Fotballbøker – om å beundre, beherske og bekymre seg

Helten

Da jeg var 10 år gammel var jeg mer interessert i modellfly enn i fotball, selv om jeg også var halvgod og halvhjertet venstreving på et lilleputtlag. Min pappa var en skogens mann, og tok oss med på seljefløyteturer, skiturer og bærturer. En av guttene i nabolaget hadde til vår store misunnelse en pappa som var svært interessert i modellfly – han hadde endog et eget hobbyrom til slike, og han var derfor helt på bølgelengde med oss gutta på Søbakken. Cato ble misunt av oss modellbyggergutta, og Catos pappa framsto som en drømmepappa som hadde skjønt hva som betød noe, en pappa med samme interesse som oss. Ettertankens lys har lært meg at mine foreldre også delte det som var viktig for dem, og at turgleden har vart lenger enn modellflygleden.
 Hvorfor forteller jeg dette? Fordi Tom Stalsbergs bok «Jakten på Messi» handler om flere ting: Ytre sett handler den om en reise til en fotballkamp i Barcelona, og om å sette Messi inn i en kontekst av tidligere fotballidoler. Under overflaten er den en selvbiografi om en journalist som jobber for å være en kul far, med kontakt med egne barndomsminner og ønske om å skape fellesopplevelser med sønnen. Jeg tror at mange gutter vil begynne å lese denne boka fordi de vil lese om Barcelona eller om Messi, og at de avslutter lesingen med et ønske om at også deres far skal bli en slik type som tar dem med på fotballkamp i utlandet.

Fotballjournalistenes språk

Boka «Alt om Messi 2013/2014» tilhører en serie som Gyldendal oversetter fra dansk. Som sakprosa betraktet er det skrale saker, men den har en del elementer som trekker opp også. Teksten er svært episodisk, med ustø språkføring, tett mellom faktaopplysninger, og med hyppig bruk av bransjesjargong og koder som ikke forklares. I tillegg møter vi flere steder sportsjournalistenes yndlingssjanger, kenningene: Barcelona nevnes et sted som «det katalonske laget», mens hovedpersonen selv veksler mellom å være «Messi», «Leo», «Spiller nr 10» og «den lille argentineren».

Alt dette er sider ved teksten som isolert sett senker leseforståelsen og gjør den mindre tilgjengelig. Men samtidig representerer det også en initieringsfase; når barnet lærer å forstå disse kodene og å sette faktaopplysningene inn i sin sammenheng, er hen i ferd med å forstå både spillet og språket, og i ferd med å bli en innvidd fotball-venn. Messi presenteres positivt vinklet, som en grei gutt som er glad i jobben sin, og stadig forsøker å bli bedre.

Det er også andre interessante trekk ved boka som gjør at den kan bli en bibliotekfavoritt. Leseforskeren Astrid Roe peker (i sin artikkel i boka «Gutter og lesing»; Fagbokforlaget, 2013) på at gutters lesestrategier kommer best til sin rett i møte med «informasjonstekster» og «ikke-sammenhengende tekster som tabeller, grafer og diagram». Dette er langt på vei en slik bok: mye av stoffet er presentert i tabeller og bokser, og de fleste tekstene er på mindre enn 15 linjer, mange av dem er bare 3–5 linjer lange og er satt i sitatform.

Fire ferdigheter

Viggo Strømmes bok «Fotballmagi» er en lærebok i egentrening for unge fotballspillere. Bokas hovedbudskap er at det ikke er nok å være flink som barn, da vil du lett bli innhentet av jevnaldrede som trener mer.

Det er fire hovedkapittel: om å lese spillet, om ballbeherskelse, fysisk trening og samhold i laget. De to siste kapitlene er svært korte, og virker litt pliktskyldige. De to første kapitlene er derimot interessante, og lette å bli klok av. For å mildne preget av lærebok har boka gjennomgående brukt to unge landslagsspillere, Caroline og Cajebah, som fotomodeller.

Bridget Jones møter Zlatan

I Heidi Lindes «Pym Pettersons mislykka brevvenn» kommer fotballfetisjisme inn som bimotiv og «deus ex machina». I tredje bok i serien er Pym fremdeles Bridget Jones for tweens; forfatteren kombinerer kvikke oneliners med en god og presis drøfting av hvordan man kan håndtere pinlige situasjoner. Boka tar opp tre ting på en gang, og lykkes godt med det, selv om løsningen blir i overkant enkel og grei. De tre tingene er «umake venner finner sammen», mobbing av nykommeren og oppgjør med mobberne, og fotballfetisjisme som løsning.

Historien begynner med at Pyms klasse skal få besøk av en svensk klasse, og elevene skal bo hjemme hos hverandre. Pyms forberedte brevvenn kommer ikke, og hun blir koblet med Adam, som er ny i klassen og viser seg å være et innesluttet mobbeobjekt. Løsningen på historien er komisk, men søkt: Adam er fetter med fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, som plutselig dukker opp i Oslo, i kjellerstua og i historien, og berger Adams status. Som troverdig løsning på mobbeproblem er dette helt på nivå med heksa i «Gummi-Tarzan», men Linde får i alle fall en del fin komikk ut av det. Hvorvidt dette er ei «fotballbok» er et mer åpent spørsmål, men nå er den i alle fall nevnt.

