Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Brillebjørn feirer jul»: Vennlig julesirup i timeglasset

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 25. november 2020

Det er fristende å skrive at sparenissen løfter enda en «billigbjørn» opp av gavesekken, men trilogien om Brillebjørn får seg et uventet løft i denne hjemmelagde adventskalenderen.

↑ Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Brillebjørn feirer jul består av ingrediensene vi kjenner fra NRKs adventskalendere, presset sammen til en bitte liten kinofilm på nøyaktig én time og tre minutter minus rulletekst. At så å si hele fortellingen utspiller seg i og rundt en laftet villa, dekorert med norske husflidsartikler, er ikke bare praktisk for filmskaperne, men trygt og godt for unge tilskuere som raskt blir engstelige hvis nye locations truer seg frem. Jeg skal innrømme at godviljen herved strekker seg langt for å imøtekomme dette tvilsomme kunstneriske valget, men det huslige og avgrensede blir en slags kvalitet i Brillebjørn feirer jul.

Så si hele fortellingen utspiller seg i og rundt en laftet villa, dekorert med norske husflidsartikler.

Brillebjørn feirer jul


Norsk barnefilm

Regi: Maiken Marstrander

Tillatt for alle

Premiere: 20.11.2020 på ikke-koronastengte kinoer i landet, senere andre steder.

Skuespillere: Thomas Hildebrand, Johannes Svalastog, Anne Marie Ottersen, Håvard Lilleheie, Einar Tørnquist.

Foto: Runar Blekken

Distributør: Selmer Media

Som små luker åpnes hver situasjon i takt med Johannes' iver etter å fylle den seige ventetiden.

Barnet som julegeneral

Vesle Johannes (Johannes Svalastog) kommer på besøk til bestemor (Anne Marie Ottersen) tre dager før julaften, men ingenting er helt som det pleier. Hvor er lukten og synet av høytiden? Tradisjonsbruddet skyldes bestefarens bortgang; han var «julegeneralen» og pleide å stå for forberedelsene. Nå må Johannes arve rollen, og det tar ikke mange minuttene før han igangsetter nødvendige tiltak, oppsummert i tusj på en blå huskeliste.

Først må de hente ned all pynten fra loftet og finne et grantre, dernest må de skrive ønskelister og bestille gaver via app, vaske gulvet, bake pepperkaker, lage grøt, sette opp julenek, pakke gaver og tenne lys. Som små luker åpnes hver situasjon i takt med Johannes’ iver etter å fylle den seige ventetiden med innhold.

Å vente på jula

Noe de slitesterke filmatiseringene av Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget (Nye streker av Emil i Lønneberget, 1972) og Barna i Bakkebygrenda (Mer moro i Bakkebygrenda, 1987) lykkes spesielt godt med, er å skildre dagene og timene frem mot jul; hvordan de verker i kroppen til barna, som sitter på enden av bordet og får minuttene til å gå ved å studere voksne som sliper kniver for å sprette opp gris, stapper fleskefett inn i slimete tarmer, yster ost, støper lys og tover garn.

Å iaktta bestemor klippe fargede ark med saks og bære ved over dørstokken i Brillebjørn feirer jul er neppe et like skjellsettende syn, men på sine premisser fanger filmen den tregtflytende tidssirupens vei gjennom timeglasset.

Astrid Lindgren-filmatiseringene lykkes godt med å skildre ventingen frem mot jul, hvordan den verker i kroppen til barna.

Johannes må hjelpe bestemor å lage julestemning i «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Hovedpersonene fremstår umiddelbart mer interessante enn i de to foregående filmene.

Troverdig kjemi

Bestemor har bare to ønsker: noe hjemmelaget under treet, og at de to besøker bestefars grav på kirkegården. Hun responderer tappert på Johannes’ entusiasme – det glitrer i øynene hans – men vi ser at hun svelger unna klumper i halsen.

I scenen der de to planlegger en strategi for å ta fatt på den forsinkede julestria, har regissør Maiken Marstrander fremkalt en troverdig kjemi mellom skuespillerne, og hovedpersonene fremstår umiddelbart mer interessante enn i de to foregående filmene. Anne Marie Ottersens rolle er ingen pliktavlevering; hun er synlig dedikert til oppgaven, og gir liv til bestemor, som har invitert barnebarnet for å sette seg selv og sine egne tanker til side. Med subtile grep sørger Ottersen for å skape melankolske øyeblikk innimellom bestemors ellers så samvittighetsfulle maskespill.

