Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Bárður Oskarsson: – Barnelitteratur handler ikke om oppdragelse.

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

tirsdag, 4 desember 2018

Nordisk råd-vinner Bárður Oskarsson ser ikke på bøkene sine som samfunnskritiske. Han er mer interessert i hvor mye han kan få oss til å tenke.

↑ Foto: Birgir Kruse.

«Han ønsker generelt lite oppmerksomhet,» advarte pressekontaktene oss da vi forsøkte å gjøre en intervjuavtale med vinneren av Nordisk råds barn– og ungdomslitteraturpris, Bárður Oskarsson. Vi fikk e-postadressen til hans danske forlegger, i og med at den færøyske forfatteren bor i København, som svarte med Oskarsson på kopi. I det vi var i ferd med å miste troen på å få tak i ham, kom en epost. Han var ute i ørkenen et sted i USA, skrev Oskarsson, så det var ikke sikkert han hadde tilgang til nett, men vi kunne godt forsøke å gjøre et intervju. Det lyktes ikke. Men noen dager senere er Oskarsson i New York, med nett og alt. Han holder på å spise når vi ringer.

– Passer det dårlig?

– Nei, her er det stille og rolig, sier Oskarsson.

Det danske omslaget til Treet. Foto: Bókadeild Føroya Lærarafelags.

Større enn samfunnet

Juryen som valgte Bárður Oskarssons Træið (Treet) til årets pris, framhevet at boka inviterer til langsomhet i en tid da alt går veldig fort. «I en virkelighet der vi stadig bombarderes av inntrykk, har vi valgt ett verk som anvender få ord og enkle bilder for å presentere en både glad og dypsindig beretning.»

Selv opplever ikke Oskarsson egentlig at virkeligheten går for raskt, eller at billedstrømmen er overveldende. Han tenker ikke på bøkene sine som samfunnskritiske.

– Slett ikke, sier han.

– Jeg synes media arbeider i et tempo vi godt kan følge med i. Mediebildet endrer seg i tråd med hva vi blir vant med. Slik har det alltid vært, og man har alltid vært skeptisk.

Oskarsson trekker fram hvordan man reagerte da radioen, og deretter fjernsynet kom. Selv tilhører han den første generasjonen som vokste opp med TV-spill.

– Hele tiden har man snakket om at forderves vi. TV-spillene skulle gjøre deg voldelig, psykopatisk og følelsesløs. Jeg tror ikke på det. Treet er på ingen måte en kritikk av samfunnet eller mediene.

– Men kanskje …

Oskarsson snur på det:

– En barnebok får jo mennesker fysisk ned i tempo. De er nødt til å sette seg ned med boka, og fordi det er mye tomrom i bildene, får folk mulighet til å tenke.

Allikevel: Hadde Oskarsson ønsket å holde på med samfunnskritikk, ville han ha vært mer spesifikk, mener han selv. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk, hvilket også vil si ulike samfunn og kulturer.

Å ha barnet i tankene gjør at jeg automatisk jobber mer objektivt med språket.

Det ene treet og hundre andre ting

Én side ved bøkene er de minimalistiske tegningene. En annen er hvordan Oskarsson bruker språket.

– Jeg forsøker å bruke ordene rent. Jeg vil ikke bruke begreper vi allerede forbinder med alt mulig.

– Kan du komme med et eksempel?

– Ta et ord som «treet», sier Oskarsson.

– Hvis du sier «tre» til en voksen tenker den symbolsk: Bibelen, livets tre, noe som vokser begge veier, og så videre … Et barn tenker bare «tre». Å ha barnet i tankene gjør at jeg automatisk jobber mer objektivt med språket. I stedet for å bruke en etablert begrepsverden, kan vi bevege oss ut på en reise, med tanke på hva ting betyr, der vi alle er likeverdige.

En voksen som leser boken sammen med et barn, vil kanskje lese boken på to måter samtidig, tror Oskarsson.

