Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kunstutstilling: Når arbeid møter identitet

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 16. november 2020

Charlotte Thiis-Evensen tematiserer manuelt arbeid, fordommer og kunstnerens avmakt i en rikholdig utstilling på Galleri F15, mener vår anmelder Lars Elton.

↑ Sokkene som ble strikket av intervjuobjektet Niculina Nitica er del av installasjonen på Galleri F15. Charlotte Thiis-Evensen: «Linje» (2016). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Vet du hvordan en «gammeldags» potetskreller lages? Kan du strikke sokker? Når snakket du med en innvandrer sist? Etter hvor mange år er det på tide å skifte jobb? Alt dette kan du komme til å tenke på i møtet med kunstneren Charlotte Thiis-Evensens utstilling Noe må gjøres på Galleri F15 utenfor Moss. Det store spørsmålet er hvilke holdninger det resulterer i.

Kan du strikke sokker? Når snakket du med en innvandrer sist?

Utstilling: Noe må gjøres


Charlotte Thiis-Evensen

Galleri F15, Jeløya utenfor Moss

17/10 2020 – 20/1 2021

Det finnes noen som ser verdien i de taktile arbeidsoppgavene, i gleden ved å bruke både kroppen og hodet.

Farfars gullklokke

En stor del av Charlotte Thiis-Evensens arbeid dreier seg om nettopp arbeid. De fleste vil ha erfart at arbeidslivet er i sterk og konstant endring. Digitaliseringen er kommet langt, og ungdommens bekymringer for om de i det hele tatt får en jobb høyst reell. Særlig hvis du er arbeidsledig og har lite utdanning.

Dette har Charlotte Thiis-Evensen (f. 1968) bitt seg merke i. I serien Gullklokken (2019) portretterer hun arbeidsledige ungdommer. De poserer med en gullklokke – som kunstnerens farfar fikk etter 25 år i samme jobb. Hvem vet om noen av dem vil få en tilsvarende hedersbevisning etter lang og tro tjeneste?

Situasjonen for de arbeidssøkende ungdommene, som hun fotograferte i forbindelse med en utstilling på Telemarksgalleriet i fjor, er uklar. På Galleri F15 presenteres prosjektet i en redusert utgave som ikke forteller nok om sammenhengene, som at flere av dem var uten høyere utdanning. Det kunne vært viktig å vite fordi rommet med Gullklokken er plassert ved siden av utstillingens mest iøynefallende installasjon, Enmannsbedriften. Den viser at det fortsatt er mulig å sverge til manuelt arbeid. Det finnes noen som ser verdien i de taktile arbeidsoppgavene, i gleden ved å bruke både kroppen og hodet. Mulighetene håndverket gir, entusiasmen som oppstår når du gjør noe med hendene ­– begge deler er verdier som har vært del av en trend de siste årene.

Også selve gullklokken er del av utstillingen. Den kan skimtes gjennom et lite hull i veggen. Charlotte Thiis-Evensen: «Gullklokken» (2020). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Ungdommene i bildeserien «Gullklokken» har fått velge blant positurer fra reklamebilder for den eksklusive Rolex-klokken i Charlotte Thiis-Evensene portretter. Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Utsnitt av potetskrellerne som lages av Svein Lindblom. Charlotte Thiis-Evensen: «Enmannsbedriften» (2020). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Potetskreller som kunst

Utstillingen er retrospektiv, men det første du møter er en nylaget installasjon med solide industrimaskiner, titulert Enmannsbedriften. Maskinene er hentet fra en liten, lokal bedrift der én mann lager potetskrellere på gammelmåten, med utelukkende manuelt arbeid. Oppstillingen av maskinene kan virke litt absurd, i og med at en slik prosess ikke er selvforklarende. Og de færreste blant publikum vet særlig mye om hva disse maskinene kan brukes til.

Men hvis du ser kortfilmprogrammet som vises kontinuerlig, får du forklaringen i den siste filmen. Her følges Svein Lindblom gjennom prosessen, helt fra treemner og metallbånd til ferdig potetskreller. Du får se hvordan han stanser ut metallbitene, hvordan metallemnet blir formet, stanset og slipt til riktig form, og til slutt hvordan det festes til treskaftet. Og når du er kommer ut av utstillingen kan du kjøpe med deg en potetskreller i resepsjonen.

Oppstillingen av maskinene kan virke litt absurd, i og med at en slik prosess ikke er selvforklarende.

Eier av enmannsbedriften, Svein Lindblom, vil selv være del av installasjonen enkelte dager, og lage potetskrellere, akkurat som han pleier. Charlotte Thiis-Evensen: «Enmannsbedriften» (2020). Foto: Ingeborg Øien Thorsland / Galleri F15.

Filmene er korte og preges av en direkte og konfronterende estetikk, der det er en tett kontakt mellom kamera og objekt.

Konfronterende filmer

Filmen er siste del i det 55 minutter lange filmprogrammet som vises i andre etasje. Det er hele ti filmer, pluss én ute i hagen. De er korte og de preges av en direkte og konfronterende estetikk, i betydningen at det er en tett kontakt mellom kamera og objekt. Første film ut er All of me (2001), en amatørfilm som viser hvordan den da cirka ett år gamle, kommende kunstneren krever sin mors oppmerksomhet.

