Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse Frost 2: Oppfølgeren til Frost byr på placebo-magi

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 18. desember 2019

Noe har gått alvorlig galt i et engang magisk rike.

↑ Frozen 2 © 2019 Disney. All Rights Reserved.

Si hva du vil om Disney-filmer, men de er laget av folk som vet hva de driver med.

Den første Frost-filmen, fra 2013, ble et globalt fenomen, ved å følge Disney-filmens velprøvde mal til punkt og prikke: Å kombinere tiltalende rollefigurer og en god, klassisk historie (denne gangen inspirert av H.C. Andersens eventyr Snødronningen), med spektakulært filmhåndverk, animasjon og musikk, formidlet gjennom verdens mest velsmurte markedsføringsapparat.

Si hva du vil om Disney-filmer, men de er laget av folk som vet hva de driver med.

Fakta: Frost 2


Regi: Chris Buck, Jennifer Lee

Manus: Jennifer Lee

Norske stemmer: Lisa Stokke, May Synnøve Kaspersen, Thorbjørn Harr, Mikkel Gaup, Ella Marie Hætta.

Spilletid: 103 min

Premiere 25. desember

Derfor er det merkelig hvor forstemmende dårlig fortalt den uunngåelige oppfølgeren er. Det er som om fenomenet siden sist har vokst seg så stort at man ikke trenger å kaste bort tiden på å formidle en funksjonell historie.

Der første film var fokusert, med tydelig motiverte karakterer, fremdrift, og dramatisk fallhøyde, er det vanskelig å i det hele tatt skrive et forståelig sammendrag av handlingen i Frost 2. Her er karakterdilemmaer, -motivasjon, -konflikt og -dynamikk erstattet av forserte, utvendige karaktermotivasjoner, samt innviklet mytologi, servert oss i utmattende vognlass av uorganisk bakgrunnshistorie.

Frozen 2 ©2019 Disney. All Rights Reserved.

Det starter med et flashback inni et flashback, der faren til Elsa og Anna forteller sine små døtre en historie om sin far, som tok ham med i en forhekset skog for å inngå en fredsavtale med det samisk-inspirerte tundrafolket. Et svik finner sted, kamp bryter ut, noen magiske vetter som representerer naturelementene gjør magiske ting, og de to stridende parter er fastlåst i konflikt. Så synges en vuggevise, og foreldrene forsvinner til sjøs.

Deretter er vi plutselig i nåtid, der alt går som det skal i Arendelle etter at Elsa ble dronning. Sånn nesten. For Elsa kjenner visst på en udefinert lengsel. Ikke klarer hun å være til stede i sin relasjon med Anna lenger, heller. Dette dramatiseres udramatisk nok ved at søstrene taper i mimekonkurranse for Annas kjæreste Kristoffer og den snakkende snømannen Olaf. Men det er uansett irrelevant, for plutselig hører Elsa en trolsk sang (sunget av den norske artisten Aurora) som lokker på henne, og før vi vet ordet av det har hun sluppet løs de usynlige vettene. Dermed er hele Arendelle truet på diffust vis, men heldigvis ikke verre enn at alle bare evakuerer til en nærliggende fjellknaus i påvente av at Anna, Elsa, Kristoffer og Olaf skal reise opp til den magiske skogen for å gjøre hva enn de skal gjøre der oppe. Reisen bringer dem også nærmere sannheten om sitt opphav og hva som skjedde med foreldrene, og ikke minst noen mørke hemmeligheter om Arendelle.

Alt går som det skal i Arendelle etter at Elsa ble dronning. Sånn nesten.

Elsa kjenner på en udefinert lengsel, og klarer ikke å være til stede i sin relasjon med Anna. Frozen 2 ©2019 Disney. All Rights Reserved.

Det blir vrient å vite hva vi skal følge med på eller bry oss om.

Alt dette kunne vært adekvate forutsetninger for et plott. Problemet er at Frost 2 virker uinteressert i å hekte det på en fungerende historie, spisse konfliktene, eller tydeliggjøre årsaksforhold og tematiske sammenhenger. Selv reglene for fiksjonsuniverset virker uklare, med en rekke typer magi som virker på ulike måter. Det blir vrient å vite hva vi skal følge med på eller bry oss om, hva som er mulig og viktig, og hva som står på spill. De engang tiltalende rollefigurene ender opp som irriterende, der de handler utfra tilsynelatende vilkårlige valg, drevet frem av plottets nødvendigheter, snarere enn indre behov.

Konsekvensen blir at det aller meste av fortellingen fremstår som daukjøtt. I stedet for komplekse karakterer får vi komplisert bakgrunnshistorie, nok til å fylle en sesong eller to av en fantasy-serie, og altfor mye til å bæres på skuldrene til en enkelt spillefilm. Alle disse tingene som må forklares og oppklares går på bekostning av det som skal formidles og oppleves. Scenene og øyeblikkene får aldri leve lenge nok til at vi føler dem på kroppen. Konflikter trekkes opp av hatten og forløses igjen før vi i det hele tatt rekker å leve oss inn i dem. Når det som skal være de store emosjonelle høydepunktene omsider kommer – det være seg dødsfall, svik, selvoppofrende heltedåder, forløsende katarsis, eller selve actionklimakset – glir de bare forbi som vann i en elv, og blander seg ut i et intetsigende hav.

