Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Helene Uris ungdomsbøker: Parodien skader alvoret

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

tirsdag 14. januar 2020

Helene Uris roman Stillheten etterpå tar opp viktig og aktuell tematikk, men snubler i overfladiske karakterer og svak empati.

↑ Foto: Gyldendal

Har Helene Uri hatt en eneste ungdom til å lese igjennom dette?

Stillheten etterpå er en roman om hvordan offeret blir overgriper, og den antatte overgriperen viser seg å være offeret. Denne tematikken er bygd inn i romanens struktur på fiffig vis, ved at romanen starter med slutten, og skaper falske forventninger til hva utfallet på historien vil bli. Som så ofte i Uris bøker avslutter forfatteren med en tvist som setter hele teksten i et nytt lys.

Historien er fortalt gjennom perspektivet til Ada, seksten år og desperat etter å få de rette vennene, og Odd-Erik, nyslått lektor i tjueårene, uten sosiale antenner. Det er klare språklige forskjeller mellom de to hovedpersonene, og de forstår de samme hendelsene ulikt, slik at leseren blir sittende med et mer helhetlig bilde enn dem. Uri har dermed et godt konseptuelt utgangspunkt for å tematisere metoo-bevegelsen, gruppepress og mobbing.

Etter mitt syn er denne utgivelsen likevel et gigantisk mageplask. Stillheten etterpå er en lidelse å lese. Det hjelper ikke at det er gjort med vilje, et språk så overlesset av floskler og plattheter kan ikke gi innsikt i, eller romme, den historien Uri tilsynelatende ønsker å fortelle. Som norsklærer i videregående er det også umulig for meg å ikke henge meg opp i alle de faktiske feilene i omtalen av norsk skolehverdag. Har Helene Uri hatt en eneste ungdom til å lese igjennom dette? Det verste for meg er likevel Uris karikering av menneskene hun skriver om.

Stillheten etterpå


Roman av Helene Uri

Gyldendal forlag, 2019

Uri mottok Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris 2019 for Stillheten etterpå

Øvrige ungdomsbøker av Helene Uri:

Fordi jeg elsker deg (2015). Gyldendal
Din vakre jævel! (2012) i samarbeid med Arne Svingen. Cappelen Damm
Sommeren vi kledde oss nakne (2005) i samarbeid med Arne Svingen. Gyldendal
Anna på fredag (1995). Gyldendal

Regel eller unntak?

Gjennom mange år har jeg bare lest Helene Uris sakprosa, og jeg har lest den med glede. Helene Uri er en fantastisk formidler, både til voksne og barn. Hun er en mester i å finne de gode vinklingene og de pedagogiske eksemplene. Mine personlige favoritter er Perler for svin (2006) og Kroppsspråk (2007) der hun utforsker de metaforiske lagene i norske ord og uttrykk på to forskjellige vis, og boka som i fjor ble belønnet med Brageprisen: Hvem sa hva? – en bok om kvinner, menn og språk. De ulike språkspaltene hun har hatt hos Riksmålsforbundet og i Aftenposten er opplysende, poengterte og ofte tankevekkende. Uri er på alle måter en kunnskapsrik og analytisk sterk språkforsker, og den norske offentligheten er rikere med henne på banen.

Jeg gledet meg derfor til endelig å lese noe av hennes skjønnlitterære produksjon, og kastet meg over Stillheten etterpå da den dumpet ned i postkassa mi. Jeg var klar for å skrive noe om hvordan kunnskap om språk skaper en stilsikker skjønnlitterær forfatter. Men: Jeg mislikte teksten intenst. Den ga meg så stor språklig motstand at jeg måtte legge den fra meg flere ganger, jeg irriterte meg over klisjeene, over utvendigheten, over de karikerte menneskene, den manglende researchen, den manglende framdriften, jeg kjente at jeg ble fornærmet på ungdommens vegne, og jeg måtte tvinge meg selv til å fullføre. Hvordan er det mulig at den intelligente og reflekterte språkforskeren som jeg har heiet på i mange år, skriver så dårlig? Er det meg? Er det henne?

Helene Uri. Foto: Julie Pike / Gyldendal

Hvordan er det mulig at den intelligente og reflekterte språkforskeren skriver så dårlig?

Var «Stillheten etterpå» et uheldig unntak? Svaret er nei.