Nykommeren Johannes Svalastog er et funn – ikke fordi han besitter noe utover det vanlige, snarere fordi han er så vanlig. Instruksjonen har gjort ham trygg på sine naturlige reaksjonsmønstre, og filmen unngår påtatte fakter og «gullkorn fra barnemunn» av typen som antas være bedårende for voksne som pliktskyldigst må løse billett. Johannes er ofte konsentrert og opptatt av sitt, full av snørr i nesa.

Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Mindre fantasimagi

Når julen tar form og Johannes absorberer inntrykk, fremstilles dette på en måte som vil vekke identifikasjon hos målgruppen. Det svevende videokameraet til fotograf Runar Blekken utforsker omgivelsene i Johannes’ øyehøyde, knapt en meter over gulvet. Bruken av splintret motlys får interiørene til å gløde.

Når det gjelder magisk realisme har Marstrander tonet ned bruken av Brillebjørns såkalte fantasimagi og satt strek over bamsens tidligere utrettelige – og aldeles uutholdelige – behov for å fremføre «Brillebjørn-sangen».

Om fortellingens etapper og kapitler ligner barne-TV, har manusforfatterne omsider tatt seg bryet med å skape en kausalitet vi forbinder med film. De relativt få anledningene der Johannes kaller på bestebamsens trollerier, springer ut av situasjoner treåringer flest vil synes er utfordrende. Bare evnen til mental iscenesettelse gjør det mulig å gjennomføre disse uten skrik og skrål.

Marstrander har satt en strek over bamsens tidligere utrettelige – og aldeles uutholdelige – behov for å fremføre «Brillebjørn-sangen».

Heldigvis litt mindre «fantasimagi» og mindre synging i årets Brillebjørn-film, mener vår anmelder. Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Denne gangen har noen lagt mer arbeid i den visuelle utformingen. Resultatet er så vidt over målstreken.

Bedre enn barnehageteater

Et godt eksempel er den lange skogsturen for å finne en passende julegran, der Brillebjørn benytter Johannes’nyervervede interesse for romfart til å gjøre utflukten utholdelig også etter den første kilometerens utforsking av skogbunnens hemmeligheter.

I Brillebjørn på bondegården (2018) og Brillebjørn på ferie (2019) lignet tilsvarende sekvenser barnehageteater med kostymer og rekvisitter fra nærmeste dukkekrok, men denne gangen har noen lagt mer arbeid i den visuelle utformingen. Resultatet er bare så vidt over målstreken, men unngår å etterlate et slurvete inntrykk; selv med enkle grep, i form av billige digitale effekter og stemningsfulle lyskilder, er det mulig å forsterke følelsen av virkelighetsflukt.

Johannes’ store interesse i denne Brillebjørn-filmen er romfart. Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Dorullmesterskap

Jeg noterer meg den betydelige innsatsen bak all julepynten – en «ryddemontasje» i kjapp kino avslører uventet idérikdom for dorullnissedesign. Kreativiteten smitter over på Johannes når han vil ferdigstille et titteskap med juletre og dansende pepperkake- og seigmenn, komplettert av belysning fra et lite batteri. Øyeblikket der han stolt pakker inn bestemors presang, med solide mengder teip, er en velfortjent triumf.

Johannes’ nevenyttighet og interesser, som strekker seg fra polfarere til verdensrommet (som, utfordrende nok, står øverst på ønskelisten hans), er et gledelig tilskudd til guttens fascinasjon for insekter og småkryp i Brillebjørn på ferie.

Dorullnissesamlingen er for øvrig imponerende at jeg leser den som et frempek mot bestemors handel av en veldig julekrans for å støtte det lokale idrettslaget. Hun er ikke typen til å takke nei til fire paller når dugnadsrytterne ringer på dørklokka. «Ja, du vet, ungene skal på flere og flere turer», sier den ivrigste av de to selgerne med glimt i øyet, som om han allerede vet at en ny koronasesong er i anmarsj, og alle billettene uvegerlig må avbestilles.

Bestemor er ikke typen til å takke nei til fire paller dopapir når dugnadsrytterne ringer på dørklokka.

Ønsket om å videreføre tradisjoner etter at et kjært familiemedlem har gått bort, er en problemstilling alle familier før eller siden støter på.

Oppriktige bekymringer

Kransen skal legges på bestefars grav, og alvoret som preger den lille seremonien står i steil kontrast til lykkelandstemningen som skjemmet de to første filmene i trilogien. Her må Johannes innta en uvant rolle som pårørende til bestemor; selv er han for liten til å ta sorgen innover seg. Svalastogs spill kommuniserer likevel at han kjenner på stundens alvor.

