Fem tusen variabler eller mer

«Dette er Minecraft på ordentlig!» hører jeg fra flere hold blant elevene i klasse 5 b ved Reier barneskole i Moss. De er i full aktivitet med Å tegne i rommet, en turnerende workshop i regi av den kulturelle skolesekken i Østfold, beregnet på elever på 5.–7. trinn. Minecraft er for tiden et av de desidert mest populære dataspillene blant barn på denne alderen, forteller en av lærerne som er tilstede denne tirsdagsformiddagen. Likheten som barna peker på ligger i det faktum at denne workshopen også går ut på å bygge og lage tredimensjonale komposisjoner. Her stopper imidlertid alle likhetstrekk, for som de også nevner, er dette en oppgave der de jobber med ordentlige verktøy og fysiske materialer, snarere enn å flytte rundt på digitale blokker i et virtuelt landskap på en dataskjerm. Det faktum at materialene de jobber med har varierte taktile overflater og ulik vekt som de kan føle og differensiere med kroppen, skiller erfaringene de gjør i denne oppgaven merkbart fra leken med nettbrettene de spiller på.

Prosjektet, som er utviklet av Punkt Ø, som er Østfolds fylkesgalleri og arrangøren bak den nordiske kunstbiennalen Momentum, er et resultat av et nærgående samarbeid med billedkunstneren Kjell Varvin. Utgangspunktet er Varvins årelange og pågående kunstprosjekt Ustabile variabler, som består av en uendelig rekke temporære installasjoner tenkt i forlengelsen av tegning, der kontrasterende former og materialer skaper en harmonisk helhet og et dynamisk linjespill. Med basis i en samling variabler bestående av funnet materiale, som langsomt og glidende gjennomgår en subtil endringsprosess over tid, som en konsekvens av sporadiske utskiftinger, lager han daglig en ny installasjon i et hjørne av sitt atelier som han fotograferer og legger ut på sin blogg. I tråd med ideen om kunstverket som prosess snarere enn objekt, eksisterer ikke disse installasjonene som annet enn dokumentasjoner.

Denne arbeidsmetoden videreføres i Å tegne i rommet, og bilder av elevenes komposisjoner legges ut på en egen bloggside som ikke bare er en nettbasert utstilling, men også et arkiv som rommer dokumentasjoner fra samtlige workshops –en utstilling av femtusen variabler eller mer, står det på nettsiden. Variablene går tilbake til fraktkassen de kom med. I begynnelsen av hvert semester skifter Varvin ut noen elementer og farger, mens det også finnes objekter der som har vært med sidenÅ tegne i rommet startet, høsten 2012.

Elevene står foran en haug med konstruksjonsdeler og gjenstander som plastrør, gummislanger, plasttrakter, geometriske stålelementer, stålstenger, pleksiglasskuber og sirkelformede, kvadratiske og rektangulære treplater i ulike farger – samt en hel del annet som i en bygningsteknisk sammenheng sannsynligvis ville bli kategorisert som skrot. Her må de bruke skruer, syl og skrutrekker, og de konfronteres med autentiske fysiske lover. Formidler og billedkunstner Kristin Romberg forteller at hun møter barn som aldri har sett en skrutrekker.

At dette prosjektet imøtekommer en understimulert trang til fysisk og mental samhandling, som har måtte vike plass for skjermtilpasset undervisning og lek, er det ikke tvil om når jeg ser disse oppslukte elevenes ivrige engasjement. Sett i lys av konstruktivistisk læringsteori som viser til aktivitet og subjektive prosesser som måter mennesket konstruerer kunnskap på, er det kanskje mer av denne typen arbeidsmetoder som kan bøte på det visstnok lave kunnskapsnivået i norske barneskoler, som forskere stadig varsler om.

Målet med oppgaven, som like mye handler om å tenke som å bygge, er å lage harmoniske, helhetlige og tredimensjonale komposisjoner basert på geometriske former og linjer. Klassen deles i fire, og hver gruppe disponerer et innvendig hjørne i kryssveggen som Romberg har plassert midt på gulvet i det ryddede klasserommet. Poenget er at de skal gripe an hjørnet som et blankt papirark. Men i stedet for å tegne med blyant skal de lage en «tegning» som stikker ut i rommet, der former og strukturer danner utgangspunkt for kontrastvirkninger, flater, linjer og mellomrom innenfor rammen av hjørnets to vegger og gulv.

En viktig regel er at det ikke er tillatt å sette sammen elementene slik at de ligner gjenkjennelige objekter eller miljøer. En gul, sirkelformet treplate er ikke en gul sol eller et rundt ansikt, poengterer Romberg for elevene, med trykk på hver stavelse. Erfaringene hennes er at de ellers lager figurative motiver og objekter ut av byggeelementene.

Det er en kjensgjerning at mange har en forventning til formal identifikasjon i møte med billedkunst, og dette gjelder ikke kun barn. Dette prosjektet kan på sin side åpne for gjenkjennelse gjennom et språklig univers som elevene kanskje husker fra musikkundervisningen, der begreper som harmoni, improvisasjon og rytme brukes til å beskrive abstrakte strukturer. Fordi dette er en formgivingsoppgave som på ingen måte handler om det mange forbinder med å tegne «fint», kan det tenkes at dette er et opplegg som evner å gi flere følelsen av å lykkes i kunst- og håndverksfaget. Romberg peker også på at dårlig kommunikasjon fort viser seg i denne oppgaven i form av usammenhengende og disharmoniske komposisjoner, og hevder at elevene lærer mye om verdien av samarbeid i løpet av prosessen.

Den kulturelle skolesekken skal bidra til å realisere målene i læreplanverket. I læreplanens generelle del blir verdiene av å utvikle det skapende mennesket poengtert som et viktig prinsipp. Dette angår ikke bare kreativitet, men peker også på evnen til å tilegne seg vitenskapelige arbeidsmetoder. Idet elevene søker optimale løsninger for en harmonisk visuell komposisjon, trenes de i særdeles grad i kunsten å observere og formulere kritiske spørsmål, noe som jo er et sentralt moment ved en vitenskapelig metode.

Dette er tredje året Å tegne i rommet turnerer i Østfold. I år tar de for seg Rygge, Moss og Hobøll, og neste skoleår er det indre Østfold som står for tur. – Siden prosjektet er så vellykket og godt likt, både av lærere og elever, kan det hende vi går i gang med ny runde etterpå, forteller Romberg.