Dagen etter at jeg hadde presset meg selv til å lese siste side, fikk Helene Uri Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2019 for utgivelsen. Juryen skriver: «Selv om boken er politisk høyaktuell, er dette først og fremst en fremragende litterær roman, med språket som en av bokens viktigste kvaliteter. Prisvinneren skriver morsomt, presist og drivende, og bruker ofte overraskende språklige vendinger.» Javel. Da er det kanskje meg? For juryens eksempel på en overraskende språklig vending, der en guttegjeng beskrives som et monster, opplever jeg som nokså fantasiløs. Hvor kommer uviljen min fra?

Jeg måtte til bunns i dette spørsmålet, logget følgelig inn og lånte hele Helene Uris skjønnlitterære forfatterskap på biblioteket. Jeg ringte redaktøren min og ba om en smule ekstra lese- og tenketid. Uri har etter hvert et omfattende skjønnlitterært forfatterskap, bestående av to barnebøker, fem ungdomsromaner og åtte romaner for voksne. Var Stillheten etterpå et uheldig unntak? Svaret er nei. Jeg kan slå fast at jeg definitivt ikke liker Helene Uris skjønnlitterære prosjekter for ungdom – ikke ett eneste. Det er i grunnen litt spennende. Hva er det med hennes måte å skrive på som byr meg slik imot?

Ungdomsbøker av Helene Uri, to av dem er skrevet sammen med Arne Svingen. I tillegg kommer debutboken Anna på fredag fra 1995. Foto: Gyldendal / Cappelen Damm

Konsepter og karikaturer

Helene Uri er en konseptuell forfatter. Prosjektene hennes er gjennomtenkte, arkitektoniske byggverk, der hun vet fra start hvor hun skal ende opp. Hun stiller seg sannsynligvis de samme spørsmålene i forkant av en skjønnlitterær tekst som når hun skal skrive sakprosa. Hvem skriver hun til og hva er det hun vil formidle? Hvilken form passer et slikt prosjekt? En del av merkevaren hennes er å overraske leseren mot slutten av boka. Mye av spenningen i bøkene hennes er knyttet til informasjon som holdes skjult eller i brudd på leserens forventninger. Det ungdomslitterære forfatterskapet er intet unntak.

Hun debuterte i 1995 med Anna på fredag, en ungdomsroman der hun forsøker å lage en språkhistorisk parallell til Jostein Gaarders Sofies verden. Boka framstår som en glitrende forelesningsrekke med syltynn rammefortelling – ikke ulikt forbildet. Identiteten til tittelens Anna er den obligatoriske avsløringen som kommer til slutt. Deretter skrev Uri to bøker i samarbeid med Arne Svingen, der de to forfatterne skriver fra perspektivet til hver sin hovedperson. Mia i Sommeren vi kledde oss nakne (2005) skjuler sin døende mor så lenge som mulig, og Hedvig i Din vakre jævel! (2012) velger bort begge mennene sine. Selv om ingen av disse to avsløringene framstår som en tvist, ivaretar de Uris merkevare. Fordi jeg elsker deg fra 2015, om partnervold, er kanskje den minst konseptuelle av de fem, men også her er det en sirkelkomposisjon, som i årets utgivelse, og en lek med lesernes forventninger.

Helene Uri er en konseptuell forfatter. Prosjektene hennes er gjennomtenkte, arkitektoniske byggverk.

Uris to flate jenteportretter framstår som grelle kontraster til de nyanserte og langt mer komplekse guttene til Svingen.

Et annet fellestrekk ved bøkene hennes er de karikerte personene. Alle Helene Uris personer er overflater og sjablonger. Selv når hun forteller fra en førstepersons synsvinkel, slik hun gjør i Stillheten etterpå, har personene hennes lite psykologisk dybde. Det blir ekstra påtagelig i de to bøkene hun har samskrevet med Svingen, fordi de to flate jenteportrettene framstår som grelle kontraster til de nyanserte og langt mer komplekse guttene til Svingen. Mens Uris kapitler er fulle av hår, klær og interiør, og alle følelser blir navngitt direkte som «skam», «vennlighet» og «lyst», beskriver Svingen følelsene gjennom kroppslige reaksjoner, originale metaforer, misforståelser og konkrete opplevelser. Han skriver ikke «Jeg var redd», han viser oss at Stian eller Robin er redde. Vi snakker altså om det klassiske skillet mellom «showing» og «telling». Svingen viser oss, Uri forklarer. Unntakene fra denne regelen er Uris forkjærlighet for drømmebilder og insekter, som hun krydrer tekstene sine med.