Guttens frykt for å ikke leve opp til bestefarens rolle, og på den måten mislykkes i å sikre en verdig julefeiring, driver fortellingen fremover. I Periskops omtale av Jul på Kutoppen kommenterer kritiker Einar Aarvig en tendens til at norske julefilmer for barn sverger til balladen om at julen må reddes. I eksemplene hans er det likevel vesentlig mer som står på spill enn i Brillebjørn feirer jul.

Ønsket om å videreføre tradisjoner også etter at et kjært familiemedlem har gått bort, er en problemstilling alle familier før eller siden støter på. Selv om den for lille Johannes medfører praktiske utfordringer, bunner det hele i oppriktige bekymringer og sosiale dilemmaer. Ikke minst handler det om hvordan barn raskt fornemmer hvis noe er galt, og at de voksne liksom ikke er helt til stede.

Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Håvard Lilleheie som LOL-onkel i «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Voksne krav og motgang

Julemiddagen domineres av en glupsk LOL-onkel (Håvard Lilleheie), som med sprekkeferdig ølmage glefser ribbe så fettet renner nedover haken, mens han lirer av seg kleine vitser. Opptrinnet fremstår krampaktig – han har tatt på seg ansvaret å skåne barna for det vemodige, og skape en fornemmelse av at alt er som før.

Tidligere har jeg reagert på de voksnes funksjon i Brillebjørn-multiverset – at de har oppført seg som ukritiske servicearbeidere. I Brillebjørn feirer jul har de voksnes tjenestevillighet blitt mer beregnende og egennyttig, og dermed autentisk. Både onkel og bestemor gjør så godt de kan for å unngå pinlige stillheter og vanskelige samtaler, men hyggen som oppstår er skjør, og årvåkne Johannes virker ikke alltid like overbevist.

At også de voksne har behov og stiller krav til barna, er utgangspunktet for to av filmens beste scener. Når Johannes etterlyser mandel i grøten lille julaften, etter at alle de andre har funnet sine, får han beskjed om å spise mer. Idet han blir utålmodig og etterlyser gaveåpning under julemiddagen, ber moren ham respektere at andre fortsatt spiser. Onkelen som var så på lag med barna, blir – med sin glupende appetitt – plutselig fienden sjøl. I Brillebjørn på bondegården ville tittelfiguren sporenstreks sørget for å trykke på spoleknappen. Det kan virke som om Marstrander & Co har tatt til seg kritikken de har mottatt for å fremstille barndom uten motgang.

I «Brillebjørn feirer jul» har de voksnes tjenestevillighet blitt mer beregnende og egennyttig, og dermed autentisk.

Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Det er direkte uverdig å bytte ut komponist Eirik Myhr med musikktjenesten Upright Music.

Endelig profesjonelle!

Svalastogs virkelige familie bistår som henholdsvis mor, far og lillesøster, men i de viktigste birollene finner vi altså Ottersen og Lilleheie. I tillegg dukker Einar Tørnquist opp som smilende leverandør av en matkasse, på koronavennlig nettsalg-vis.

At produsent Nils Stokke endelig har innsett verdien av profesjonelle skuespillere, sørger for at tittelfiguren må dele på oppmerksomheten, både fra Johannes og publikum. Det er alle parter tjent med, og som antydet er det ekstra deilig å slippe unna bamsens musikalske side. Dog er det direkte uverdig å bytte ut komponist Eirik Myhr med tjenesten Upright Music – en leverandør man kun forbinder med de aller mest amatørmessige lappverk.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Koronakorrekt levering av julemat i «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Bestermorblikk

Som forventet blir besta dypt grepet av Johannes’ omstendelig monterte presang. Filmen gjør et nummer ut av at ingenting kan konkurrere med det som er hjemmelaget, og slik blir titteskapet en metafor for produksjonen: Det meste har man allerede hatt for hånden, men med fantasi og litt teknikk kan resultatet bli ganske fint, særlig om man møter det med bestemors varme blikk.

Nå er jeg verken bestemor eller spesielt gavmild i møte med norske barnefilmfranchiser, høytiden til tross. Selv i oppgradert utgave, nytes Brillebjørn best i de tusen hjems kohorter, og ikke i en kinosal, der bildene vil slite med å fylle et stort lerret. Når det er sagt, innser jeg at beslutningen om å la brorparten av scenene utspille seg innenfor husets fire vegger ikke bare handler om økonomi, men om å fremkalle en fortettet, huslig atmosfære. Vi blir kjent med hver krik og krok, og får følelsen av å være i noens hjem.

Fra «Brillebjørn feirer jul». Foto: Selmer Media.

Selv i oppgradert utgave, nytes Brillebjørn best i de tusen hjems kohorter, og ikke i en kinosal.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · ·