Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Politiske tendenser

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

torsdag 7. mai 2015

Den internasjonale organisasjonen for formidling av scenekunst for barn og unge, ASSITEJ, hadde sitt 50-årsjubileum på Teatre an der Parkaue, Junges Staatstheater Berlin fra 21.-26. april.  Hele seks dager med et tett program av foredrag, fagdiskusjoner og scenekunst tydeliggjorde politiske tendenser i arven etter Brecht.

↑ Bilde fra forestillingen TRASHedy. Foto: Performing Group / Paul Schöpfer

I Norge forbinder de fleste politisk teater først og fremst en form som var populær på 70- og 80-tallet. Kanskje er det ønsket om å ta avstand fra denne formen som gjør at det i dag produseres svært lite teater for barn og unge med et tydelig mål om å vekke samfunnspolitisk refleksjon eller engasjement. Det er ikke tvil om at barn i dag lever i en verden hvor politiske og økologiske problemstillinger også påvirker dem. Er det da riktig å skygge unna disse temaene, eller må scenekunsten våge å lete etter nye former å behandle disse temaene på? Hva er egentlig politisk teater for barn i dag? Er det noe annet enn politisk teater for voksne? Hvilken type problemstillinger er aktuelle for barn i særegenhet, og hvilken rolle kan barn selv spille i forestillinger med alvorlige eller politiske undertoner?

ASSITEJ som organisasjon har stor tro på scenekunst som meningsbærer og samfunnsutfordrer. Med et bredt spekter av medlemsnasjoner, fra Sør-Afrika i sør til Kina i øst og USA i vest, får scenekunsten også funksjon som en global og tverrkulturell brobygger. Stefan Fisher-Fels, kunstnerisk leder av det legendariske GRIPS-teateret i Berlin, har tidligere uttalt følgende: «Verdens utfordringer er for store til at vi kan tillate oss å lage teater som ikke virkelig vil noe». Slik jeg forstår ham, mener han nok ikke at teater uten en samfunnspolitisk agenda mangler eksistensberettigelse, men ser med interesse på scenekunstens mulighet til å møte barn og unges i deres virkelighet og i forhold til det samfunnet og den verden de lever i. Ønsket om å forstå og belyse utfordringene til barn og unge i dag, gjenspeiles tydelig i utvalget av forestillinger ved festivalen. Flere av forestillingene har tydelige politiske aspekter eller et ønske om bevisstgjøring og stillingtaken, men gjennom helt andre former og virkemidler enn hva vi i Norge forbinder med politisk teater. Programmet inneholder utfordrende temaer, som økologi og konsum, barn i krig, homoseksualitet og skolevegring, for å nevne noe.

Fakta


ASSITEJ – Association Internationale du Theatre pour I’Enfance et la Jeunesseer en internasjonal sammenslutning som arbeider for å fremme barn og unges rett til å oppleve kvalitet i scenekunst. Organisasjonen ble etablert i 1965 av en internasjonal allianse av profesjonelle scenekunstnere for barn og unge. ASSITEJ har nasjonale sentre i ca. 80 land, og består av både teatre, ulike organisasjoner og personlige medlemmer. I Norge organiseres en ASSITEJ-festival i Kristiansand hvert annet år, den neste finner sted 6.-10. oktober 2015.

TRASHedy Foto: Performing Group / Paul Schöpfer

Det unge ensemblet Performance Group, med base i Köln i Tyskland, arbeider i grenselandet mellom dans, teater og video. Med duettforestillingen TRASHedybelyser de konsumkulturen, fremmedgjøringen som resultat av teknologipreget hverdag og vår tids økologiske utfordringer. I koreografier basert på abstraherte hverdagsbevegelser, imiterer de to utøverne de dagligdagse aktiviteter, og viser gjennom fysiske bilder som skapes i samspill, hvordan vi mennesker forbruker både jordens ressurser og vår egen tid. Her er tydelige elementer fra både Corporeal Mime og Bande Mimé i et direkte vekselspill med animert tegning. At den fysiske teatertradisjonen er solid i både Tyskland, Frankrike og Belgia, er nok en fordel når man vil belyse politiske temaer til et ungt publikum av sin tid.