I Stillheten etterpå er selve konseptet mer vellykket enn i Uris øvrige ungdomslitteratur. Tvisten sitter, og den peker rett på tematikken hun tar opp. Innledningsvis beskrives en dødsulykke og en begravelse. Fordi hendelsene er vage samtidig som det brukes ord som «mannegris» og «misbruk», lures leseren til å trekke en foreløpig konklusjon: Den mannlige læreren har gjort noe som fører til at en av elevene dør. Leseren forstår etter hvert at det er læreren som er offer for klassemobben, og at han ikke er noen overgriper likevel. Først når den innledende scenen blir beskrevet på nytt, går det opp for oss at vi har blitt lurt av egne fordommer. Det er ikke eleven, men læreren, som dør og begraves. Det er smart tenkt og gjennomført, men ikke nok til å forsvare utgivelsen, slik jeg ser det. Hun har en god ramme, men det hun velger å fylle ramma med, holder ikke samme kvalitet.

De overfladiske og karikerte personene er mer forstyrrende i denne boka enn i de andre fire. Anna på fredag er et prosjekt som klarer seg fint uten psykologi og nyanser –siden denne debuten først og fremst er en faglitterær utgivelse under dekke av å være en roman – og de to fellesprosjektene med Svingen redder seg på at halve boka er godt skrevet. Elin i Fordi jeg elsker deg og Ada i Stillheten etterpå har ellers mye til felles med Mia og Hedvig i fellesprosjektene. Alle fire er opptatt av status og utseende inntil det søvndyssende, men det er i alle fall en karikatur som på sett og vis kan være troverdig. Det er slitsomt å passe inn når man går på videregående (eller i Hedvigs tilfelle, bor på Oslos beste vestkant), det er viktig å være lik alle de andre, tenåringer (eller Frognerfruer) kan bli monomane i sin jakt på å oppnå status og beundring, kanskje særlig om man har noe pinlig eller vanskelig å skjule. Derimot er karikaturen av den andre hovedpersonen i Stillheten etterpå, læreren Odd-Erik, overdrevet parodisk. Det er ikke måte på hvor naiv han virker.

De overfladiske og karikerte personene er mer forstyrrende i denne boka enn i de andre fire.

Problemet kan etter min mening ligge i det konsekvente språket hennes. Riksmålsforbundets jury er åpenbart ikke enige.

På grensen til forakt

Grunnen til at Helene Uris personer oppleves endimensjonale og overfladiske, kan etter min mening ligge i det konsekvente språket hennes. Riksmålsforbundets jury er åpenbart ikke enige, og hevder at «takket være presise språkvalg som skiller de to hovedpersonene klart fra hverandre, fremstår begge ekstra levende». Jeg er i og for seg enig i første ledd i denne påstanden. Helene Uri har tatt språkvalg som skiller de to fra hverandre, men jeg skulle gjerne sett juryen bevisføre at disse valgene gjør personene levende.

Odd-Erik er tegnet som en mislykket lærertype uten selvinnsikt. Han tror at han skal erobre elevene med utkledning og sjokoladekake, og oppnår i stedet å få dem mot seg.  Denne sosiale inkompetansen understreker Uri språklig ved å la ham uttrykke seg i et lass av floskler, klisjeer og metaforer som slår hverandre i hjel. Allerede tidlig i teksten reflekterer han over dette selv: «Jeg merker at jeg går meg vill i metaforene, og nå må jeg sparke i gang talen.» Eller her: «Men hvis man velger å fokusere ensidig på det negative, velger man å tilbringe livet i et sort hull uten solskinn. Det er en klisjé, men klisjeer er ofte ganske kloke.» Odd-Eriks naive og oppstyltede tankestrøm er for meg en prøvelse å lese.