Laget

Arild Stavrums bok «Maradonas magi» er en forholdsvis ordinær guttebok med et tredelt prosjekt: finn skatten, vinn kampen, vinn jenta. Historien spinnes rundt et familiecruise i Middelhavet, et kapteinsbind som skal ha tilhørt Maradona, og en fotballkamp de skal forberede seg til. Jeg synes ikke at boka er spesielt interessant; det er litt for åpenbart hvilke roller de enkelte personene i historien har: helten Mikke, motstanderen Sondre fra byrivallaget, heltens venner Hansa og Shearer (!), og heltens belønning: Kari. Fortellingen viser også at «fotballbok» er en fleksibel sekkepost, som rommer både skattejakt, krimgåter, utviklingsromaner og fortellinger om ferdighetsutvikling. Sånn sett ligner den på andre sjanger-kategorier, både hestebøker og friluftsbøker.

Ronny Solvik Engebretsens bok «Kristoffer Blink, Driblekongen» bygger på en riktig dårlig storyline. Det er den andre i en serie, og det handler om bydelsrivalisering. Kristoffers lag er hederlige underdogs med dårlig stadion, mens laget på den andre siden av elva er bortskjemte pappagutter, og en av dem er sønn av ordføreren. En eksentrisk millionær lover å bygge kjøpesenter og stadion i en av bydelene, og vinnerlaget i en fotballturnering skal få det nye stadionet. Dette er den type historie hvor gutter tar på seg løsskjegg og dermed får adgang til lukkede pressekonferanser (!), og hvor ordførere forsøker å hindre byutvikling i den bydelen han ikke bor selv. Litt på nivå med Donald Duck, altså. Men når det kommer til fotballspill og kampreferat blir fortellingen mer levende og interessant. Her finner vi små innskudd av lærebok, av heltedyrking og en solid dose fotballsjargong. Og vi finner også et sjarmerende driv etter å lykkes som spillere og som lag.

Nederlaget

Det finnes etter hvert mange lettlestserier med handlingen lagt til fotballmiljø. Mest kjent er Jørn Jensens serie om Kasper. De bøkene skal egentlig ikke nevnes i denne samleanmeldelsen, ettersom det er tre år siden den foreløpig siste Kasper-boka kom: «Kasper trener på selfinten». Likevel føles det naturlig å nevne Kasper når jeg skriver om fotballbøker, fordi Svein Slettan nylig har skrevet en fin analyse av Kasper- serien i antologien «Gutter og lesing» (Fagbokforlaget/LNU, 2013). Slettan peker på fire suksessfaktorer i bøkene: guttefellesskapet, kunnskapsgleden, heltefortellinga og interessen for lystbetont lek og kappestrid.
Kasper-bøkene handler mest om mestring av spillet. Det karakteristiske for de norske lettlestseriene om fotball er at de i like stor grad handler om mestring av nederlaget. Både Lars Mæhle (Knoterud FK), Bjørn Sortland (Bølla og B-laget) og Bjørn Ingvaldsen (fotballaget Froskene) skriver om fotballag som kjemper tappert fra en underdog-posisjon. I disse bøkene er sjelden seiersfølelsen knyttet til å vinne en kamp, men ofte knyttet til at laget vinner en seier over seg selv.

Om å finne seg selv og hverandre

I Mæhles niende bok om Knoterud FK, «Solskjærs rose», handler det om å tape med verdighet, og om å yte i motgang. «Vi tapte 2. omgang bare 5-4» er et treffende sitat.

I disse bøkene handler det ofte om selvbilde, samhold og vennskap. Solskjærs rose handler litt om cup, litt om å bli starstruck i møte med selveste Solskjær, litt om å spille og tape, men mest om samholdet i laget. 
I år har Aschehoug oversatt den første av Lars Bøgeholt Pedersens fire bøker om «FC Fodboldvenner». På norsk heter den «FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle». Jeg har ikke lest hele serien på dansk, men ut fra den første boka ligner dette mer på Kasper enn på Knoterud. De to naboguttene Kalle og Ronaldo finner både seg selv og hverandre i gleden over spillet, og fotball blir en arena for utfoldelse og selvrealisering. Forfatteren har vi tidligere sett på norsk med sjangergrøss for barn.

Forberedelse til hva?

En interessant måte å lese barnelitteratur, er å se på den som en fiksjonalisert verdisamtale mellom barn og voksne: Hva er den bakenforliggende lærdommen som de voksne avsenderne av denne boka skal formidle?
 Hos Lars Mæhle ser budskapet ut til å være nokså entydig: dere har ikke kontroll over om de dere møter er bedre enn dere, derfor er det greit å ha en sunn, bearbeidet holdning til nederlag. Likevel kan du alltid gjøre ditt beste. Og det er alltid viktigere å ta vare på hverandre enn å vinne. Man kan kanskje anta at Mæhle skriver sine bøker for et barn som har mer lyst til å spille enn evne til å mestre spillet.

Som en kontrast til dette opplever hovedpersonen i Kasper-bøkene og FK Fotballvennene idretten som en arena for lek, selvutfoldelse og mestring. Du kan bli god hvis du vil.

Først publisert på barnebokkritikk.no 11.11.2013