Barn og unge i møte med fiksjonsspenning – et skrekkelig scenario?

For en voksen kan det være overveldende å se hvor mye spenning og skrekk barn og ungdom utsettes for via utallige plattformer. Trykket fra sosiale medier og promoteringskampanjer kan oppfattes som intense og umulige å unngå. Fokuset på skjermtid er ofte dessuten negativt, men er et utbredt konsum av spenning, skrekk og vold nødvendigvis så mye å uroe seg for?

Skrekk og spenning som underholdning

Barn og unge former i stor grad sin virkelighetsoppfatning gjennom media, og suger samtidig til seg langt mer enn vi voksne tenker over. Stadiene et barn går gjennom, reflekteres blant annet av aldersgrensesetting, eksempelvis på kino. Det er derfor en grunn til at vi i Norge har aldersgrenser for film og tv – for barn under aldersgrensen er ikke nødvendigvis modne nok til å prosessere og forstå uttrykkene det gjelder. Samtidig er det særs individuelt hvordan man takler sterke audiovisuelle uttrykk.

Plattformer som YouTube, TikTok – og internett generelt – er steder hvor barn og unge selv i stor grad regjerer. Her kan det være vanskelig for voksne å overvåke hva som publiseres, samt hva barna konsumerer gjennom mobil eller et nettbrett. Voksnes erfaringer fra egen oppvekst kan fort komme til kort og oppleves som utdatert i dag, og man kan føle seg hjelpeløs.

En skrekkbølge 

Kanskje ikke så rart – for stadig flere plattformer slenger seg også på skrekkbølgen med tilpasninger til barn og unge. Vi ser det særlig innen nye bøker og podcasts. I høst kom det uvanlig mange nye spenningsbøker rettet mot barn og unge kommet ut. Én av de nye titlene var Pernille Tufte Radeids bok Uløste mysterier – True Crime, skrekk og skumle grøss (Cappelen Damm 2022). Radeid er selv mest kjent som programleder for den populære podcasten Truecrime-podden, og true crime-sjangeren har nå også nådd barna.

I 2022 ble også skrekkfilmen Smile en gigantisk suksess og en aldri så liten farsott, ja, det ble til og med direkte kaostilstander på enkelte kinoer. Mye av grunnen var en kreativ, effektiv og nytenkende promotering av filmen blant annet via TikTok, i stor grad rettet mot ungdom. Og i 2021 ble det ramaskrik over hele kloden i kjølvannet av Netflix sin suksess-serie Squid Game. Barn begynte plutselig å leke dødsleker i skolegården mens lærere og foreldre sto sjokkert og vantro på sidelinjen. Var det selve tv-serien sin skyld? Eller var det de voksne som så farer som egentlig aldri var der?

Er god erfaring med skrekk verre enn lite erfaring?

Det er fremdeles skremmende lite forskning på dette feltet, samtidig kan det virke som at det er en stadig mer etablert holdning, både innen film- og mediefaglige kretser, om at fiksjonsvold, skrekk og spenning kan synes mindre farlig enn man ofte tror.

For det å eventuelt bli likegyldig til vold og skrekk fordi man blir vant til det, er ikke nødvendigvis det samme som at man selv enklere tyr til slikt i det virkelige liv. Det kan derimot være en kunnskapsbasert erkjennelse rundt at volden nettopp er fiksjon, og ergo ikke noe stort å bli opphisset eller gira over. Det blir altså det stikk motsatte av å bli sterkt påvirket og personlig revet med. Man går med andre ord ikke nødvendigvis ut i gatene og slår fra seg, men man erkjenner derimot at det er oppdiktet fiksjon.

Dette kalles mediekompetent erfaring og distanse, noe flere forskere har tatt til orde for at skjer med oss. Blant dem er film- og medieviter Anne Gjelsvik som omtaler en slik kompetanse som at

ungdom ved å se mye film og video ikke nødvendigvis er i en risikogruppe, men snarere utvikler en kompetanse på hvordan å forstå levende bilder. Hun mener at den likegyldigheten som ungdommene i undersøkelsen gir uttrykk for i sitt møte med volden i actionfilmen, istedenfor kan bety at de leser actionfilmen med en «mediekompetent distanse».

Dette er forsåvidt også noe medietilsynet legger til grunn når de snakker om mediekompetanse i blant barn og unge, og altså setter sine aldersgrenser. 

En tv-serie som Squid Game av Hwang Dong-hyuk var aldri tiltenkt barn, men mye av problemet var at barna likevel på egenhånd fikk sett serien, noe som gjør at utfordringen ligger et annet sted enn hos produsentene og grensesetterne av slik underholdning. Kan det tenkes at barn og unge ser langt mer enn vi voksne egentlig vet om? Selvsagt. Men da ligger utfordringene også hos oss, at vi ikke følger godt nok med, eventuelt lager storm i vannglass. For at barn lekte dødslekene ute i skolegården, betød ikke nødvendigvis at de hadde sittet klistret til serien fra start til slutt – de kan vel så mye ha snappet opp essensen av serien, og/eller blitt revet med av gruppedynamikk. Vi har vel alle vært der?

