– Viktig for oss ikke å ha et spesifikt kunstsyn

Hvilken makt har de nasjonale aktørene over programmeringen av forestillinger i Den kulturelle skolesekken (DKS)? I denne andre delen av vår intervjuserie, som klargjør hvordan kvalitetsbegrepet defineres i praksis i de ulike leddene av DKS, er det Guri Birkeland faglig rådgiver i den nasjonale DKS-aktøren Scenekunstbruket, som intervjues.

Scenekunstbruket er en av de seks nasjonale aktørene i DKS, sammen med Rikskonsertene (musikk), Nasjonalmuseet (visuell kunst), Film & Kino (film), Norsk kulturråd (kulturarv) og Norsk forfattersentrum (litteratur). De nasjonale aktørenes oppgave er å sikre kvalitet og sørge for utvikling innen sine respektive kunstfelt, gjennom å «stimulere til nyproduksjon, danne nettverk, legge til rette for kompetanseutvikling og gi faglige råd på feltet».[1] Men som på fylkesnivå, er det også på nasjonalt nivå ulikt hvordan aktørene er organisert og hvordan de jobber for å sikre kvaliteten i DKS. Mens Scenekunstbruket først og fremst driver kvalitetssikring gjennom å ta opp ferdige forestillinger til sitt repertoar, produserer Nasjonalmuseet og Rikskonsertene en stor del av innholdet til DKS selv.

Faglig rådgiver Guri Birkeland presiserer at Scenekunstbruket først og fremst er en formidlingsordning, men at det er de ulike arrangørene, fylkene, kommunene og skolene, som har ansvar for kvaliteten lokalt.

– Vårt fokus ligger på å skape et transparent system, med gode rutiner for sikring av kvalitet, samt ivareta fagdiskusjonen til scenekunst for barn og unge.

– Har dere et definert kunstsyn innad i Scenekunstbruket?

– Til forskjell fra programmerende scener har vi ikke det, nei. Det er faktisk viktig for oss ikke å ha et spesifikt kunstsyn men heller gå i møte med ulike typer scenekunst, så lenge den er profesjonell. Det er viktig for oss å ivareta en bredde og et mangfold av uttrykk, det har med vårt mandat å gjøre. Vi har et ansvar for å formidle profesjonell scenekunst til elever i hele Norge, og vi skal gi dem ulike uttrykk, både figurteater, tekstteater og samtidsdans og hiphop.

Scenekunstbruket må, som nasjonal aktør, basere sin kvalitetsvurdering på DKS’ overordnede prinsipper.[2] Birkeland bemerker at det er vanskelig for de ulike nasjonale aktørene i DKS å samles rundt et mer spesifikt felles kvalitetsbegrep, fordi de jobber med et bredt spenn av uttrykk, fra samtidsdans til matkultur. Jeg spør Birkeland om hun kan spesifisere hva Scenekunstbruket legger i ordet kvalitet når de vurderer danseforestillinger.

– For Scenekunstbruket er et begrep om kvalitet både kontekstavhengig og hele tiden under utvikling. Vi har ikke ett rigid begrep, og vi oppfatter ikke kvalitet som én ting. Vi bruker samtalen som metode. Via diskusjon reflekterer vi oss frem til et felles synspunkt. Dette er veldig viktig for oss.

– Det er det kunstneriske rådet som vurderer både kunstnerisk kvalitet og formidlingskvalitet i forestillingene som om søker opptak til repertoaret vårt. I kvalitetsvurderingen deler vi ikke opp i sjangre og uttrykksformer – vi diskuterer bredt. Kunstnerisk råd uttaler seg om og vurderer alle typer forestillinger, både dans og annen scenekunst. Rådet har samlet sett en bred faglig kompetanse, der eksempelvis både koreografer og dansere er representert.

Birkeland forteller at rådet også benytter seg av ønskekvistmodellen, en modell for kvalitetsvurderinger i scenekunst utviklet av kulturforskeren Jørn Langsted. Utgangspunktet for modellen er i følge Karin Helander «att kvalitet inte bara handlar om personlig smak och subjektiva värderingar, utan att det finns tydliga kriterier att relatera till»[3] Modellens mål er å bidra til en nyansert og presisert samtale, gjennom nøkkelbegrepene villen, skullen og kunnen – eller engasjement, evner og nødvendighet, som Birkeland oversetter begrepene til.[4]

– Når vi diskuterer en forestilling ser vi på om den fungerer på disse nivåene. Vi snakker mye om «skullen». Hvorfor skal vi formidle dette? Hvorfor skal elevene se dette? Hvorfor er det relevant og hva bidrar det til?

– I det kunstneriske rådet bruker vi ikke ønskekvistmodellen skjematisk eller konsekvent, men lar diskusjonene våre sirkle rundt denne typen begreper. I tillegg bruker vi barna og de unge som referanse hele tiden. Noen forestillinger har fiffige og kule grep, og gir oss i det kunstneriske rådet gode opplevelser, men vil likevel ikke fungere for målgruppen. Vi kan heller ikke ta inn forestillinger som bare fungerer for jenter – vi kan ikke ekskludere noen bevisst, selv om vi vet at få forestillinger vil passe for alle.

