Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Assitejfestivalen: Medvirkning som omdreiningspunkt

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Festivalrapport,

PUBLISERT

tirsdag 12. oktober 2021

HVOR
Kilden, Kristiansand

Årets Assitej-festival i Kristiansand tematiserer medvirkning og representasjon. Men programmet var dessverre ikke sterkt nok på nettopp representasjon.

↑ Dronefoto fra forestillingen «Testløpet», som ble spilt under Assitej-festivalen i Kristiansand i september. Foto: Trond Høines / Østfold Internasjonale Teater

Årets Assitejfestival ønsket å sette søkelys på ungdommens medvirkning og representasjon i scenekunst – en tematikk som enkelte deler av det kunstneriske og faglige programmet reflekterte på en interessant og utfordrende måte.

Assitejfestivalen


ASSITEJ er verdens største nettverk innen scenekunst for barn og unge.

Festivalen finner sted i Kristiansand og ble 22.-25. september arrangert for 16. gang.

Årets tema: Hvordan representeres og presenteres de unges stemmer i scenekunsten i dag?

I år hadde festivalen for første gang med unge i det kunstneriske rådet.

Programmet bestod i år av åtte scenekunstproduksjoner, samt et fagprogram.

 

Omtalte forestillinger, kreditliste

Soleo av Soleo

Utøvere: Sophie Boucher, Sébastien Le Guénanff, Julien Vasnier

Andre utøvere: Mathieu Cervera, François Daniel, Lucie Delmas, Rémi Leclerc, Jean Adam

Lyd: Benoit Chabert d’Hières, Clément Durand, Tullio Rizatto

Lys: Benjamin Croizy, Jessica Lapouille, Frédéric Sulpis, Berenice Giraud

Produksjon: Cassandra Cuman, Rémi Stoffel

 

To duetter av Silje Solheim Johnsen

Koreograf og danser: Silje Solheim Johnsen

Musiker: Jonas Karlsen

Dansere: Gabriel Antonio Bait, Miriam Riise Bait, Elling Elverum Johnsen

Kunstnerisk rådgiver: Maja Roel

Kostyme: Kristine Gjems

 

Testløpet av Tiril Pharo

Skuespillere: Marthe Sofie Løkeland Eide, Bendik Ø. Johannessen, Kikki Stormo, Astrid Lyngstad Pharo (kun tilstede via digitale medier), digitalt medvirkende skuespiller Sofia Knudsen Estifanos

Fotograf: Trond Høines og Marthe Sofie Løkeland Eide

Produksjonsansvarlig digitale flater: Andreas Lyngstad

Manus og regi: Tiril Pharo

Dramaturg i deler av prosessen: Cecilie Lundsholdt

Produsent: Tiril Pharo

Co-produsent: Østfold Internasjonale Teater

 

My first… av Gaflaraleikhúsið

Authors: Berglind Alda Astþórsdottir, Arnór Björnsson, Óli Gunnar Gunnarsson, Mikael Kaaber

Director/Dramaturg: Björk Jakobsdottir

Set/Costumes: The Group

Light Designer: Freyr Vilhjálmsson

Producer: Larus Vilhjalmsson

 

Ungdommer som opponerer

På scenen sitter tre voksne aktører på hver sin cajon og spiller rytmisk med kroppen som instrument. De klapper, tramper og slår seg på brystet, i en synkron koreografi. I denne ikke-verbale forestillingen av det franske kompaniet Soleo, er vi tilskuere til en musikalsk lek. Dramaturgien er en kjedelig arbeidsdag ved samlebåndet. Aktørene sklir til stadighet ut i rytmiske utskeielser hvor de spiller instrumenter og danser, før arbeidsdagen kaller dem tilbake igjen.

Mine medtilskuere – som er et helt 8. trinn – er nå urolige. De begynner selv å trampe og klappe, og deres tilstedeværelse blir tydelig synlig og hørbar. Aktørene har ikke gitt noen invitasjon til deltagelse. Forestillingskonseptet legger ikke til rette for en scene/sal-dialog. Ungdommene opponerer mot dette skillet, og viser at de ikke lar seg engasjere av det som skjer på scenen. Først når aktørene begynner å spille på cajonene klarer de å overdøve publikum, og fange interessen deres på ny – men kun for en liten stund.

Ungdommene opponerer og viser at de ikke lar seg engasjere av det som skjer på scenen

Det franske kompaniet Soleo slet med å få oppmerksomheten til et 8. trinn under Assitejfestivalen i Kristiansand. Bak skimtes cajonene, de firkantene trommene kompaniet brukte i forestillingen. Foto: ©William Belle

Med den nye stortingsmeldingen ble det også lagt føringer for at medvirkning og de unges stemmer skal inndras i større grad i kunsten

Uønsket medvirkning

Som første forestilling jeg så på årets Assitejfestival var denne opplevelsen på mange måter interessant, og igangsatte noen refleksjoner knyttet til tilskuerrollen og festivaltematikken. Årets Assitejfestival hadde overskriften «Talk to me!», og i programmet spør de: Hvordan representeres og presenteres de unges stemmer i scenekunsten i dag?