Uri stopper heller ikke med klisjeene. Odd-Erik pep talker seg selv dagen lang: «Det er arbeidslivet som byr på den viktigste kunnskapen. Erfaringene gjør man seg i møte med elevene.» Den nyutdannede lektoren er som et oppslagsverk i pedagogiske plattheter. Han sliter gjennom hele teksten, men det fører ikke til selvinnsikt eller endring. Like før den siste fatale timen, etter å ha vært suspendert fra jobb i lengre tid, gir han seg selv følgende lille oppmuntring: «Ingen skal si at jeg har ligget på latsiden mens jeg har vært borte. Det er nærmest en slags studiepermisjon jeg har hatt. Jeg kommer vel forberedt. Det ene pedagogiske opplegget etter det andre. Jeg er den fødte lærer.» Som lesere vet vi at Odd-Erik er en fiasko. Det har blitt slått ettertrykkelig fast. Så det er antagelig meningen at vi skal le av denne parodiske fornektelsen. Men blir ikke dette en latter full av forakt? Det er som om teksten ikke gjør annet enn å drite ham ut, igjen og igjen.

Adas del av teksten er mindre blomstrende i språket og dermed lettere å lese. Et tungt innslag av engelsk er det som tydeligst preger Adas tekstpartier, og stort sett er det gjenkjennelig ungdomsspråk, selv om deler virker tilgjort og stivt. Jentene er «smashing», de vil ha «tættiser» og de prioriterer «chicks before dicks». Enkelte av uttrykkene er nok utdaterte de fleste steder i Oslo, men i og med at vi ikke vet hvilken skole det er snakk om, kan vi sikkert la tvilen komme språket til gode. Adas ordvalg er i alle fall mer gjennomsiktige og mindre masete enn Odd-Eriks.

Samtidig er formuleringene like utvendige i Adas del som i Odd-Eriks, men her i form av kiosklitterære virkemidler som gjentak av den utkåredes navn, dramatiske frampek og overfladiske beskrivelser av hvor vakre og kule de populære jentene er. Som i tidligere tekster er det endeløse scener foran speilet og overveielser av klesvalg, og følelsene er pedagogisk forklart, om det er ved direkte navngiving eller i en av Uris drømmesekvenser. Når Ada drømmer at norsklæreren er en fortapt hund, unnskylder forfatteren grepet sitt ved å la Ada kommentere det leseren allerede tenker: «Jeg begynner å bli lei av overtydelige drømmer».

Heller ikke Ada utvikler seg, hun har to motstridende følelser som går i loop gjennom teksten. På den ene siden ønsker hun å henge med den kule gjengen, på den andre siden har hun selv opplevd å fryses ut, og har derfor sympati med Odd-Eriks hjelpeløshet. Selv om forfatteren i mildere grad driter ut Ada gjennom språket hennes, er portrettet langt fra sympatisk. Portrettet av de politiske korrekte venninnene hennes, som sladrer og vrir på sannheten for å omskape Odd-Erik til en overgriper mens de dramatisk hyler «metoo», er på nivå med de krakilske og voldelige kvinnene i Kjerringer (2011). Mens voksenromanen Kjerringer framstår som en burlesk hevnfantasi, der fire karikerte kvinner slår tilbake mot maktens menn, gir Stillheten etterpå ikke like klar beskjed til leserne sine om at det er meningen at vi skal mislike personene som beskrives. Kanskje har ikke Uri og redaktøren helt bestemt seg? Jeg opplever at Uri bruker personene sine, både når hun skriver for voksne og ungdom, slik personene ofte bruker hverandre, for å få fram et tematisk poeng. De er ikke levende mennesker, hverken for hverandre eller forfatteren, men funksjoner i en skjønnlitterær kommunikasjon, representanter for en posisjon, et fenomen, en trend.

Jeg opplever at Uri bruker personene sine slik personene ofte bruker hverandre, for å få fram et tematisk poeng.

Uri aner ikke hvordan hverdagen i norsk videregående skole ser ut. Det hun beskriver er nittitallets klasserom – tilført mobiltelefoner.

Manglende troverdighet

I de fire siste ungdomsromanene til Uri blir karikaturen et problem for fortellingene, fordi alle fire bøker tar opp problemstillinger som er alvorlige og konfliktfylte, og som sannsynligvis ville kledd et psykologisk og nyansert portrett bedre. Uri serverer ungdomsleserne utvendige beskrivelser av sorg, seksuell tiltrekning til mindreårige, overgrep i nære relasjoner, og mobbing med dødelig utfall. Heldigvis blir sorgen til Mia i Sommeren vi kledde oss nakne levende gjennom Stians blikk på henne, og maktovergrepet i forholdet mellom Hedvig og Robin i Din vakre jævel!, synliggjøres gjennom Robins sårbarhet. I Fordi jeg elsker deg har Uri ifølge eget utsagn gjort research på partnervold, noe som kan dekke over den manglende innlevelsen i situasjonen.