– Ser de andre i det kunstneriske rådet like mange forestillinger sammen med målgruppen som det dere i Scenekunstbruket gjør?

– Stort sett. Det kunstneriske rådet har fem til seks møter i året. På hvert av disse skal vi vurdere opp mot 20 produksjoner. Vi får derfor ikke sett alle forestillingene live med målgruppen til stede, selv om det er mest ønskelig. Med mindre forestillingen vises på Markedet i Sandefjord eller på festivalen Showbox, har nesten aldri alle i rådet sett forestillingene live. Men alle må ha sett dem på video, og man vurderer jo alltid om en forestilling kommer til å kommunisere med publikumet den skal spilles for.

– Så kompetanse på barn og unge som publikummere er viktig i diskusjonen dere har i det kunstneriske rådet?

– Noen i rådet har pedagogisk kompetanse og erfaring, andre har selv produsert eller vært utøver i produksjoner for barn og unge. Andre igjen har akademisk relevant kompetanse eller bakgrunn som arrangør for DKS i fylkesnettverket vårt. Når vi vurderer forestillinger tenker vi på de barna som skal oppleve dem. For dersom vi tar inn en danseforestilling i repertoaret, og den får turné, så er det kanskje den eneste danseforestillingen disse barna får se i løpet av flere år. Den bør jo være bra.

– Vurderer dere det som positivt om en forestilling har mottatt støtte til produksjonen fra Kulturrådet eller andre fond?

– Nei det diskuterer vi egentlig ikke, med mindre det er et samarbeid med en institusjon eller et teater.

– Sees et slikt samarbeid på som en positiv ting?

– Det er i hvert fall interessant og relevant, men vi vurderer bare ferdigproduserte forestillinger. Vi diskuterer produksjonenes kvalitet uavhengig av hvem det er som har skapt den. Alle som ønsker å bli inkludert i repertoaret må gjennom det kunstneriske rådets vurdering.

– Til syvende og sist er det jo kunsterfaringen, møtet mellom én elev og kunsten, som er det viktigste. Det er den gode opplevelsen vi er ute etter. På veien dit er det mange hensyn å ta. Forestillingen skal både ha formidlingskvalitet og kunstnerisk kvalitet. I tillegg skal den være relevant, og den skal være et godt kunstmøte mellom barn og kunstner i en arena som ikke er laget for kunst. Det er komplekst.

– Hva legger dere i begrepet relevans?

– Relevans er viktig. Men på samme måte som med kvalitetsbegrepet tenker vi ikke at det er noen statisk størrelse som er definert en gang for alle. At en forestilling er relevant behøver ikke bety at den handler om samfunnsaktuelle temaer. Det kan også være temaer hentet fra den virkeligheten barna lever i, som for eksempel identitet. I en del utforskende prosjekter kan det være at tematikken er kjempeinteressant, men at forestillingen ikke formidler denne så godt – det oppleves mer som en prøvesituasjon for danserne. Det er viktig for oss å vite at tematikken kan møte barna.

– Du har jo sikkert sett mange ulike kunstneriske råd. Er det stor forskjell på hva de ulike rådene har definert som bra og dårlig kvalitetsmessig?

– Nei. Vi skifter for det første ikke ut alle medlemmene i rådet samtidig. For det andre setter vi alltid av litt tid til å finne en samtaleform som passer oss, når vi har nye medlemmer. Det må være rom for å diskutere fritt. Nye rådsmedlemmer må venne seg til at vi bruker åpne diskusjoner som metodisk verktøy, at de fritt kan sette ord på scenekunstopplevelsene de har hatt, og at de har lov til å bruke egne smakspreferanser og engasjement – for det ligger en kompetanse i å være engasjert og interessert. Vi vil gjerne at de skal si hva de faktisk mener – men de må gjerne begrunne det, og de må gjerne diskutere det med de andre i rådet.

Birkeland forteller videre at rådet må være åpne for nye forståelser av hva kvalitet kan være, i møtet med nye former og sjangre innen scenekunsten.

– Den deltagerbaserte kunsten krever for eksempel en annen type diskusjon. Hvor ligger den kunstneriske kvaliteten i prosjekter som tilsynelatende ikke er en fremføring? Når elevene jobber sammen med kunstnerne, får de eierskap til produksjonen. Da kan kvaliteten være vanskeligere å vurdere. Vi kjenner ikke deres virkelighet, vi kan ikke vite hva de opplever som riktig og viktig. I møte med slike prosjekter må både vi, og kanskje også kunstnerne selv, gi litt slipp. Det kan være vanskelig å anbefale slike produksjoner fra ett sted til et annet, fordi vi ikke vet hvordan strukturene på mottakernivået er.

– Vi er opptatt av stedet hvor kunsten utspiller seg. Veldig mye av den dansekunsten vi har i vårt repertoar spilles på skolen – i et alternativt kunstrom – ikke på en profesjonell kunstarena. Noen ganger kan dette være en kvalitet i seg selv, det kan åpne opp for en annen type kunst. Samtidig har noen skoler fått flotte rom som er tilnærmet lik profesjonelle kunstarenaer, med blackbox og amfi. Men det er ikke sikkert at blackboxen er det riktige rommet for all kunst som skapes for barn – og det er ikke sikkert at den kunsten som kommer om fem år krever denne typen rom heller.