Som tematikk for en scenekunstfestival for barn og unge er dette spesielt relevant. Ikke bare fordi representasjon har vært et viktig og aktuelt tema med økt oppmerksomhet de siste par årene. Med den nye stortingsmeldingen om kultur for barn og unge ble det også lagt føringer for at medvirkning og de unges stemmer skal inndras i større grad i kunsten. «Barn og unge skal få oppleve og møte kunst som er relevant og representativ» (Meld. St. 18, s. 113). En slik type medvirkning kan foregå på flere nivå: i produksjonsprosess, i sammensetting av program, og på scenen.

Utfordrende

Som man kan lese ut av ulike kronikker og tekster her i Periskop, har denne meldingen blitt mottatt med blanda respons, blant annet for at vektingen av de unges medvirkning kan gå på bekostning av kunsten og kunstnerne. Dette ble delvis diskutert i et innlegg i fagprogrammet av festivalen, med innledere fra Kulturtanken, Danse- og teatersentrum og DKS Viken. Her ble det tydelig at medvirkning, hvordan det kan ta form, og hvordan få det til å passe inn i et DKS-format er utfordrende.

I forestillingen Soleo (som deler samme navn som kompaniet) er det imidlertid ikke noen tydelige tilkoblingspunkter til festivaltematikken. De unges stemmer kommer heller frem i deres tilskuerrolle – som uønsket medvirkning gjennom å overdøve en forestilling som ikke faller i smak og ikke oppleves relevant.

De unges stemmer kommer heller frem i deres tilskuerrolle – som uønsket medvirkning

Flere av de utvalgte forestillingene i ulik grad tematiserer foreldre/barn-relasjoner.

Mor, far og barn

Nytt av året er at Assitejfestivalen for første gang har inkludert tre scenekunstinteresserte ungdommer i det kunstneriske rådet som har ansvar for å velge ut forestillinger til programmet. Interessant her er at flere av de utvalgte forestillingene i ulik grad tematiserer foreldre/barn-relasjoner. Det gjelder de norske produksjonene Bikuben av Teater Avvik, To duetter av Silje Solheim Johnsen, Monster i magen av Rimfrost Produksjoner og Testløpet av Tiril Pharo, i tillegg til den estiske produksjonen 2+2=22 av Sõltumatu Tantsu Lava og United Dancers of ZUGA.

Fra forestillingen «To duetter» av Silje Solheim Johnsen. Foto: Tale Hendnes

Skjørhet og avhengighet

«Uansett hvordan man vrir og vender på det er maktbalansen alltid skjev og på de voksnes premisser». Dette er hentet fra en relasjonslogg, ment for å dokumentere den kunstneriske prosessen til utøvere, som ble utdelt etter To duetter. I denne danseforestillingen medvirker to gutter på scenen sammen med sine mødre. De utfører små koreografier parvis – Silje Solheim Johnsen med Elling på åtte år og Mirjam Riise Bait med tenåringen Gabriel.

I en av duettene klatrer Elling rundt på morens kropp, men for å unngå å tråkke på gulvet må han trå på hendene, føttene, og hodet til Solheim Johnsen. Det ser ut som en avslappet lek dem imellom, men gir også et bilde på den nære relasjonen mellom foreldre og barn. Spesielt når Ellings fot presser på morens hode, og når de holder inderlig rundt hverandre, gir det en følelse av skjørheten og avhengigheten som denne relasjonen også består i. Det samme gjelder når Gabriel holder forsiktig tak i sin mors hestehale mens de beveger seg over store deler av scenegulvet til Jonas Karlsens jazztromming.

Det ser ut som en avslappet lek dem imellom, men gir også et bilde på den nære relasjonen mellom foreldre og barn

Forestillingen er preget av en uformell arbeidsvisnings-estetikk som bidrar til å skape et intimt rom og en opplevelse av å komme nært på deres samarbeid. De to guttene på scenen fremstår som svært delaktige i samarbeidet, med egne interesser og agens – selv om relasjonsloggen reflekterer at det tross alt forblir en skjev maktbalanse. For meg ble dette festivalens høydepunkt.

«Testløpet» har en interaktiv dramaturgi

Å ta plass i fiksjonen

Testløpet er en annen spennende produksjon som tar tak i foreldre/barn-relasjonen. Det er en utendørs forestilling som har en interaktiv dramaturgi. Publikum blir delt i tre grupper som følger historien til hver sin karakter: moren, faren og treneren/stemoren til Klara. Vi befinner oss på Kristiansand Stadion, hvor Klara skal gjennomføre et testløp for å komme inn på en idrettsskole. Men Klara møter ikke opp. De voksne lurer på hvor hun har blitt av og hvorfor hun har valgt å ikke komme. Her inviteres de unge i publikum til å komme med innspill og forslag til karakterene. Etter hvert vikles vi inn i en historie hvor det viser seg at de voksne har løyet eller holdt ting skjult for Klara – og vi som tilskuere må hjelpe karakterene med å ta stilling til mer etiske og moralske spørsmål.

