Kunstutstilling eller reklamestunt?

Skal kunst for barn vurderes annerledes enn kunst for voksne? Gir det i det hele tatt noen mening å skille mellom kunst for barn og kunst for voksne? I utstillingen Halve kongeriket på Cappelen Damms nye galleri får vi mulighet til å sammenligne og diskutere et mangfold illustrasjoner til barnebøker. Utstillingens ønske om å oppjustere illustrasjon til kunstverkstatus, er i utgangspunktet rimelig, men blir problematisk grunnet svak presentasjon.

Men la oss ta en titt på verkene først. Det viser seg raskt at det er mange av de samme kvalitetene ved «illustrasjoner for voksne» som gjør de beste verkene her gode også. Det er særlig tre aspekter som avtegner seg som barometre for kvalitet: originalitet, visuell kompleksitet og emosjonell intensitet. Det som forener de beste bidragene er – ikke helt overraskende, kanskje – illustratørens evne til å levere et resultat med egenverdi uavhengig av teksten, som jo også er sammenhengen de vises i her (uten bok). Dette fungerer et godt stykke på vei.

Når det gjelder originalitet er det flere som utmerker seg som svært stilistisk bevisste. Ragnar Aalbu og Max Estes har et forenklet formspråk som gjør billedrommet oversiktlig og distinkt: De forskjellige delene av motivet er tydelig skilt fra hverandre og er godt utformet med tanke på illustrasjonsfunksjonen. I et verk av Estes ser vi et hverdagsmotiv hentet fra et havneområde, hvor skikkelsene som arbeider der – en fisker, en person som frakter gods – fremstår mer som typer enn personer. Det samme gjelder de andre figurene som gir det maritime motivet identitet: Fuglene, og særlig båtene, er stiliserte på grensen til det emblematiske eller symbolske og understreker det allmenne fremfor det individuelle i det avbildede. I forgrunnen av det stiliserte motivet kan vi se en katt som farer av gårde med en fisk i munnen. Katten, som har en lilla fargevalør, skråner ut av komposisjonen, og blir et uroelement som aktiverer bildets øvrige elementer. Aalbu har et lignende formspråk i en annen tegning, hvor en familie trekkes gjennom et kjørefelt med stiliserte biler av en villstyrig hund. Aalbu har mer humor enn Estes, men begge baserer seg på forenklede former og kan oppfattes som en smule kjølige.

Den sterkeste stilisten er den som toner ned eleganse og formfullendthet og understreker det forsøksvise i det å forestille seg noe en blir fortalt. Den følelsesmessige investeringen i streken er hos Eli Hovdenakk, i så måte, formidable, siden hennes tegninger nesten vegrer seg for å presse et for kontant bilde på leseren. Det antydende appellerer til vår egen deltagelse, men streken blir noen ganger så forsiktig at den blir unnvikende.

Øyvind Torseter, som har flere av de samme kvalitetene som Hovdenakk, blir slik sett sterkere enn henne, fordi han tillater seg å bygge verdener med en selvstendighet uten å være for visuelt påståelig. Hans billedverden er tydelig konstruert – vi ser hvordan en verden er reist, bit for bit. Han skaper ikke bare selvstendige billedvirkeligheter, men steder og strukturer som er bygget for å bo og leve i.

Aalbu og Estes kjørlighet besvares på en annen måte i Iben Sandemoses egenrådige sjarme. Med sin snirklete strek er dette tettere på nysgjerrighetens myldring enn Estes og Aalbus noe mer kalkulerte fremstillinger. Bo Gaustads uryddige sjarme, som minner om Sandemoses, er enda varmere i uttrykket. Mot en hvit bakgrunn – som om landskap eller rom er noe betrakteren selv må innrede bildet med – sirkulerer skikkelser og gjenstander som befinner seg like mye i det antropomorfe som det animalske (det menneskelige som det dyriske). De fragmenterte bestanddelene av motivene, som er ytterligere frittflytende når de presenteres på egen hånd, har imidlertid et humoristisk driv som stimulerer betrakteren til å dikte opp en sammenheng, et dramatisk rammeverk, til delene.

Denne evnen til å appellere til forestillingsevnene, ønsket om å dikte videre, er en kvalitet ved flere her. Blant annet Anna Fiskes usedvanlig informasjonstette verker. I stedet for å illustrere en tekst, og dermed å begrense det visuelles rolle, går hun eksplisitt inn for en ekspansjon av tekstens betydning gjennom det visuelle. Fiske korresponderer med Torseters virkelighetsbyggende evne, ved å legge element til element i tydelig oppkonstruerte helheter, men til forskjell fra ham, som lager innrammende steder og bygg, ekspanderer hun horisontalt, på en flate. Det er den visuelle kompleksiteten som er hennes anliggende, ikke konstruksjonen av stedet i seg selv. Her skal kontaktflaten med tilhørerens fantasi egges til det ytterste, slik at ikke bare én, men mange fortellingsforløp blir åpnet gjennom bildeelementene.

