Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Høstens debutanter: Fasadeklatrere

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

onsdag 15. desember 2021

Elektropopdronningen Bertine Zetlitz debuterer med en veldreid roman, og Silje Gundersen leverer kjærlighetslyrikk på mobilens premisser, mener vår anmelder Astrid Fosvold.

↑ «Top girl« av Bertine Zetlitz. Foto: Aschehoug / «Alt jeg ville si» av Silje Gundersen. Foto: Cappelen Damm

Bertine Zetlitz skriver seg inn i toppsjiktet av årets debutanter med en helstøpt roman om jaget etter suksess og lesevansker hos unge.

Men like mye som vi har et skrikende behov for sterke lettleste bøker som unge kan kjenne seg igjen i, gjør vi kanskje både litteraturen og ungdommene en bjørnetjeneste med bokutgivelser som fremmer enkle og overfladiske utsagn? Antall følgere tyder derimot på at instagrampoeten Silje Gundersen vil bli lest.

Top Girl


Ungdomsroman av Bertine Zetlitz
Illustrert av Fay Wildhagen
Aschehoug 2021

«Top Girl» av Bertine Zetliz. Illustrert av Fam Irvoll. Foto: Aschehoug

«Top girl»: I toppsjiktet av årets debutanter

Den gang min mor var ung, var lese- og skrivevansker så tabubelagt at store barn kunne bli urettmessig stemplet som uegnet for videre skolegang og forvist til andre liv enn de kunne ha fått. I dag er forbilder som Erna Solberg åpne om dysleksi, og lovgivningen vår skal sørge for at barn med lese- skrivevansker får hjelp.

At mange likevel sliter i skjul med bokstaver som stokker seg, og at det kan være skambelagt i familier med høy prestasjonskultur, er også velkjent. Derfor er det viktig med sterke romaner som skildrer et miljø der fasade og prestasjoner er limet som holder blendverket på plass. I tillegg har Top girl kvaliteter som plasserer Bertine Zetlitz’ roman i toppsiktet av årets debutanter.

Bertine Zetlitz. Foto: Agnete Brun / Aschehoug

Fasademakere

Bertine Zetlitz’ drivende elektropop har i mange år pisket meg videre på tredemølla når jeg egentlig ikke gidder mer. Som prisbelønt popartist er hun kjent for fengende rytmer med sterk appell. Når hun nå debuterer som romanforfatter, fanger hun leserens oppmerksomhet fra første linje. Med et ekspressivt uttrykk holder hun leseren fast gjennom handlingen. Zetlitz viser oss hvordan barn blir fasademakere.

Oppoppoppoppopp!
(…)
Kom Igjen! Kjør på! Jobbe, jobbe!
Få henne opp! Få henne opp!

Elli er «top girl», den som blir holdt oppe av basene (de som er under) på et cheerleading-lag. På toppen er hun best, sterkest, mest smilende – den beste versjonen av seg selv. Det er også der hun er nærmest sammenbruddet. Med jernvilje har helten stålkontroll på armer og bein, kropp og tanker, men bak er hun utslitt og full av angst.

Top girl handler om ei jente på vei inn i tenårene, og hun bukker under for et enormt press. Zetlitz adresserer både generasjon prestasjon og foreldrene som driver ungene til å prestere bedre, smile mer og fremstå som små kopier av seg selv: Perfekte vinnertyper uten feil og mangler.

Med et ekspressivt uttrykk holder Zetlitz leseren fast gjennom handlingen

Illustrasjon av Fam Irvoll fra romanan «Top girl» av Bertine Zetlitz. Foto: Aschehoug

Toppen av pyramiden

Ellis familie har et grandiost selvbilde: «I vår familie leser vi ikke bøker, vi skriver dem». For Elli, derimot, fremstår bokstavene som flytende, uorganiserte enheter. Hun strever med å få orden på ord og lydbilde og «føler seg som en puslespillbit som nesten passer, men ikke helt, og så prøver du likevel å banke den inn.» Familieidentiteten har ikke plass til en som henne. Slik skapes grobunn for Ellis mange strategier for å skjule at hun ikke mestrer lesingen. En av dem er å gjøre enda mer lekser.

Elli er jenta som kastes så høyt i været at alle holder pusten. På toppen av pyramiden snurrer hun rundt i luften til beundrende blikk. Men i ly av natten gjør hun lekser for å henge med på skolen. Med like god kontroll på virkemidlene som Elli har i lufta, skaper Zetlitz med Top girl et veldig godt bilde av hvor store motsetninger en person kan romme.

Med like god kontroll på virkemidlene som Elli har i lufta, skaper Zetlitz med «Top girl» et veldig godt bilde av hvor store motsetninger en person kan romme

De ekspressive illustrasjonene til Fam Irvoll forsterker uttrykket og løfter teksten, mener Periskops kritiker. Foto: Aschehoug

Isprinsesser

Romanen åpner med at Elli faller hardt, langt og vondt, og blir liggende. Så spoler jeg-fortelleren tilbake før fallet. I et langt tilbakeblikk får leseren innblikk i hvordan Elli havnet her og hvorfor kontrollen og disiplinen er så nødvendig. Vi får forhistorien formidlet i tankeglimt, mens jeg-fortelleren ligger i senga uten krefter til å komme seg ut av den.