Klara skal løpe testløp, men dukker aldri opp i Tiril Pharos forestilling «Testløpet». Astrid Lyngstad Pharo spiller Klara - som kun er digitalt til stede i forestillingen. Foto: Trond Høines

Det er interessant å observere hvordan mine medtilskuere bidrar inn i fiksjonen

I den første halvdelen av forestillingen er de unge svært aktive og engasjerte i historien, og skuespillerne åpner for mye medvirkning fra oss. Vi blir invitert med inn til å forestille oss hvem Klara er, og hva hun er opptatt av. Men når intrigene mellom de voksne karakterene tilspisser seg, sklir fokuset i historien mer over på «hvem har sagt hva til hvem». Det oppleves som at omdreiningspunktet til forestillingen slutter å handle om Klaras liv. Til tross for at den andre halvdelen av forestillingen er mer ustrukturert, med noe uengasjerende dialog mellom de tre foreldrene til Klara, er det interessant å observere hvordan mine medtilskuere bidrar inn i fiksjonen.

Det kleine og sårbare

I forestillingen My first… av det islandske kompaniet Gaflaraleikhúsið tematiseres alle de kleine «første gangene» man har som ungdom. Fra første gang man forelsker seg til første gang man har sex. På scenen er fem unge voksne aktører, to jenter og tre gutter. Med en utpreget sitcom-humor akkompagnert av popmusikk spiller de ut pinlige scener for hverandre og oss i publikum. Aktørene har en spilleglede som smitter, og dette gir et lattermildt publikum. Vi blir vitne til alle de teite tingene man plutselig kan si når man liker noen, eller hvordan man spolerer stemningen under det første kysset.

Mengden humor står for min del i veien for å kjenne på det mer sårbare i de mange situasjonene de iscenesetter. Det er først på slutten av forestillingen at humor og «up beat» musikk legges til side. Da forteller de uten komikk, om hvordan første gang man hadde sex var utfordrende på grunn av trang forhud eller dårlig selvbilde. Om forestillingens agenda er å normalisere de pinlige første gangene, kunne denne sårbarheten fått større rom.

Om forestillingens agenda er å normalisere de pinlige første gangene, kunne denne sårbarheten fått større rom

Periskops kritiker ønsker seg større rom for sårbarhet i forestillingen «My first ...». Foto: Gaflaraleikhúsið

I mange av handlingene som spilles ut på scenen reproduseres stereotypier

Heteronormativt

En annen ting jeg merker meg ved forestillingen er hvordan den opprettholder det heteronormative. Enkelte ganger blir noen av de «første gangene» spilt ut fra et skeivt perspektiv: En jente er forelsket i en annen jente. Men i mange av handlingene som spilles ut på scenen reproduseres stereotypier. Eksempelvis: når gutta skal spille Fifa, går jentene for å tisse sammen. I hovedsak er det de heterofile relasjonene som står i fokus i forestillingen. Opprettholdelsen av disse skillene gjør at forestillingen oppleves for normativ, ikke minst i lys av festivaltematikken.

Saken fortsetter etter annonsene.

Ungdomsdelegater og fagprogram

Flere av postene på årets fagprogram tok utgangspunkt i bæredyktig scenekunst, i tillegg til unges medvirkning i kunst og kultur. Når jeg bevegde meg mellom fagprogram og forestillinger, la jeg ofte merke til en gruppe ungdommer som fulgte festivalprogrammet. «Young delegation» består av scenekunstinteresserte ungdommer fra flere av medlemslandene til Assitej – som tross alt ikke bare er en festival, men også en internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme scenekunst for barn og unge.

Årets ungdomsdelegasjon bestod av tenåringer fra Norge, Island, Estland og Finland. Det var fint å se hvordan denne gruppen ble til ansikt jeg kjente igjen på vei mellom forestillinger. Festivalen skal ha honnør for å legge til rette egne poster for ungdomsdelegasjonen i fagprogrammet, og satse på unge scenekunstinteresserte på denne måten. Det gjelder også når det kommer til inkludering av unge i det kunstneriske rådet. Her kunne det også vært potensiale for å la ungdommene uttale seg mer eksplisitt i fagprogrammet. Eksempelvis i et workshop-format, slik at vi fikk anledning til å lytte til noen av deres opplevelser og erfaringer når det kommer til å la sin stemme bli hørt i fagfeltet vårt. Hvordan tenker de at medvirkning kan ta form innenfor scenekunst?

Oppsummert ga festivalen noen gode forestillingsopplevelser som oppfordret til refleksjon og utforskning av relasjoner mellom voksne – spesielt foreldre – og unge. Jeg savnet tidvis at festivaltematikken omkring representasjon ble tatt tak i gjennom en bredere vifte av tilganger.

Festivalen skal ha honnør for å legge til rette egne poster for ungdomsdelegasjonen i fagprogrammet, og satse på unge scenekunstinteresserte

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·