Et ekko fra fortiden

Ramaskriket rundt Squid Game kan minne om et ekko fra fortiden, tilbake til 80-tallet hvor videovold-debatten ljomet i aviser og fjernsyn her til lands med sterkt engasjerte politikere, og fremtidsvisjonene ble farget både beksvarte og blodrøde. Selv om det rent mediehistorisk og psykologisk kan være enkelt å forstå slike reaksjoner, er det likevel fascinerende at de dukker opp igjen gang på gang. Med hvert nye medium har historien vist at slike debatter blusser opp igjen.

Så også i tilfellet med den sørkoreanske seriesuksessen. Mye handler om erfaring, kunnskap og det å forstå mekanismene i oss for å begripe hva som faktisk skaper slike reaksjoner. Og det handler om egen kunnskapsløshet, eller til og med om direkte frykt. I tilfellet Squid Game kan det være nærliggende å tro at man som voksen verken har sett selve serien i sin helhet eller tok med i beregningen at barn og unge lettere klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet enn mange tror. For dette er en gjenganger, både rundt fiksjonsvold-debatten og i forbindelse med hvordan vi tror barn takler ting.

Det er derfor Medietilsynet skriver i sine aldersgrensebegrunnelser at «siden handlingen foregår innen et tydelig fiksjonsunivers er aldersgrensen satt til …». De vet godt at barn er gode på å skille fiksjon fra virkelighet og derfor ikke nødvendigvis tar skade om filmen tydelig kommuniserer at den er fiksjon. Dette blir ekstra tydelig innen spill og gaming. Her er fiksjonspreget ofte enda tydeligere. Det levner med andre ord liten tvil om at spilluniverset, volden og den eventuelle spenningen er satt inn i et oppdiktet og langt fra realistisk univers. Dette er noe vi voksne kanskje tenker for lite over. Vi tyr heller til smålig panikk når barnet spiller voldsomme spill.

Skal kunsten beskyttes, eller barna?

Skrekk og spenning har blitt langt mer stuerent etter hvert som underholdningsindustrien har vokst. Sterke audiovisuelle påvirkninger i en hverdag bestående av røffe uttrykk har blitt malen. Det som før var forbeholdt kun voksne er nå tilgjengelig for barn helt ned i småbarnsalderen ved at tv-en står på, eller iPaden ligger fremme. Skal man da beskytte barnet, eller utsette det for jevnlig eksponering, noe som kan gjøre det mer hardhudet og kompetent til å fordøye slikt selv, videre i livet?

Fremveksten av skrekk og spenning, inkludert den myntet på barn og unge, skyldes nok derfor også mye måten vi har nærmet oss skrekken på. Her har nok en blanding av erkjennelser, erfaringer, fakta/forskning og vår digitale mediehverdag gjort oss mer hardhudede og skikket til å både konsumere, bruke og prosessere spenningen. Vi som er foreldre i dag, var de første som fikk vold, skrekk og spill inn med morsmelken, og følgelig har vi nå erfaring og langt større kunnskap på et personlig nivå. Uavhengig av eventuell forskning på feltet, kan vi derfor videreføre denne kunnskapen til barna våre. Kanskje begynner vi derfor å roe hysteriet i oss ørlite grann.

Men slik har det ikke alltid vært. Da tv-apparatet gjorde sitt inntog i de tusen hjem på 60-tallet, var det seriøse tunger som fryktet at vi skulle få firkantede øyne. Seriøst! Når Janet Leigh ble slaktet i Alfred Hitchcocks dusjscene fra Psycho i 1960 (forøvrig nettopp kåret til tidenes beste film, og en bauta innen skrekkfilmhistorien), var det mange som regelrett besvimte. Og da tv-spillets tidsalder våknet på 80-tallet, fryktet vi voldelige og ødelagte barn og unge. Også seriøst. I dag vet vi heldigvis litt mer.

Men ikke alle er like godt skikket til å motta, konsumere og bearbeide verken vold, skrekk eller spenning. Samtidig kan man heller ikke kneble kunsten. Det kan nemlig aldri bli kunstens eller underholdningens oppgave å la være å utvikle seg og tilby oss valgfrihet. Da legger man i så fall bånd på både det kunstneriske, det skapende og det individuelle mennesket. Det må alltid være opp til lovverket, politikken, og oss voksne å sette grenser, følge med og holde oss oppdaterte på hva barna våre omgir seg med. På veien er det viktig ikke å trekke for raske slutninger, noe historien burde ha lært oss.

Utallige former for spenning, vold og skrekk

Ofte kan det være tilnærmingen til skrekken og spenningen, altså måten mediet skildrer dette på, som kan være vel så problematisk. Som i tilfellet med Squid Game, hvor det var lett å tenke at dødsleker kanskje ikke var det mest givende å leke.