Siden følger ulike filmer som alle har det til felles at de forteller enkle historier som konsentrerer oppmerksomheten om et avgrenset tema. Den to minutter lange filmen Min onkel (2006) går tett på ansiktet mens onkelen tar ut glassøyet. Den sterke beretningen Flaskepanteren (2007) handler om den anerkjente poeten Jorunn Aanderaa, som var med i Profil-kretsen på 1960-tallet. Filmen mer enn antyder at hennes triste skjebne skyldes en gjeldskrise.

I tillegg til filmprogrammet vises flere filmer andre steder i galleriet. Skal du se alt må du sette av rundt to og en halv til tre timer. Heldigvis er det myke saccosekker i det mørklagte rommet der filmprogrammet vises.

Dokumentarfilmen «Flaskepanter» handler om Jorunn Aanderaa (f. 1934), en norsk poet som var svært anerkjent på 1960 og 1970-tallet, men som senere livnærte seg som flaskepanter. Filmen viser hvordan en alvorlig gjeldskrise var en medvirkende årsak til at forfatteren ikke har hatt overskudd til å skrive noe etter sine tre utgivelser på 1970-tallet. Fem år etter at filmen ble vist fikk Thiis-Evensen en hendvendelse fra familien som hadde samlet sammen nye og eldre dikt som ikke var utgitt. Thiis-Evensen kontaktet Flamme Forlag og resultatet ble utgivelsen «Flamme 134». Foto: Skjermdump fra filmen.

I trapperommet kan man se flere av verkene som ble lagd i prosjektet «Dominans», der Charlotte Thiis-Evensen lot andre kunstnere bruke seg som modell. Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Kunst og journalistikk

«Kan jeg, som kunstner og filmskaper gjøre noe for å bedre situasjoner jeg finner forstyrrende i samfunnet?» spør kunstneren i sin programerklæring for utstillingen. Charlotte Thiis-Evensen er noe så sjeldent som en samfunnsengasjert kunstner som også er journalist. Hun bruker spørsmålet til å rette vår oppmerksomhet mot sosial dumping og innvandreres situasjon, mot fordommer muslimer møtes med, mot funksjonshemmede og sosialt utstøtte, og mot sosial tvang.

Alt dette gir utstillingen et mangfold som utvider publikums horisont. Men som journalist retter hun like gjerne spørsmålet mot seg selv og sin egen rolleforståelse. Dette er noe hun har vært opptatt av lenge. Allerede i TV-serien Dominans (2002) setter hun sin egen rolle som TV- og kulturjournalist i et kritisk lys, ved å utfordre kunstnere til å benytte henne som objekt for kunsten sin. Og i kunstfilmen Dobbeltintervju (2017) lar hun intervjuobjektet formulere spørsmålene.

Selv om Thiis-Evensen her bruker journalistisk metode, forårsaker filmens rammer at hun fremstår som kunstner. Intervjuobjektets spørsmål setter kunstnerens livssituasjon i et kritisk lys. Det er en situasjon kunstneren ikke nødvendigvis kommer heldig ut av.

Charlotte Thiis-Evensen er noe så sjeldent som en samfunnsengasjert kunstner som også er journalist.

Kebbevennene Vanessa Baird og Mette Hellenes har tegnet kulturjournalisten som en stor, rød munn som ikke kan stort annet enn å le.

Lattermild programleder

Fra sitt arbeid i NRK er Thiis-Evensen en relativt kjent medieprofil. Hun har blant annet markert seg som programleder for en TV-serie om arkitekter og deres hus og hytter, som har rullet på NRK de siste årene. Tidligere var hun utegående reporter i TV-magasinet Safari (2002-2010), et program om kunst og kultur. Det er innslagene herfra som utgjør serien Dominans, som vises i vindfanget på Galleri F15.

Det særegne ved prosjektet var at journalisten stilte seg til disposisjon for syv kunstnere. I trapperommet viser hun en collage av kunstverkene som ble laget i forbindelse med Safari-serien. Spesielt dukkefilmen til Kebbevennene Vanessa Baird og Mette Hellenes er morsom. Der fremstilles kulturjournalisten som en stor, rød munn som ikke kan stort annet enn å le.

Anmeldelsen fortsetter etter filmen.

Charlotte Thiis-Evensen utenfor Galleri F15. Foto: Ingeborg Øien Thorsland / Galleri F15.

Kunstnerisk hevn?

Serien skulle vise seg å bli en slitsom affære. Prosjektet var ment å synliggjøre og utforske maktforholdet mellom journalist og kunstner. Charlotte Thiis-Evensen snudde rollefordelingen på hodet, og flere av kunstnerne gjorde ting som kan oppfattes som hevn.

