De små voksne: Filmanmeldelse av Mariken Halles «Den store babyen»

«En fornøyd familie er en familie der alle er fornøyde», het det seg i Mariken Halles Vi er her nå, som både begeistret og forundret kritikerne da den hadde premiere i februar. Fiksjonsfilmen hadde form av en dokumentar. Den ga et spionerende og samtidig deltakende blikk på voksne og barn i en barselgruppe.

Totalt utmattede nybakt-foreldres kjekling og trivialiteter ble effektivt satt i kontrast til de krevende nyankomnes undring og utforskning. Slik ble filmen en følsom, nærværende liksom-realisme fra homo sapiens-grenen av dyreriket. Karakteristikken gjelder også når Halle nå har omarbeidet Vi er her nå til en halvtimes film for de minste og gitt den tittelen Den store babyen.

Medynk med de voksne

I en nøkkelscene i originalen lot Halle en rollefigur utføre en depresjons-test på samboeren. Til lyden av setninger som måler håpløshet og avmakt, viste bildene en ikke så lite søt babys glade utforskning av verden. Sekvensen er et effektivt bilde på avstanden mellom barnas og de voksnes verden, og etterlater seeren med en fornemmelse av at barn lever lykkeligere og mer autentiske liv.

Publikum får nærmest en slags medynk med hvordan voksne konstant er ofre for et variert utvalg trivielle småligheter. Å arrangere barselgrupper – møter mellom foreldre og barn – bidrar slett ikke til å brygge bro mellom generasjonene, det fører bare til mer desperate voksne.

Sosialt ubekvem

Man kan – nokså trygt – kalle det sosialt ubekvemme et ledemotiv i Mariken Halles filmer. Gjennombruddet hennes, No sex just understand (2011), som vant Gullstolen på Kortfilmfestivalen, tok for seg menneskelig ikke-kommunikasjon på bar.

I langfilmdebuten Kanskje i morgen (2011) foretok Halle og filmteamet både iscenesatte og reelle intervjuer på gata. Intervjuobjektene var tidvis svært motvillige gøteborgere, som ble frittet ut om livene sine. Verden venter (2014) viste – gjennom prismet til tre svenske servitører – diverse skjebner og tildragelser på Kunstnernes hus i Oslo.

Rølpa superheltpresedens

Det er i kinosalen på samme sted at Den store babyen, som altså er en baby- og barnevennlig omklipp av Vi er her nå, får spesialvisninger denne uken.

Eksperimentet med omklipp for et yngre publikum er ikke helt uten presedens: I 2018 ble superhelthistorien Deadpool 2 verdens mest innbringende film med R-rating, altså film vurdert uegnet for ungdom under sytten år.

På tampen av året bestemte filmskapere og studio for å skvise sitronen ytterligere. De klippet vekk mye vold og det meste av sex og banning, og brukte en ettermiddag på å spille inn en ufarliggjørende rammehistorie. Slik kunne de, ikke uten snev av ironisk distanse, presentere det populære produktet Once Upon A Deadpool til ungdommer ned til tretten år.

En vei langt borte

Den store babyen er ikke en forenklet omskriving av voksenversjonen, men en barnefilm som står stødig på egne ben. Utbyttet er likevel størst om man er fortrolig med originalen.

Søt og undrende spilledåseaktig popmusikk setter stemningen. Alle voksenlyder er dempet. De trivielle diskusjonene er nesten uhørlige, ikke som om de foregår langt borte, mer som om de befinner seg på et annet plan, i en bevissthet hinsides barnas.

For her er vi nå; på barneplanet. Når de voksne fører banale nei/jo-diskusjoner, registrerer vi ikke nyansene, fremdriften eller de skiftende maktforholdene, slik vi gjorde i originalen. Kranglingen er omgjort til en mild, men like fullt forstyrrende bakgrunnslyd. Det er omtrent som når man hører trafikk fra en vei langt borte.

Barnas måte å se og være i verden på er hovedprioriteten, uten at Halle tvinger øynene til seeren for hardt heller. Kamera er betraktende-spionerende, som i originalen. Av og til er det mer tilstede i situasjonen, som en sosialt utilpass lunsjgjest. Får null- og ettåringene med seg hvor stressa og slitne foreldrene er? Sammenstillingen av lyd og bilder tyder på at de ikke er uberørte.

Vi er alle mennesker

Under en både hissig og diffus disputt om besteforeldrebesøk, kjæler den ene krangleforelderen (Leif Edlund – av filmens initiativtagere) med en stadig mer omsorgssøkende baby. Babyen spilles av den 50-årige Niklas Gundersen. Denne tittelfiguren var originalfilmens mest fremmedgjørende innslag, som fortalte publikum at det som skjedde på lerretet ikke var en dokumentar – den spontane, håndholdte og tilsynelatende uscriptede stilen til tross.

I 2013 hadde Gundersen en beslektet funksjon på teaterscenen: I Olaug Nilssen-oppsetningen Stort og stygt gestaltet han – med raseriutbrudd og kroppslig utagering – en krevende, autistisk toåring. I motsetning til i Den store babyen, kunne rollen vanskelig vært spilt av et barn.

I Mariken Halles film blir Gundersens nærvær mer enn en overraskende «absurditet», det er en påminnelse om at vi alle er mennesker, babyer som voksne.

Den nullårige psyken

Med handling utenfor bilderammene og realistisk-presis portrettering av uelegant menneskelig samspill, har Halles filmer blitt sammenlignet med Ruben Østlunds. Vi er her nå, og i enda større grad barneversjonen Den store babyen, har imidlertid en sterkere humanistisk slagside.

Den store babyen inviterer til å se verden slik babyer ser den. Den er et forsøk på å utforske psyken til nullårige mennesker. Hva i alle dager er det som rører seg inne i hodene deres, mens de utkjørte foreldrene diskuterer salat, eiendomsutvikling og Prior-kylling?

Observasjoner av babyer som spiser appelsinskall og jord, mens de ser prøvende-humoristisk på sine foresatte, er både fascinerende og morsomme. De har stor verdi for kinopublikummere «i alle aldre», for å si det med klisjeen. Melkeprotein-diskusjonen som foregår i bakgrunnen blir en banal, og dermed svært effektiv kontrast.

Sjeldent uredd

Nysgjerrigheten på det genuint barnlige, og forventningene voksne har til sine arvtagere, sender tankene til filmer av andre norske auteurer. Et eksempel er Dag Johan Haugeruds Barn (2019), som nylig vant hele ni priser under Amanda-utdelingen. Den sirklet rundt forskjellene mellom voksnes og tenåringers logikk, og mislykkede forsøk på forståelse mellom generasjonene.

I dokumentarfilmen Barndom var Margreth Olin flue på veggen i en barnehage, for å tematisere barns lek og skaperkraft. Filmen var også en kritikk av skole for seksåringer, og ferdighetsmåling som PISA-tester.

Den store babyen (og Vi er her nå) tangerer problematikken og motivene i begge disse filmene. Den plasserer produsent, regissør, fotograf og manusforfatter Halle på en høytliggende hylle blant norske filmskapere.

Halle viser en sjelden ureddhet og evne til å utfordre. Blant tørrservietter, smekker, tåteflasker og økologiske gummismokker stiller filmskaperen spørsmålet: Hva er et menneske? Hun gjør funderingene tankevekkende, morsomme og undrende for både de eldste og yngste publikummerne.