Ordene er sekundære i TRASHedy, og på den måten er det mindre fare for å tråkke i moraliseringsfella. TRASHedy viser derimot, med både humor, alvor og sjarm, hva vi mennesker faktisk gjør med verden, avløst av enkelte brudd hvor skuespillerne går ut av rolle og begynner å rasjonalisere bort sitt gryende miljøengasjement. Det er vanskelig å tenke seg et slikt tema behandlet smartere og mer kommunikativt enn dette.

Min største innvending mot denne prisbelønte forestillingen er likevel at den går rett hjem hos meg som voksen. Men jeg vet ikke hvor meningsfullt det er for en tolvåring å se to skuespillere imitere det moderne voksenlivet i sin mest rutinemessige, konsumpregede og fremmedgjorte form. Her kunne man tatt mer tydelig utgangspunkt i ungdommenes virkelighet. Samtidig: De menneskene jeg kjenner med størst sosial og økologisk samvittighet, er nettopp barn og ungdom i 11-17-årsalderen, det vil si målgruppen til denne forestillingen. Trenger de mer bevisstgjøring? Skaper det i så fall engasjement, eller blir det nok en gang å stilles overfor de voksnes problemstillinger, de voksnes oppvask? Er det ikke vi voksne, som har skapt og lever denne virkeligheten, som først og fremst trenger å konfronteres?

Arven etter Brecht

I tillegg til at samtlige forestillinger representert på festivalen tar utgangspunkt i alvorlige og viktige tema, er det andre fellestrekk som i sum viser tendenser i tysk teaterproduksjon. Blant annet har arven etter Brecht avtrykk ikke bare i det politiske aspektet, men også de dramaturgiske valgene og måten å behandle temaer og fortelle historier på. Den episke dramaturgien, med flere synsvinkler representert heller enn én hovedhistorie, mange brudd, metanivåer og trash-estetikk i både scenografi og kostymer, dominerer festivalen. Interessant er det også at kun én av forestillingene under festivalen – et skuespill – er basert på dramatikk.

Denne forestillingen er 2.14 PM, regissert av Ronny Jakubaschk for Theater der Jungen Welt Leipzig.

Fra forestillingen 2.14 PM. Foto: Theater der Jungen Welt Leipzig

Forestillingen skildrer en gradvis spenningsoppbygning mot en uventet skolemassakre, parallelt med at vi steg for steg pusler sammen fragmenter av informasjon om karakterene, hvis skjebne viser seg å være underlig sammenvevd. Karakterene er ekstreme, men troverdige; en gutt som blir forelsket i en vodka-pimpende 77-årig kvinne, en jente som spiser mark for å gå ned i vekt, en lærer som plutselig synes alt smaker sand og tolker det som et tegn på at han må endre livet sitt. Her er dynamikken og energien skuespillerne i mellom det bærende elementet, sammen med en svært god scenetekst full av komiske og absurde elementer. Men den dramatiske rammefortellingen, frampeket mot en skolemassakre, virker merkelig malplassert og får alt for liten plass til å gjøre forestillingen verken sterkere. Det er karakterenes sårbarhet og absurde, men gjenkjennelige, tankemønstre, som tilfører stykket kvalitet og som på mange måter speiler ungdoms indre og ytre konflikter. Den dramatiske slutten tilfører ingenting annet enn et slags påtatt eksistensielt alvor som uansett ikke behandles, men gjør at man sitter igjen med et spørsmål om hvilken historie som egentlig er forsøkt fortalt. En skolemassakre er kanskje den formen for politisk terror som står nærmest barnets egen virkelighet. Men denne forestillingen handler ikke om terror. Likevel er den politisk, fordi den via teksten skildrer karakterenes ulike kamper med seg selv, sine tanker, sitt selvbilde og sine omgivelser som i et speil av samfunnet de lever i.

Kvalitet som relativ størrelse

Forestillingen «95 Pounds of Hope» av Junges Staatstheater Braunschweig var en av forestillingene jeg hadde størst forhåpninger til på forhånd.

