør barna skjermes?

Uttalelsene til Rut Olsen fra Alta Frp tar opp spørsmålet om barn bør skånes for visse typer kunstneriske uttrykk, og hvor grensene bør trekkes opp. Et nylig eksempel på denne debatten er utstillingen av Bjarne Melgaards kunst på Munch-museet. Utstillingen ble vist uten aldersgrense, og vakte sterke reaksjoner.

Steinum mener at aldersgrenser ikke bryter med prinsippet om en fri kunst.

– Med Melgaard som eksempel så mener jeg at vi selvsagt må ha den typen utstillinger og tåle bildene og tematikken han tar opp. Men vi har likevel aldersgrenser på andre kulturuttrykk i samfunnet vårt. Jeg mener ikke at det nødvendigvis skal være et spesielt prinsipp i billedkunst, eller som her, med utsmykking av en skole, at denne er unntatt de restriksjonene som legges på andre kunstformer, som for eksempel film.

Han tror at get OFF deFence kan være et godt utgangspunkt for refleksjon og diskusjon på skolen.

– Jeg husker blant annet at jeg så filmen American History X da jeg gikk på ungdomsskolen, den gjorde sterkt inntrykk og la grunnlag for mange viktige refleksjoner, men det betyr ikke at den bør vises til barneskoleelever. Dette knytter seg samtidig til den tilbakevendende diskusjon om tilgang på voldsbilder gjennom nyheter og media. Tilgangen på slike bilder, og synliggjøring av vold, mener jeg er viktig for at man skal være oppmerksom på tingene som foregår i verden.

Street art ut av den hvite kuben

Litteraturkritiker og skribent for Periskop, Walter Wehus, skriver også for gatekunstbloggen motveggen.no. Han er ikke overrasket over at veggmaleriet på Alta ungdomsskole vekker reaksjoner.

– At et bestilt verk av Anders Sunna vekker reaksjoner er ikke overraskende, fordi stilen hans gjerne er litt konfronterende, forteller han.

Han tror at gatekunst gjerne er mer provoserende enn gallerikunst.

– Det er en høyere terskel for at folk lar seg provosere av samtidskunst, mens gatekunst lettere skaper sterke reaksjoner. I tilfeller med bestillingsverk har jeg en følelse av folk lettere blir provosert, forteller han.

En vanlig reaksjon

Professor i sosiologi ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Oddrun Sæter, forteller at det ikke er uvanlig at kunst i det offentlige rom vekker sterke reaksjoner og diskusjoner.

–Dette sier noe om kunstens makt, i positiv forstand, og hva den kan avstedkomme, sier hun.

Sæter tror også at kunsten forstås på en annen måte når den trer ut av galleriet.

– Det er ikke uvanlig at noen støtes av kunst. Kunsten kan godt være lukket når den befinner seg inne i «den hvite kuben», men idet den trer ut i offentligheten, blir den i større grad et sosialt anliggende, og da er det gjerne noen som uttaler seg, slik som i dette tilfellet, om at verket er farlig og kan skape konflikter, sier hun videre.

Demokratisk gatekunst

Wehus forteller at den britiske gatekunstneren John xc hevder at gatekunstens popularitet skyldes at gallerikunsten ikke snakker til folk flest lenger, men kun utfolder seg i en kunstintern dialog.

– Samtidskunst kan i utgangspunkt virke som om den holder på med snevre problemstillinger. Gatekunsten går gjerne helt direkte på politikk eller viser bare et morsomt ordspill, altså ting som gjerne appellerer til folk. Det gir folk en følelse av at gatekunsten er mer demokratisk enn samtidskunsten.

Populært

Wehus beskriver en deling av gatekunstmiljøet, der storparten av gatekunstnere ikke tenker på markedet, men kun vil bevare sitt eget uttrykk. Gatekunst som bestillingsverk kan derfor tenkes å virke provoserende både for gatekunstnerne selv og betrakterne av verket.

Han forteller også at gatekunst kan bety mye for de som bor i nærområdet.

– Vi ser at folk knytter seg til gatekunsten og raskt blir glade i sjablongene som dukker opp. Derfor blir det også ofte ramaskrik når noe males over. Men man kan ikke ta vare på alt. Gatekunst oppstår i en dynamisk utvikling der verk forsvinner og nye dukker opp. Skulle man tatt vare på alt ville de snart ikke være noen vegger igjen.

Hvem har definisjonsmakt?

Sæter beskriver at det i kjølvannet av at gatekunsten integreres i det visuelle kunstfeltet for øvrig, oppstår en diskusjon om hva som er den beste gatekunsten.

– En ser jo at innbyggerne reagerer forskjellig, og hvem skal man høre på? Hvem har makt og mandat til å si om dette er passende for barn eller ikke?