I tillegg til arbeidet i det kunstneriske rådet, forteller Birkeland at kontakten med de som jobber i fylkene er viktige for Scenekunstbrukets kvalitetssikring.

– Vi er avhengige av å ha en god dialog med fylkene om forestillingene i vårt repertoar. Fra fylkesnettverket får vi avgjørende tilbakemeldinger om kvalitet og egnethet i forhold til turné og målgrupper.

Scenekunstbruket bidrar på sin side med både rådgivning, og generell heving av fylkenes scenekunstkompetanse gjennom for eksempel fagseminarer og Showbox. Hun trekker som eksempel frem en samtale Scenekunstbruket arrangerte i samarbeid med Danseinformasjonen under Markedet for scenekunst i Sandefjord.

– Vi prøvde å løfte frem en slags anvendt dansekunnskap. I fylkesnettverket vårt er det mange som har sett utrolig mye dans for barn og unge, og de har dermed en god forståelse av hva som fungerer og ikke fungerer. Likevel kan de synes at det er vanskelig å snakke om dans. Vi prøver å kommunisere at det å snakke om dans kanskje ikke er så annerledes enn det å snakke om en teaterforestilling, eller annen type scenekunst.

Scenekunstbruket har også en viktig rolle i DKS sammenheng gjennom den årlige festivalen Showbox. Her kan både fylkenes fagkonsulenter, kunstnerne og andre interesserte, blant annet se utvalgte forestillinger fra Scenekunstbrukets repertoar live. Det å programmere en festival medfører alltid at man velger noe fremfor noe annet. Men med tanke på Scenekunstbrukets rolle som nasjonal aktør, er det kanskje viktig å se ekstra godt etter hva som i tilfellet Showbox velges bort.

Daglig leder for Scenekunstbruket, Ådne Sekkelsten, forklarer hvordan Showbox programmeres.

– Showbox er en festival som drives av Scenekunstbruket, så det er vi – altså Scenekunstbrukets fem ansatte – som i hovedsak kuraterer, planlegger og gjennomfører den. Men kurateringen skjer i tett dialog med våre samarbeidspartnere og nettverk. Jeg er kunstnerisk leder for festivalen og Anki Oveland og jeg er de som jobber mest med festivalen gjennom året.

– Gjennom vårt arbeid, både med Scenekunstbrukets repertoar, støtteordningen SPENN og deltakelse på festivaler i inn- og utland, får vi en god oversikt over hvilke produksjoner som til en hver tid finnes. Ja, jeg vil nok si at det er Scenekunstbruket som har best oversikt over hva som produseres på feltet scenekunst for barn og unge per dags dato.

– Det er viktig å poengtere at Showbox er en festival som samarbeider med flere scener og arenaer i Oslo. Vi har en tett dialog om kurateringen på deres scener. Vi mottar også god informasjon og forslag til forestillinger gjennom nettverkene vi er involvert i, både nasjonalt og internasjonalt. Scenekunstkompaniene og kunstnerne selv oppfordres også til å søke inn sine forestillinger til festivalen. Kurateringen skal vise bredden av det som produseres, være kunstnerisk interessant og gjerne skape diskusjoner.

– Hvilket kvalitetsbegrep ligger under programmeringen til Showbox? Opereres det her med mer spesifikke eller snevrere kriterier enn det gjør til Scenekunstbrukets repertoar ellers?

– Vi er bevisste på at Showbox skal være en festival og en fagarena – ikke bare et marked (som f.eks. Markedet for Scenekunst, journ. anm.). Som festival ønsker vi å presentere både store produksjoner skapt for «kulturhusforhold», internasjonale produksjoner, samt produksjoner som sier noe om utviklingen i scenekunstfeltet for barn og unge, eller representerer noe nytt. Vi er selvfølgelig i tillegg interessert i at det vi kuraterer skal være det beste. Vi vil jo at festivalen skal være viktig.

– Vi ønsker at festivalen skal invitere til dialog og bidra til å heve kompetansen i feltet. De senere årene har vi også arbeidet målrettet for å gjøre Showbox til en festival som er åpen for alle – og ikke minst barn og unge selv.

[1] Den kulturelle skolesekken, Kulturrådet.no: http://www.kulturradet.no/dks

[2] Ibid.

[3] Karin Helander, Visjon, kunnande och samspel – barnteater och kvalitet i historiskt perspektiv, i Karin Helander (red.), Mycket väl godkänd. Vad är kvalitet i barnekulturen?, Stockholms universitet: Centrum för barnkulturforskning, 2014, 13.

[4] Guri Birkeland, Arbeidet i kunstnerisk råd – om vurdering av forestillinger og forholdet til kunstnerisk kvalitet, i Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten (red.), Scenekunsten og de unge – En antologi fra Scenekunstbruket, Oslo: Vidarforlaget/Scenekunstbruket, 2014.