Ikke bare var jeg spent på adapsjonen av Anna Gavaldas bok, men omtalen av stykket vekket nysgjerrighet. Fortellingen handler om David og hans omfattende skolevegring som de selvopptatte foreldrene ikke klarer å håndtere. Jeg kan ikke påstå at forestillingen ikke viste seg å være fascinerende, men det var først og fremst fordi jeg aldri før har sett en så ukritisk bruk av scenografiske og regimessige virkemidler. For det første byttet karakterene på hverandres roller gjennom hele forestillingen, uten at intensjonen var lett å forstå. Når scenografien også inneholdt et vell av objekter med tilsynelatende liten betydning verken for skuespillerne eller fortellingen som helhet, ble resultatet en rørete saus av påfunn som tok fokuset vekk fra historien. Selv om virkemiddelbruken må ha vært intensjonell, er det likevel vanskelig å sehvorfor, spesielt i en forestilling med et alvorlig tema som alt for mange skoleelever kan relatere til. Resultatet ble trash-teater i dobbel forstand, en slags mislykket utvendig behandling av temaet som druknet både skuespillerne og historien. Paradokset er at flertallet blant det tysktalende publikummet nok ikke deler denne oppfatningen, i hvert fall ikke etter applausen å dømme.

Performance for barn

Tyskproduserte «Nimmer», vist på Deutsche Oper Berlin, var derimot svært minimalistisk med virkemidler, men til gjengjeld mer gjennomtenkt.

Bilde fra 95 pounds of Hope. Foto: Volker Beinhorn

Bilde fra forestillingen Nimmer. Foto: Anja Beutler

Forestillingen ligger nærmere en performance slik vi kjenner det fra det visuelle kunstfeltet, heller enn en teaterforestilling for barn i tradisjonell forstand. Temaet kretser rundt forgjengelighet og foranderlighet i både mennesker og objekter, og hvordan ting kan forsvinne: «..en grå jakke, minner, en blå sokk, mennesker». Det er imidlertid hvordan temaet behandles, som er det fascinerende. Scenografien var nærmest fraværende med unntak av noen få, men sentrale objekter; et piano langs veggen, et lite kjøleskap, underkroppen til en mannekengdukke. Til og med inndekningen var fjernet. Publikumsamfiet sto tomt, og publikum satt på små plastkasser.

Tyske Antje Pfundtner er både performer og regissøren bak denne forestillingen, som på mange måter representerer underholdningsteaterets diametrale motsetning. Her dveles det lenge ved underlige og tvetydige bilder, og forestillingen har på ingen måte noe tydelig narrativ.

Selv etter å ha sett utallige forestillinger for barn, syntes jeg det var svært utfordrende å vurdere kvaliteten i «Nimmer», spesielt i starten. Utover i forestillingen ble universet tydeligere, det komiske, ubehagelige og triste balanserte side om side, og de ulike bildene og fragmentene var svært elegant dramaturgisk sammenvevd. Men det var mye bransjefolk i salen og lite barn, så det er vanskelig å vite hvordan barn egentlig reagerer på denne forestillingen og hva de får ut av den.

Etterpå slo det meg at mye av usikkerheten omkring kvalitet bunnet i det manglende narrativet, den fraværende hovedfortellingen. I Norge er det sjelden unntak fra den klassiske, aristoteliske fortellerstrukturen i teater for barn og unge, på tross av at både norsk og internasjonal scenekunst for barn de siste årene har dreiet seg kraftig mot det mer eksperimenterende, interaktive, teknologiske og visuelle. Jeg tror barn er mer åpne for denne ikke-lineære dramaturgien enn man kanskje tror. I etterkant har jeg tenkt mye på denne forestillingen, og konkluderer med at den viser stor kunnskap om barn og barn som publikum. Her har kunstneren brukt sin forståelse av barns egenart til nettoppå utfordre begrepet «teater for barn», og møter barn på barns premisser, men i en modig, uvanlig og annerledes form. Ikke minst møter forestillingen barnets alvor, og barnets opplevelse av tap og forgjengelighet, på en klok og samtidig original måte.

Barnet som symbolbærer

Festivalens «snakkiser» ble to produksjoner hvis fellesnevner var barn som skuespillere i alvorlige og mørke stykker.

Bilde fra Kinder│Soldaten. Foto: Jörg Landsberg

Disse forestillingene var så utsolgt at det ikke var mulig å oppdrive billett, men etter superlativene å dømme var det forestillinger som gjorde inntrykk på dem som var så heldige å få se dem. I stykket KinderSoldaten har 17 unge mennesker mellom 10 og 17 år utforsket temaet vold og krig, og hvordan krig oppstår. Denne forestillingen er regissert av den erfarne instruktøren Gernot Grünewald, som har arbeidet med ungdommene i en profesjonell og ambisiøs ramme. Spørsmålet ungdommene utforsker i forestillingen er: «Hva må skje med meg for at jeg skal være i stand til å ta livet av et annet menneske?»