For eksempel måtte Thiis-Evensen løpe rundt i Berlin for å finne strøm til ett av Børre Sætres installasjonsprosjekter. Signe Marie Andersen fikk henne til å ligge på alle fire og bjeffe som en hund mot et fiskehode. Hun måtte danse tett med daværende direktør for Astrup Fearnley Museet, Gunnar Kvaran, etter Ina Eriksens instrukser.  Så ble hun pinlig berørt da hun troppet opp i et middagsselskap hos Jon Løvøen der hun tydelig ikke var velkommen, og til slutt måtte hun posere naken foran Eline Mugaas’ kamera.

Hun snudde rollefordelingen på hodet, og flere av kunstnerne gjorde ting som kan oppfattes som hevn.

Charlotte Thiis-Evensen: «Linje» (2016). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Ser vi noen verdi i arbeidet Nitica gjør, når resultatet av arbeidet – sokkene – bare ligger strødd utover gulvet?

Sokker og samtale

Denne viljen til å sette seg selv og sin egen rolle i et kritisk lys er noe hun har tatt med seg videre. I kunstfilmen Dobbeltintervju utveksler Thiis-Evensen og rumenske Niculina Nitica en serie spørsmål intervjuobjektet har formulert. Nitica sitter vanligvis på gaten i Oslo og strikker sokker som hun selger til forbipasserende. Men i rollen som intervjuer (og intervjuet, for Thiis-Evensen stiller de samme spørsmålene tilbake til henne) viser hun seg som en skarp og uredd aktør.

Forskjellene dem imellom blir tydelige, ikke minst økonomisk. Nitica tjener 100 til 300 kroner dagen. Thiis-Evensen anslår at hun tjener 1000 kroner dagen. Som en del av kunstprosjektet kjøpte hun i 2016, da hun laget videoverket Linje 5 om Niticas hverdag, flere hundre sokker av den drøyt 60 år gamle kvinnen. De ligger strødd utover gulvet i hjørnerommet i første etasje. Filmen Dobbeltintervju fra 2017 vises i rommet ved siden av.

Ett av spørsmålet denne installasjonen stiller, er om vi ser noen verdi i det arbeidet Nitica gjør, når resultatet av arbeidet – sokkene – bare ligger strødd utover gulvet? Noe liknende kan sies om installasjonen med Enmannsbedriften. Her tvinges publikum til å se og reflektere over sine egne holdninger. For selv om Charlotte Thiis-Evensens utstilling er meget innholdsrik og krever at du setter av tid, gir det tankemessige etterarbeidet størst effekt.

Sokkene som ble strikket av intervjuobjektet Niculina Nitica er del av installasjonen på Galleri F15. Charlotte Thiis-Evensen: «Linje» (2016). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Charlotte Thiis-Evensen: «Uten tittel» (2013), utstilt på Galleri F15 på Jeløya, 2020. Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Hijab i sakte kino

Refleksjonsnivået blir tydelig i utstillingens fineste installasjon, det tredelte filmverket Uten tittel (2013). De tre filmene viser Faduma, Saiida og Amina som tar av/på seg en hijab. Opptaket av de tre norske søstrene med somalisk bakgrunn er gjort med et høyhastighetskamera. Filmene avspilles i forsinket hastighet slik at minimale detaljer i handlingen trer tydelig frem.

Dette skaper et tvetydig inntrykk der handlingen blant annet kan tolkes som et uttrykk for tvil ved troen knyttet til hodeplagget. Opplevelsen blir ekstra fin fordi de tre filmene vises på hvert sitt tynne og hvite tekstil som henger fra taket. I andre sammenhenger har de tre filmene vært vist på hver sin skjerm. Her kan du se gjennom tekstilene, og den transparente effekten føyer en ny dimensjon til verket.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Opplevelsen blir ekstra fin fordi de tre filmene vises på hvert sitt tynne og hvite tekstil som henger fra taket.

Det poetiske og dvelende uttrykket peker ut en ny retning i kunstnerskapet.

En ny retning?

Ved siden av Enmannsbedriften er videoskulpturen Adrift (2020) det nyeste verket. Det er en annerledes film fra kunstnerens hånd. Ifølge veggteksten forsøker filmen «(…) å fange noe av den klaustrofobiske og dramatiske følelsen som vi alle kan oppleve iblant, en følelse av å drive av gårde uten kontroll» – en beskrivelse jeg synes dekker godt. Filmen vises i bunnen av et kar, og den har et drømmeaktig og flytende uttrykk uten dramatisk handling.

Det poetiske og dvelende uttrykket peker ut en ny retning i kunstnerskapet. Adrift skiller seg fra den konfronterende tendensen i de øvrige filmene. Hvis du skulle ha dannet deg en oppfatning av at Charlotte Thiis-Evensens kunstnerskap bare dreier seg om å problematisere samfunnsmessige utfordringer, som hun selv sier i programerklæringen, sørger denne filmen for at utstillingen åpnes og utvides.

Adrift skaper en ny mulighet for at kunstnerskapet uttrykksmessig kan bli rikere og mer mangfoldig. Det vil være en positiv ting for en kunstner som lenge og muligens i litt for stor grad har bygget kunsten på en journalistisk plattform.

Charlotte Thiis-Evensen: «Adrift» (2020). Foto: Eivind Lauritzen / Galleri F 15.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·