Når motstanden ikke savnes

Utstillingen Reflection er den syttende i rekken av sesongbaserte utstillinger som har blitt vist ved Kistefos-Museet på Jevnaker. I tillegg til årets separatutstilling som løfter frem verk av den danske kunstneren Jeppe Hein i perioden 2002-2016, kan publikum nå for første gang også ta Kistefos-Museets nyeste, permanente innkjøp til selve skulpturparken, den stedsspesifikke skulpturen Veien til stillhet (2016), nærmere i øyesyn.

Denne skulpturen, som også er laget av Jeppe Hein, strekker seg over et stort område på nedsiden av industrimuseet i parken, og har med sin integrerte fontene en ekstra tiltrekningskraft på lekevillige barn.

Opplysningsprosjektet

Det hører med til presentasjonen av Jeppe Heins kunstnerskap at han i en lengre periode var nede for telling. I et intervju Hein ga i den danske avisen Børsen i august 2015 kommer det frem at han har fått en dypere interesse for seg selv og sine medmennesker, etter det han omtaler som sin «burnout». Om sykdommens innvirkning på eget kunstnerskap sier Hein i samme intervju at  nedeperioden har betydd at hans kunst har endret seg, at den fremdeles er lekende og interaktiv, men at han nå forstår den på et dypere nivå. Hein sier gåtefullt: «Mine værker har altid skabt et smil, nu har jeg fundet ut af, hvad et smil er.»

Erfaringene knyttet til hvordan Hein, gjennom blant annet yoga og forskjelligartede pusteøvelser, kom seg på beina igjen, deles indirekte gjennom de egenartede skulpturelle objektene og installasjonene i den aktuelle utstillingen. Forskjellen på Heins kunstneriske uttrykk før og etter hans «burnout» er imidlertid ikke stor: Kunstobjektene endrer ikke radikalt form – kun titlene vitner om et nytt, religiøst forankret tankesett. Om Hein og hans over 20 assistenter i atelieret i Berlin i dag ikke akkurat bedriver forebyggende psykisk helsearbeid, så ligger det åpenbart et slags opplysningsprosjekt et eller annet sted inne i den danske kunstneren og hans gode hjelperes estetiske forehavende. Dette kommer relativt klart til syne gjennom utstillingen Reflection, samt den nye utendørsinstallasjonen Veien til stillhet.

Undringens tid er ikke forbi

Min begeistring for Jeppe Heins ti utstilte arbeider, som består av skulptur, maleri og installasjoner, er at de er fiffige, elegant utført og at de, tilsynelatende uten blygsel, tilbyr en form for åndelig veiledning. Jeppe Hein er ikke del av en New Age-bevegelse, men at Hein er en tilhenger av østlige forståelsesmodeller går tydelig frem av nevnte titler på objekter i den aktuelle utstillingen: The Third Eye, Chakra Mirror Ballons I og Chakra Enlightenment.

The Third Eye – en blank søyle plassert omtrent midt i hallen med et toveis speil i pulverlakkert stål, som igjen gir inntrykk av å plassere et stearinlys midt i pannen på tilskueren – gjør selvsagt at man tenker at Hein har et budskap. Budskapet kan i første omgang tolkes vidt og fremstår, dersom Heins kunst skal vurderes som hardcore samtidskunst, som en tanke platt: Lyset og visdommen finner du i deg selv. I andre og tredje omgang er det opp til publikum selv å sette seg inn i den hinduistiske eller buddhistiske lære for derved å forstå sammenhengen begrepet «det tredje øyet» opptrer i.

Men kanskje hadde det, på sin side, for å hjelpe publikum litt på vei, vært en idé for Kistefos-Museets å få opp en veggtekst som ga en kortfattet innføring i hva en chakra er, og en tekst som sier noe om hva det tredje øyet er. Med en smarttelefon i lommen er veien til nærmere beskrivelser av begrepene likevel ikke lang. Meget mulig er det etter Jeppe Heins ønske at publikum, uten å tenke seg for mye om, skal la seg beruse av egne sanseerfaringer og språkløse impulser i visningsrommet. Ikke meg i mot for en liten stund, og det er kanskje nettopp her følelsen av umiddelbar begeistring over Heins utstilte objekter kommer inn. Enkle instrukser, som i veggarbeidet EXPECT A MIRACLE, med store, hvite neonrør-bokstaver på toveis speil, eller den tjukke omsluttende røyken i den interaktive installasjonen Smoking Bench, er alt jeg trenger for å føle at undrenes og den intense undringens tid kanskje ikke er forbi.

Ved Smoking Bench ser jeg en ung pike le av faren sin som for et øyeblikk forsvinner i en røyksky som overraskende slippes ut fra benken han har satt seg ned på foran et speil. Jeg ser også ham le av henne når hun utsetter seg for det samme. Han finnes, han finnes ikke, hun finnes, hun finnes ikke. Lekent, ja vel, men også en subtil måte å sneie innom sjangeren memento mori hvis hensikt er å minne publikum om deres egen dødelighet.

En visjon av kosmos

Når det gjelder kunstverksteder for barn er jeg som regel skeptisk i utgangspunktet, fordi resultatene ofte er så som så. Men slik er det ikke når Hein står ved roret. I utstillingens del to som befinner seg opp en trapp fra kunsthallens utside, ledes barn og unge mot å skape egne arbeider ut ifra en mal som sikrer de ferdigstilte verkene et minstemål av skjønnhet. Hvordan da? Et stort, hvitt kvadratisk ark legges ned på gulvet. En svamp fuktes og legges oppå en tett pappsirkel midt på arket som sørger for å holde kjernen i det snart påbegynte sprutmaleriet helt hvit og rund. Ved hjelp av en nydelig trekubbe som slås lett mot en stemt tibetansk sangbolle plassert oppå pappsirkelen, jobber en kunstner in spe på musisk-meditativt-rituelt vis frem et visuelt uttrykk som nødvendig vis må ligne en visjon av kosmos.

Den beste opplevelsen jeg som voksen fikk på den aktuelle utstillingen var imidlertid synet og ikke minst lyden av en gruppe hjerteknusere av noen jumpende barnehagebarn bare iført små truser eller tykke bleier inne i den vannsprutende labyrintskulpturen Veien til stillhet. 460 speilsøyler, vann, rustfritt stålbasseng, pumper, programmert styring, norsk skifer, norske steiner, lønnetre, skifergrus, trapper i granitt og en vannfontene som skrur seg brått på og brått av er nok til å glede de mange små, og deres glede blir definitivt min. Klisjeen om at latter og smil har en evne til å smitte er ikke tatt ut av luften.

For publikum spiller det liten eller ingen rolle at Jeppe Hein har laget en rekke liknende skulpturer som er utplassert i andre land i verden – vi får bare være glade for at vi har fått vår stedstilpassede Veien til stillhet. Det er som om jeg hører Jeppe Hein hviske det lett irettesettende spørsmålet inn i mitt øre: Skal du ikke heller forsøke å finne ut hva et smil er?