– Det blir morsomt, for barnet tenker «tre» samtidig som den voksne tenker hundre forskjellige ting som hun eller han assosierer med trær. Det å putte inn slike symboltunge ord er en slags vits med de voksne, men også en felle for dem.

I strid med reglene

Oskarsson har noen regler for hvordan han jobber med en bok. Bildene er kvadrater, «simple komposisjoner», som han kaller dem. Teksten skriver han ut, før han skjærer den ned til et minimum.  En gang sendte han noen illustrasjoner til et forlag, og fikk respons på at ideene var en gode, men at det fantes visse andre regler enn de han hadde satt for seg selv: For det første måtte ikke bildene ligne hverandre for mye. For det andre måtte de være i farger.

– Så nå, med Treet, tenkte jeg det hadde vært gøy å lage tegninger som ikke hadde farger og som lignet hverandre fullstendig.

Oskarsson ler.

Det første bilde han lagde til den siste boken, er et oppslag der de to figurene Bob og Hilbert står overfor hverandre uten å si noe. Oskarsson har prøvd å få leseren til å oppleve samtalens sammenbrudd i stillheten mellom de to.

– Bobs tillit til Hilberts fortelling forsvinner, og Hilberts tillit til hans egen fortelling vakler. Det handler ikke så mye om hva de sier, men om de har tillit til hverandres fortelling, sier Oskarsson.

Utfra dette øyeblikket, ble resten av boka til.

I dette oppslaget har Oskarsson prøvd å få leseren til å oppleve samtalens sammenbrudd i stillheten mellom de to karakterene. Foto: Bókadeild Føroya Lærarafelags.

Som forfatter eller kunstner kjenner jeg meg mest i familie med tegnefilmene jeg vokste opp med: Ren underholdning som ikke krever noen forhåndskunnskaper.

Der vi er like

Treet kan også leses som en bok om å reise, eller å bli. Selv om Oskarsson var ute med noen venner i den amerikanske ørkenen da vi først kontaktet ham, har han ikke noe særlig romantisk syn på naturen.

– Jeg er oppvokst i så mye natur at jeg har fått nok av det. Jeg liker å bo i en storby med masse støy. Å komme tilbake til Færøyene er noe jeg nyter en gang imellom, men jeg har aldri tenkt på naturen som viktig for arbeidet mitt. Jeg bruker den som rekvisitt: en gulrot eller et tre, men det er stort sett det.

– Finnes det noen færøysk tradisjon som har vært viktig for deg?

– Alle samfunn, små og store, har en stor tradisjon, en slags nasjonalfortelling om sin egen kultur. Eller mer generelt, om moral og etikk. Noen av de tingene har påvirket meg, men barnelitteratur handler ikke først og fremst om oppdragelse. Den kan like gjerne virke forstyrrende og skremmende. Som forfatter eller kunstner kjenner jeg meg mest i familie med tegnefilmene jeg vokste opp med: Ren underholdning som ikke krever noen forhåndskunnskaper. Folk er like når de titter på det.

– Handler alle bøkene dine, på en eller annen måte, om kjedsomhet?

– Kanskje heller om en slags stillstand. Jeg har aldri hatt en tanke om at bøkene skal handle om noe bestemt. Men kanskje om stillstand, ja, eller om hvordan man betrakter stillstand. For noen er det kjedsomhet, men det kan også være en kjærkommen følelse – en pause. Det er forskjellig for oss alle sammen.

Utover det vil ikke Oskarsson sammenligne bøkene sine, eller samle dem under noe overordnet prosjekt.

– Du må ha tillit til menneskers evne til å leve seg inn i ting. Hvis du tar fra dem det arbeidet, gjør du også opplevelsen mindre for dem.

Oskarsson har også tillit til at uttrykket hans er gjenkjennelig. I kraft av det har bøkene uansett noe til felles.

– Hva det er for noe, er det ikke min oppgave å finne ut av. Jeg er spent på hva andre ser i dem. Det utvider horisonten min, sier han.


Stikkord:
· · ·