Fra sengekanten får leseren føle krysspresset jeg-fortelleren har stått i. I ukene før sammenbruddet har vennene straffet Elli med en samlet felles taus isfront for å sette henne på plass. De synes hun bruker altfor lang tid i prat med lærerne. Men det absolutt ingen vet, er at dette er en av Ellis mange måter å kompensere på. Lærersamtalene gir Elli mer grep om leksene og kunnskapsmålene: «Jeg snakket med lærerne så mye at jeg nesten visste hva de tenkte».

Elli har lært hjemmefra at hun skal stå på og ta grep. Problemet er bare at hun utviser for mye gullungemanerer for vennene, og Elli blir skjøvet ut av gjengen. Dette gjør vondt, og skildringene av utenforskap vil en del kunne kjenne seg igjen i. Blant isprinsessene finnes likevel tilløp til barmhjertighet. To av venninnene nærmer seg Elli og kommenterer at dette er grusom behandling. Noe som er veldig fint, fordi alt mykner litt opp og gjør vestkantmiljøet en smule mer medmenneskelig.

Alt mykner litt opp og gjør vestkantmiljøet en smule mer medmenneskelig

Illustrasjon av Fam Irvoll fra «Top girl». Foto: Aschehoug

Låtskriver på langdistanse

At låtskriveren Bertine Zetlitz kan bruke rytmer og gjentakelser virkningsfullt også i et langdistanseløp som en roman, fører til korte, poengterte kapitler. Treffende overskrifter følges av ropene fra cheerleading-gjengen: «Blikket frem og haka opp, kjør selv om det sier stopp, Elli, Elli, Elli!» De små strofene er djerve heiarop som skal drive utøveren videre og få henne til å yte sitt beste. Men her blir verselinjene snarere vrengende ironiske kommentarer til utviklingen i jeg-fortelleren.

Korets effekt i de greske tragediene var nettopp å kommentere handlingen. Slik er det også her. Koringen bidrar til å skape et rom som både gjengir stemningen, hardkjører-treneres stålblikk og iver, presset for å tvinge frem prestasjoner og indre driv i utøverne. Bak dette kan vi ikke unngå å merke den stramme linen Elli balanserer på før hun styrter. De ekspressive illustrasjonene til Fam Irvoll forsterker uttrykket og løfter teksten.

Korets effekt i de greske tragediene var nettopp å kommentere handlingen. Slik er det også her

Fam Irvoll har illustrert «Top girl». Foto: André De Young

Kostelige scener

Samtidig er fremstillingen nådeløs mot foreldrene. De har ikke samme viten som leseren når de skal finne ut hva som er galt med datteren. Kostelige er scenene med advokatmoren i møte med leger og barnepsykolog. Mye mindre moro blir det da moren på tomannshånd med Elli er nokså tydelig: «Du vet det, Elli, at det er ikke noe poeng å ha dysleksi. Det er noe som kommer til å hefte ved deg hele livet».

Jeg trekker et lettelsenes sukk da foreldrene etter hvert inntar en litt mer forstående holdning overfor datteren.

Top girl er en veldreid roman med et godt oppbygget plot som underbygges av de vellykkede illustrasjonene. Den makter å ta tak i voksnes usunne holdninger til avkommet på en måte som fenger. Boken gir denne leseren håp om at det kommer mer fra Bertine Zetlitz’ hånd. Slike bøker trenger vi.

Kostelige er scenene med advokatmoren i møte med leger og barnepsykolog

Alt jeg ville si


Lyrikk av Silje Gundersen
Målgruppe: Fra 15 år
Cappelen Damm 2021

«Alt jeg ville si» av Silje Gundersen. Foto: Cappelen Damm

«Alt jeg ville si»: Selvterapeutisk, intimiserende følelsesspråk

Stadig flere Instagram-poeter kommer ut i bokformat, og Cappelen Damm er forlaget til flere av dem. Silje Gundersens Alt jeg ville si er siste skuddet på stammen.

Fenomenet er ikke nytt: Trygt plassert på New Yorks Times’ bestselgerliste med to diktsamlinger trenger ikke den indisk-canadiske instagrampoeten Rupi Kaur bekymre seg for salgstallene. Siden hun begynte å publisere digitale dikt i 2009, har hun tatt spranget over i bokformatet og inn på scenen til jubel fra publikum.

Her til lands har suksessen til Trygve Skaug, som debuterte på papir i 2019 med samlingen Følg med nå, banet vei for at flere instagrampoeter samler diktene sine i bokutgivelser. Våren 2020 kom Ingenting usagt av Sabina Store-Ashkari.