Det aller meste av fortellingen fremstår som daukjøtt.

En snømann som ikke smelter om våren, men skal få leve et helt livsløp, må plutselig forholde seg til helt nye opplevelser forbundet med det å vokse opp. ©2019 Disney. All Rights Reserved.

Det sjarmerende rollegalleriet fra forrige film blir spilt ut på sidelinjen av sitt eget plott.

Det sjarmerende rollegalleriet fra forrige film blir dermed spilt ut på sidelinjen av sitt eget plott. Tydeligst blir dette i de forsøksvis komiske bihistoriene til de mannlige rollefigurene, Kristoffer og snømannen Olaf. Kristoffers eneste mål er å få fridd til Anna. Gjennom fremtvungne misforståelser og et umotivert karakterbrudd, reduseres den en gang viljesterke Anna til en paranoid og vrangtolkende nervebunt, som kunne ha passet i en middelmådig sitcom. Det eneste vi får ut av denne digresjonen er en av filmens bedre låter, en parodisk-lidenskapelig åttitallsballade.

Olafs historie er tilsvarende uforløst. Den har tilløp til en god idé: en snømann som ikke smelter om våren, men nå skal få leve et helt livsløp, må plutselig forholde seg til helt nye opplevelser forbundet med det å vokse opp og utvikle seg. Filmskaperne har bare glemt at et humorpremiss er null verdt om det ikke omsettes i konkrete situasjoner og replikker, og Olafs eksistensfilosofiske betraktninger får aldri gjenklang i noe tydelig og gjenkjennelig, det blir kun en utvendig staffasje av svevende, liksomintellektuelle vendinger lagt i munnen på den enfoldige hoffnarren, uten reelle humoristiske observasjoner.

I likhet med Olaf har filmen ganske mange tanker om hva den vil gjøre, men den stopper aldri opp og spør seg selv hvorfor. Dette gir ringvirkninger langt utover et uengasjerende plott, for når den sentrale visjonen uteblir, mister håndverket retning.

Den en gang viljesterke Anna til en paranoid og vrangtolkende nervebunt, som kunne ha passet i en middelmådig sitcom.

Det er uvanlig å se animasjonsfilmer slurve såpass i historiefortellingen.

Det er uvanlig å se animasjonsfilmer slurve såpass i historiefortellingen. De er tvert i mot ofte blant de mest funksjonelle, nette og velkomponerte filmfortellingene vi har, ikke minst av rent pragmatiske hensyn: minuttprisen for animasjon er skyhøy, og da er det rett og slett god business å sørge for at historien sitter før man begynner å filme – eller tegne – den.

Vel så overraskende er det at filmen ikke bare framstår svakt og utydelig regissert, men også inneholder noe så sjeldent for en animasjonsfilm som «dårlig» skuespill. De norske stemmeskuespillerne gjør riktignok en helt fin innsats verbalt, og imponerer musikalsk. Nei, det er de animerte figurene som fremstår overspilte, underkommuniserende og vinglete, siden formålet med både scenene og rollefigurene blir så utydelig.

Det samme kan sies om sangene, forrige films ess i ermet. Akkurat som hos en vakker isskulptur versus en sølepytt med slaps, er skillet mellom en god og en enerverende musikal, en gradsforskjell. Det handler ikke bare om låtenes kvalitet, men om hvorvidt sangene springer organisk ut av handlingen og rollefigurenes motivasjon. I den første Frost-filmen var funksjonen til landeplagen «La den gå» svært tydelig, både som vendepunkt i plottet og for å tydeliggjøre vilje og karakterutvikling hos Elsa. Men til tross for iherdige forsøk på å gjenta (eller strengt tatt, kopiere) suksessoppskriften, er det ingen av sangene som setter seg her, selv om de musikalsk fungerer greit.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Iblant går riktignok den imponerende animasjonen (som selvsagt er i verdensklasse) og sangene rent musikalsk opp i en høyere enhet, og Frost 2 fungerer på tross av seg selv. Billettsalget tilsier allerede at filmen er en suksess, men man får nesten tro at det skyldes markedsføringsapparatet og enerens suksess. Det er vanskelig å se for seg at denne kommer til å bli en tilsvarende eviggrønn klassiker.

Dessverre framstår det som om Frost 2 har erstattet forgjengerens magi med illusjonen om det samme, i troen på at så lenge de ytre tegnene på fortellerkunst er der, så trenger man ikke bygge den innenfra og ut.

Et av de bærende premissene for plottet i filmen, er at vann har hukommelse. Det er nærliggende å tenke på den pseudovitenskapelige begrunnelsen for at homeopati fungerer. Effekten er sammenlignbar, for all fortellermagi du får ut av Frost 2 er placebo.

Det er vanskelig å se for seg at Frost 2 kommer til å bli en eviggrønn klassiker.

Annonser

Stikkord:
· · · · · ·