Under sitt utdannelsesløp lærte undertegnede at man innen filmvitenskapen ofte snakket om hvorvidt fiksjonsvold er begrunnet vold eller ikke. Det vil si: Vises volden som en naturlig del av handlingen og narrativet, eller er den nærmest i hovedfokus, gjerne med dveling og overdrivelser, som for voldens egen skyld? Film- og tv-relatert skrekk spenner her i et enormt vidt felt, alt fra superrealistisk tilnærmet vold og spenning til rene splatterfilmer, hvor det er selve volden og det groteske i seg selv som er hovedelementet. Vårt konsum av all slik vold gir oss i sum en erfaring med vold, spenning og skrekk som egentlig må sies å bli bedre jo mer man har sett, som med så mye annet i livet.

En tv-serie som har gjort enorm suksess de senere årene er Stranger Things (første sesong ble lansert i 2016). Seriens påfallende appellering til spenning og 80-tallsnostalgi må langt på vei kunne sies å være en dominerende grunn til dens suksess. Her brukes volden og spenningen ikke som hovedfokus, men for å bevisst frembringe grøss og det som ofte omtales som trygg spenning, samtidig som den tilbyr ungdom gjenkjennbare referanser fra populærkulturen.

Smart, trygg og solid skrekk 

I høst gikk Halloween Ends på verdens kinoer, en film som avsluttet en av tidenes mest kjente film- og popkulturelle skrekk-karakterer i den maskekledde Michael Myers. Forøvrig er Jamie Lee Curtis, filmseriens legendariske scream queen, datter av nevnte Janet Leigh fra Psycho. Og sånn sett er ringen i disse dager sluttet. Mor og datter, begge angrepet av knivgalninger på film.

Men samtidig er det symbolsk nok voldsomme forandringer både innen filmskrekk og graden av vold, blod og gørr mellom disse to damenes tid og virke innen filmbransjen og filmhistorien. Parallelt har vi som konsumenter og tilskuere opparbeidet oss en langt bedre evne til å tåle, takle og prosessere fiksjonsskrekk, nettopp grunnet mer eksponering. Men gjør dette oss mer voldelige? Blir vi mindre hjertegode mot våre neste av den grunn? Ifølge ny forskning er det i hvert fall ikke tilfellet med gaming.

Tips til trygg spenning for barna  

Til slutt melder også et påtrengende spørsmål seg: hvilke konkrete fiksjonstitler kan i disse dager så anbefales?

Disneys to kjente filmer Coco (2017) og The Nightmare before Christmas (1993) tematiserer begge døden og livet på en unik og god måte. I førstnevnte møter vi på Miguel, en ung gutt som gjennom sin elsk til musikk, havner i de dødes verden hvor han finner igjen sin avdøde oldefar. Sammen utforsker de familiemysterier og spørsmål veldig mange barn og unge nok selv også sitter på rundt døden.

I den fantastiske animasjonen The Nightmare before Christmas av Tim Burton, nærmer det seg Halloween i Halloween-town. Byens selvutnevnte skrekkmester og festarrangør Jack Skellington har imidlertid mistet inspirasjonen og ender i desperasjon opp med å kidnappe selveste julenissen! Gjennom skrekkelig god animasjon, design og skapninger, inviteres barn inn i en mørk verden, men hvor det likevel er kjerneverdier, fantastisk musikk og god moral som til slutt seirer.

Antallet filmer, serier og spill som svært mange barn og unge også fint kan takle å konsumere, er utallige, selv om de ikke nødvendigvis er direkte myntet på barn. Undertegnede så selv Twin Peaks i en alder av spede 11 år, og har siden hatt denne serien som sin absolutte favorittserie. Det ble riktignok en del søvnsvake netter i perioder, men hjelpes hvor spennende dette var i en ung tenårings liv. Skrekk og spenning kan slik være berikende, vel så mye som noe annet.

Ungdomsfilm-serien Hunger Games er et godt eksempel på hvordan imøtegå tunge, vanskelige og virkelighetsnære ting gjennom fiksjonen. Tematikken er mørk og dyster, men gjennom heltinnen Katniss Everdeen, spilt av Jennifer Lawrence, øyner vi likevel håp om at det gode skal seire til slutt. Innenfor dette ligger mye livslærdom, etikk og moral, som filmene dekker veldig godt.

Disse titlene er gode eksempler på hvordan spenning og skrekk kan forvaltes, formidles og slik videre fargelegge livene våre. De skildrer sider som ofte er like naturlige og en del av hverdagen som alt annet, og det bør være oss voksnes oppgave å veilede og tilnærme barna slik spenning, mer enn å holde dem borte fra slikt.

Nettstedet barnevakten.no har gode samlesider og artikler som omhandler barn og medievold, og er vel verdt å sjekke ut. Fiksjonspenningens enorme spenn, rikdom og utvalg, er dog til syvende og sist ikke noe man bør holde sine etterkommere borte fra, men heller tilnærme seg med bevissthet og god tro på at dette ikke nødvendigvis er stort annet enn et berikende gode i barn og unges liv.