At parodi og karikatur går på bekostning av troverdighet og realisme er ikke alltid problematisk. I det voksenlitterære forfatterskapet til Uri, opplever jeg det som en måte å skape nødvendig distanse til forfatterens eget liv. I De beste blant oss (2006) skapte klisjeene, karikaturen og kioskromanspråket en avstand til stoffet, som gjorde det mulig for forfatteren å skrive om en ukultur i et universitetsmiljø hun kjente ut og inn. Det er svart overlevelseshumor når hun parodierer alt og alle. Jeg vil ikke påstå at jeg er særlig begeistret for denne heller, men her har hun i alle fall kjennskap til hva hun snakker om. I motsetning til den forrige ungdomsromanen, kan det virke som om Uri ikke gjort de mest grunnleggende undersøkelser i Stillheten etterpå. Hun aner ikke hvordan hverdagen i norsk videregående skole ser ut, og det hun følgelig beskriver er nittitallets klasserom – tilført mobiltelefoner.

Her følger noen eksempler på tvilsom realisme:

1. Odd-Erik bruker første time med klassen på å holde en lang tale. Det er vanskelig å se for seg et norsk klasserom der første dag på videregående foregår slik. Det vanlige er navneleker og bli-kjent-runder første skoledag.

2. Ingen av elevene i Uris klasserom bruker PC. Noe som er forbeholdt alternative privatskoler i dagens Norge. Elevene får tilbake tekstene sine, rettet for hånd, med røde streker og en karakter, uten den obligatoriske framovermeldingen som er vanlig idag. Dagens norske elever får alltid en tilbakemelding utover karakter, der de får vite hva de har gjort bra og hva de kan gjøre bedre neste gang. Dette heter «vurdering for læring», og har vært et krav siden tidlig 2000-tall.

3. Odd-Erik står fullstendig uten nettverk gjennom hele teksten. Det er ingen av de andre lærerne eller ledelsen som forsøker å finne ut hva som skjer i klasserommet hans. Når rektor blir servert anklagene om seksuell trakassering, forsøker hun ikke å sette seg inn i hans versjon – hun suspenderer ham på bakgrunn av et foto. Jeg er sikker på at det eksisterer dårlig skoleledelse i dette landet, men dette er helt hinsides.

Det hadde ikke vært vanskelig for Uri å oppdatere skolehverdagen i Stillheten etterpå. Hvorfor har hun ikke tatt seg tid til dette? Hvorfor har ikke redaktøren hennes reagert?

Jeg er sikker på at det eksisterer dårlig skoleledelse i dette landet, men dette er helt hinsides.

Stillheten etterpå

Helene Uri har valgt tittelen sin fra et dikt av Rolf Jacobsen og hun siterer også dette diktet i starten av boka. Jacobsens dikt handler om hvordan vi må gjøre oss ferdig med alt overfladisk kjas og mas sånn at vi kan vende hjem til stillheten. Denne stillheten, slik Jacobsens dikt beskriver den, er ikke vond, den er «din eneste venn», den er «stemmen til sten og trær», den er noe opprinnelig, noe essensielt. Den har også noe brutalt og endelig ved seg, for den beskrives som «et varmt blodsprøyt mot pannen» og «den legger et teppe over den døde». Men først og fremst er stillheten i Jacobsens dikt den dybden Helene Uris tekst mangler.

Der Uris roman er lett å identifisere med «provokasjonene», «moteoppvisningene» og «markedsføringsanalysene», det Jacobsen beskriver som overfladisk støy, er stillheten et bilde på det alvoret og de tunge menneskeskjebnene som Uris tekst ikke makter å tegne fram. I intervjuer om ungdomsbøkene sine har forfatteren gitt uttrykk for at hun ønsker å gi innsikt i alvorlige tema, at hun vil at gutter skal forstå hvordan jenter tenker, og at hun vil gi leseren forståelse for ofrene i tekstene sine. Hvis hun ønsker å lykkes med slike ambisjoner, mener jeg at det er helt nødvendig å forlate parodien og finne fram empatien. Rolf Jacobsen var, som Uri, en samfunnsengasjert forfatter, og diktet hans, «Stillheten etterpå», kan leses som en etterlysning av ekte menneskelig kontakt og dybde i tilværelsen. I stillheten etter Uris pratsomme roman, er det nettopp dette jeg lengter etter.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·