Den belgiske forestillingen «RAW» er produsert av samtidsdanskompaniet  Kabinet K.

Også her medvirker barn i en atypisk barneforestilling. Vi møter syv barn i en slags post-apokalyptisk virkelighet, fjernt fra barns moderne hverdag med populærkultur, skoleproblemer og søken etter identitet. Barna er på mange måter overlatt til seg selv, og de medvirkende barna utfører handlinger snarere enn å spille eller danse. På den måten er ikke barna forsøkt gjort til noe de ikke er, tvert imot blir deres særlige kvaliteter tatt utgangspunkt i, nemlig det særegne ved barns måte å bevege seg på. Denne forestillingen er slik sett representativ for en belgisk trend hvor profesjonelle aktører samarbeider med barne- og ungdomsteatergrupper i svært ambisiøse produksjoner.

Her regisseres amatører på en slik måte at resultatet holder et høyt kunstnerisk nivå, og hvor man ser at både store visjoner og ressurser er lagt ned i produksjonen. Her er ikke det samme skillet mellom alvorlig «voksenteater» og ufarlig «barneteater». I stedet er disse skillene hvisket ut, og det med kunstneriske resultater som har vekket internasjonal oppmerksomhet.

Også to andre forestillinger på festivalen, hadde barn og ungdom på scenen. Det å bruke barn på en scene, er et sterkt virkemiddel. Man kan fortelle på en måte som voksne aldri vil klare, fordi barnet i seg selv er en symbolbærer. Men er det riktig å bruke barn på denne måten? Hvordan opplever de selv å være brikker i historier de ikke selv nødvendigvis forstår? Her nærmer vi oss teater med barn, men for et voksent publikum. Jeg kan ikke komme med en generell konklusjon her, men min personlige mening er at dette ikke er en mer alvorlig «bruk» av barn enn for eksempel ballett, uten at noen stiller spørsmål ved den tradisjonen. Er det mer riktig om barn kun skal få medvirke i hyggelige og harmløse forestillinger? Hvordan opplever barn å fortelle en historie som gjør virkelig sterkt inntrykk på publikum? Er ikke det å anerkjenne barn som fullverdige aktører på scenen, å ta dem på største alvor?

Den australske kunstneren Alex Desebrock, som har bidratt med en artikkel i en artikkelsamling publisert av Assitej i forbindelse med 50-årsjubiléet, skriver dette om barn:

«For meg er barn og voksne likeverdige. De tenker på en måte jeg ikke klarer. Som vi ikke klarer. De har en rolle i samfunnet. Og jeg synes ikke vi lytter nok. Optimismen deres. Evnen til å skjære igjennom meningsløs rasjonalisering. Friheten i fantasien. Jeg er interessert i hva barn kan vise voksne.»

Dødskoselig

Etter å ha vært på Augenblick Mal! i Berlin, tenker jeg at norskprodusert scenekunst for barn tar svært forsiktig i sitt publikum. I Norge, som i Tyskland, ønsker vi å møte barnet på barnets premisser. Men dette kan forstås på utallige måter. Vi har i Norge stor respekt for barn og barns integritet. Heldigvis. Men blir vi, som konsekvens av dette, for redde for å konfrontere og skape ubehagelige stemninger i møte med barn, både som aktører og publikum? Har vi det best med at teater for og med barn, er koselig, trygt og hyggelig? Er vi redde for å ville noe mer med kunsten, for å utfordre og utvide, både i form og innhold? På tross av at ambisjonene for kunst for barn har steget betraktelig de siste årene, og at det uten tvil skapes scenekunst av høy kvalitet, ikke minst i det frie feltet: Det koselige er kunstens dødssukk, også i kunsten for barn. Etter en uke i Berlin framstår norsk scenekunst for barn som provoserende koselig. Forestillingene under Assitejs 50-årsmarkering er sprikende i kvalitet, men de vil noe, de er modige, og det er kanskje derfor jeg sjelden har kjent meg mer engasjert og beveget enn på flyet hjem fra Berlin. Kanskje står det mer på spill der ute, i den store verden.

Bilde fra Raw. Foto: Kurt Van der Elst

Annonser

Stikkord:
· · · ·