De mest spennende kunstnerne sammenfører kompleksitet og originalitet med en evne til å forandre hvordan man tenker om noe tilvant. Stian Hole er en systematisk drømmer, i sin opp-ned-vending på forholdet mellom himmel og hav og natt og dag. I likhet med Rene Magritte skaper han, gjennom gjentagelsen, et billedrom hvor det fantastiske ikke er unntaket men regelen og gir dermed det uvanlige et virkelighetsrom, en konstant forankring, å utfolde seg fra. Åshild Irgens gjør noen lignende, men uten den stilistiske elegansen og klart fastsatte utbroderingen av formelementer som Sandemose har spesialisert seg i. Camilla Kuhn vinner mange plusspoeng for å driste seg til å innlemme det ubehagelige og skrekkelige. En svikt i kunst som er rettet mot barn er frykten for å vise det grusomme og ubehagelige i tilværelsen, men her vegrer ikke Kuhn seg, noe som tilfører hennes bidrag et pedagogisk mot de fleste her mangler.

Verkene jeg liker aller best er likevel Gry Moursunds, som fører sammen svært mange kvaliteter i et uttrykk som både er enkelt og komplekst, men samtidig også evner å bygge et sted og miljø med en klarlagt identitet og tilføre humor og skrekkelementer. I sine tegninger til eventyret Bukkene Bruse, klarer hun ikke bare å fornye hvordan vi forestiller oss bukkene og trollet i eventyret, men å skape et uttrykk som faktisk ligger ganske tett på barnets egen billedverden – de ligner barnetegninger – men uten å gi slipp på myndigheten som man forventer seg fra en voksen illustratør. Dette er ganske enkelt briljante tegninger.

Illustrasjonene jeg liker minst er de som illustrerer mest. Dette høres kanskje paradoksalt ut, men skal den estetiske egenverdien være klart definert må ikke verket hektes for mye inn i den ledsagende teksten. Bjørn Ouslands tegninger legger seg, som Estes og Aalby, for tett på illustrasjonsfunksjonen – de bare viser det teksten forteller om – til at de blir i stand til å utvikle et særlig interessant billedunivers og mangler kompleksitet og dybde. Det svakeste bidraget her – og som jeg virkelig ikke liker – er Egil Nyhus sine Kaptein Sabeltann-tegninger. De reproduserer bildene i teksten ved å banalisere dem og beveger seg i retning av reklamespråkets billige og påståelige retorikk. De er uten kompleksitet, originalitet og dybde og er merkelig flate. Hans iscenesettelse av den ikoniske Sabeltann-skikkelsen fremstår som en sjelløs figur a la Ronald McDonald.

La meg til slutt vende tilbake til presentasjonen her, for den ødelegger for verkene. For det første er utvalget mer eller mindre ukuratert – det er liten forbindelse mellom verkene slik de er montert. Dette er jo synd siden en mer gjennomtenkt sammenstilling kunne aktivert andre fortellinger enn de disse illustrasjonene opprinnelig befant seg i, foruten å åpne et dialogrom dem imellom i selve utstillingen. Slik de står nå virker det hele sammenrasket og tilfeldig. Jeg lurer også på hvorvidt bredden lar seg forsvare, siden det ikke finnes noe kuratorisk grep å snakke om som klarer å ramme den inn. Hvorfor skal så svake verk som Sabeltann-tegningene vises i det hele tatt? I sammenhengen forsvarer de ikke sin plass og det virker som det heller er markedsføringshensyn enn de rent kunstfaglige hensyn som har bestemt utvalget.

Utstillingen er også helt håpløst montert i kantina på Cappelen Damm. Det er ikke gjort noen forsøk på å skjerme utstillingen fra dets miljø, noe som fører til at matspising og støy fra omgivelsene siver inn hele tiden. Dette er en svært dårlig løsning, spesielt fordi det avdekker en mangel på omtanke for presentasjon som synes å være gjennomgående både i utstilling selv og settingen den presenteres i. I tillegg er bildene tilsynelatende planløst montert på veggen, noen ganger alt for tett, andre ganger i en improvisert form som gir lite mening. Mangelen på omtanke for presentasjon kan kanskje ha å gjøre med at utstillingen i virkeligheten er reklame for bøkene illustrasjonene er hentet fra? Ved å smykke seg med utstillingskategorien låner man jo også en myndighet og verdikappe fra kunstfeltet som i prinsippet kunne økt interessen for både det som vises og bøkene de er hentet fra. Dét kunne fungert, muligens, om det hadde blitt investert mer energi og interesse i Halve kongeriket enn hva som er tilfellet. Ikke noe galt med verkene – eller de fleste av dem – men neste gang bør både et mer egnet sted, montering og kuratering i større grad settes på timeplanen.