Silje Gundersen. Foto: Marte Kristine Müller Refsdal/Mulle Media

Erklæringer

Tittelen til instapoeten Silje Gundersens Alt jeg ville si parafraserer nesten Store-Ashkaris fra 2020. Tematikken i samlingene har likheter. Men den første betoner i større grad at noe tar slutt. Av de to lener Gundersen seg mest mot et muntlig uttrykk.  Alt jeg ville si er en samling utsagn fra et gjennomgående lyrisk jeg som vekselsvis fremstår følsom og sårbar, kraftfull og sterk. I store deler henvender jeg’et seg til et du, og strofene kretser om relasjonen mellom dem.

Noen strofer kan leses i sammenheng og ligner små stadfestinger av et spirende forhold, for oftest er det snakk om små, forsikrende erklæringer. Men utsagnene er også ment å styrke den som sier dem, kanskje skal de rette opp en ubalanse. Linjene kan også se ut som et selvforsvar, ledd i en pågående argumentasjon:

jeg trenger ikke at du fikser meg
jeg er nemlig ikke ødelagt

Atter andre ønsker å verne om sin egen identitet i relasjon til et du:

ikke forsvinn hvisket jeg stille
Og du satte deg ned ved siden av meg
trodde jeg snakket til deg
for du var jo den eneste andre der
men jeg snakket egentlig til meg selv

«Alt jeg ville si» er en samling utsagn fra et gjennomgående lyrisk jeg som vekselsvis fremstår følsom og sårbar, kraftfull og sterk

Selvtrøst og terapi

Strofene kan også ligne selvinnsikter, som ikke er ment for annet enn dagboka, eller skrivebordsskuffen:

det gjør meg glad
at du sier du er glad
så jeg juger
og sier jeg har det fint
for å ikke ødelegge øyeblikket
liksom

Eller det kan være selvtrøstende hjelpestrofer, kanskje etter et brudd:

Ironi er å kalle
knuste hjerter svake

Andre dikt har et mer terapeutisk preg, de ligner den slags setninger som kunne komme i snakken vi har med nære og kjære venner:

Hun er en sånn person
som holder
alle andre samlet
mens hun rakner selv

Hovedinntrykket er altså en samling om grunnleggende hverdagslige innsikter, satt opp som dikt og utgitt som poesi

Blomstrete

Opplagt er dette nokså blomstrete saker, som små vers vi finner på kjøleskapsmagneter, skrevet med løkkeskrift på rosa kopper eller annet nips som mange liker å omgi seg med. De er ungdommelige, naive godord, som sikkert kan inngå i nære samtaler mellom unge jenter, men diktene er heller ikke så langt unna hverdagsbetroelsene mellom venner.

Hovedinntrykket er altså en samling om grunnleggende hverdagslige innsikter, satt opp som dikt og utgitt som poesi. Mest i øyenfallende er kanskje at enkelte utsagn er så lite originale at det virker veldig kunstig å se slikt satt opp som dikt.

du er tøff nok
til å prøve igjen

Trøstende strofer som dette ligner det ungdommer forteller hverandre etter nederlag, eller kanskje slikt foreldre oppmuntrer ungene med etter knall og fall på ski og skøyter. Andre ligner linjer en blodfattig taler kunne brukt for å feire et resultat, eller noe en kunne bestilt av en taleskrivertjeneste:

etter mange små modige skritt
følger store stolte øyeblikk

Hverdagslige innsikter

Alt jeg ville si kan minne litt om amerikanske Rupi Kaurs første utgivelse Melk og honning. Den er delt i fire: smerten, kjærligheten, bruddet og helbredelsen. Her går det i hjerte-smerte-tematikk som retter seg mot unge jenter. Men Kaur har en annen etnisitet enn flertallet og setter ord på opplevelser som skaper bånd til andre med lignende erfaringer.

Silje Gundersen boltrer seg i et selvterapeutisk intimiserende følelsesspråk. Med det setter hun ord på erfaringer som oppstår i mellommenneskelige relasjoner, umiddelbare hverdagslige følelser. Med sine mange tusen følgere må Gundersen svare på et sterkt behov for dikt mange kjenner seg igjen i. Bokas potensial for gode salgstall er det minst tvilsomme ved utgivelsen. Idet diktene formidles i bokformat, leses de med en forventning om bestandighet.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Diktene er så uoriginale at de egentlig blir kunstige, utvendige og virker aller mest fremmedgjørende

Flyktighetens dikt

Kanskje passer diktene best i flyktighetens utrykk, på en instavegg, der de fungerer som små hverdagsoppmuntringer, øyeblikksbilder, som ikke er ment for evigheten. Har instadikt størst verdi i rastløshetens format? Der vi leser overfladisk, i korte øyeblikk. Er det muligens i det digitale uttrykket, mobilskjermen som ungdommene lever i og puster gjennom, diktene blir lest på riktige vilkår?

Nyere forskning viser at ungdom liker å få brynt seg på litteratur som gir litt å bite i, litt å bale med, litt mat for tankene. Det krever selvsagt mer av oss som formidlere, men det er et ansvar vi burde ta.

Likevel tror jeg mange trenger Silje Gundersens små strofer. Kanskje er Alt jeg ville si best å forstå som popsanger å nynne på i medvind og blest.

Har instadikt størst verdi i rastløshetens format?

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · ·