Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Lille mamma»: Å møtes i øyehøyde

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 8. november 2021

Céline Sciamma inntar barnas perspektiv på en sjelden måte, og utforsker barndommens definisjonsmakt uten klisjéer, mener Lars Ole Kristiansen.

↑ Tvillingene Joséphine og Gabrielle Sanz spiller Nelly og moren Marion som barn i Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Den franske mesterregissøren Céline Sciamma (Portrett av en kvinne i flammer) har laget en dypt bevegende film om relasjonen mellom foreldre og barn. Lille mamma er som én enkelt side i en billedbok man blar tilbake til, igjen og igjen, for å se nærmere på hva som skjer.

Nelly har mistet bestemoren sin, og mamma Marion (Nina Meurisse) er trist. De skal tømme og vaske huset som var Marions barndomshjem. Datteren får se det gamle pikeværelset hennes, med kladdebøker fra barneskolen og gamle tegninger. «Jeg blir deprimert av å bringe alt dette hjem,» sier moren. «Du var ikke så flink til å stave», påpeker Nelly, «men god til å tegne». Når åtteåringen legger seg i morens gamle seng, forteller moren om en sort panter som pleide å dukke opp ved sengekanten: «Jeg kunne høre at dens hjerte banket og banket gjennom puten min, høyere og høyere». Nelly merker ingenting, men blir urolig og flytter seg inn til stuen, der moren prøver å få seg noen timer på øyet.

Dagen etter blir Marion nødt til å ta en pause fra alt sammen, og drar vekk. Nelly og faren blir værende, og i hagen utenfor huset, på grensen til en viltvoksende skog, møter Nelly den jevnaldrende Marion, som inviterer henne hjem til seg. Der virker alt så underlig kjent – for Nelly har på uforklarlig vis har møtt moren sin, som liten.

Hvor godt kjenner vi egentlig foreldrene våre, og hvor mye har oppveksten å si for hvem vi blir og hvordan vi har det med oss selv?

Regissør Céline Sciamma har behandlet barndom på følsomt vis i flere filmer. Foto: Claire Mathon.

Lille mamma


Fransk drama fra 2021.
Originaltittel: Petite maman
Regi og manus: Céline Sciamma
Skuespillere: Joséphine Sanz, Gabrielle Sanz, Stéphane Varupenne, Nina Meurisse, Margo Abascal
Tillatt for alle
Distributør: Arthaus

Hver scene inneholder presise observasjoner og gjenkjennelige stemninger.

Alt skal snart ta slutt

En gang Nelly og den voksne moren kjører bil, deler de en pose ostepop. Nelly spiser på en spesiell måte, hurtig tyggende, imens hun samvittighetsfullt forer moren bak rattet mellom hver bit hun gir seg selv. De virker samstemte. Men Nelly værer at det står noe mer på spill enn at bestemoren ikke lever lenger. «Hun er trist», sier hun spørrende til pappaen sin.

Jo eldre man blir, desto raskere går tiden. Ser man tilbake på oppveksten, kan settinger, situasjoner og stemninger fremstå underlig nære. Hvordan det var å stå opp om søndagsmorgenene før de andre i huset og ha førsterett på restene i godteposen man sovnet fra kvelden før (om ikke mamma hadde spist det opp). Kjøre akebrett på ny snø eller lese Donald under dyna med lommelykt.

For et barn er det motsatt. Tiden er langsom, hver dag et stort lerret å bleke. Det virker fjernt å forestille seg liv forut for en selv – at foreldrene også har vært smårollinger ikledd beksømstøvler og topplue, slepende på kvister med mystiske egenskaper. En fireåring himler med øynene over hvor liten lillebror på to år er når han ber om å få være med på leken.

Lille mamma er en kort film, med en spilletid på bare 72 minutter. På denne tiden rekker regissør og manusforfatter Céline Sciamma å si mye sant og klokt om barndom, og forholdet mellom barn og foreldre. Hver scene inneholder presise observasjoner og gjenkjennelige stemninger. Manuset og den visuelle utformingen er så gjennomarbeidet at følelsen av å bli til og oppholde seg i et rom som både er ens eget (fantasien og leken) og noen andres (arv og miljø) fanges inn på en mer autentisk måte enn jeg kan huske å ha sett i noen annen film.

Fra Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Fra Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Hver scene inneholder presise observasjoner og gjenkjennelige stemninger.

To leselinjer

Da jeg var liten fungerte billedbøker for meg på en måte det ikke har vært mulig å gjenskape senere i livet. Mens en voksen leste teksten som forklarte handlingen, diktet jeg videre med utgangspunkt i illustrasjonene. Slik oppstod to parallelle leselinjer, og begge var like viktige. Av og til hadde de lite eller ingenting med hverandre å gjøre. Jeg kunne feste meg ved insektene som vrimlet rundt en liten busk i venstre hjørne, og en marihøne som skjøt fart mot himmelen. Lille mamma minner meg om slike billedbøker, der avstanden mellom et narrativt og et visuelt plan kan virke stor.

Når fantasi og virkelighet møtes på film, i såkalt magisk-realistiske fortellinger, er det standard at scenografi, foto og lyddesign løsner opp forankringen i noe konkret gjenkjennbart. Slik vekkes en fornemmelse av noe eventyrlig og grenseløst. Men i Lille mamma er det motsatt: På papiret fremstår Nellys portal til fortiden like langsøkt som tidslooper og sorte hull i science fiction-filmer – men de hverdagslige bildene forteller oss noe annet. De filmatiske virkemidlene gjør ingenting for å adskille det «virkelige» og det potensielt «oppdiktede». Den eneste underliggjørende effekten er en rask kamerakjøring mot inngangsporten, som gjentas hver gang Nelly går mot bestemorens hus, enten det er hjem til pappa eller for å besøke vesle Marion.

Mor og datter flyter sammen i fortiden, og blir ett. Nelly er den nye Marion, og Marion er den nye bestemor. Sciamma interesserer seg for denne «etterligningspraksisen». Hva er det vi tar med oss fra foreldrene våre, som vi aldri får kontroll over? Uten å ville det kan man som forelder overføre sorg til sine neste. Det kan komme til uttrykk i en tvilsom klem, en manglende innlevelse, en slapp reaksjon. Barnet vil merke det, og lade avvisningen, spørre seg selv hva som ligger bak.

Fra Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Ettersom filmer om barndom aldri er laget av barn, bærer de ofte preg av nostalgi.

Realistisk magi

I Lille mamma er innsiden magisk, og utsiden gjenkjennelig og tidløs. Det er høst som om det alltid har vært høst, årstiden med noe sørgmodig og avsluttende over seg, idet bladene blir oransje, løsner fra trærne og faller mot bakken. Ettersom filmer om barndom aldri er laget av barn, bærer de ofte preg av nostalgi. Det kan komme til uttrykk på subtile måter, som her: mobiltelefonene er avslått, iPadene ryddet bort, klærne er retro, og interiørene har syttitallskoloritt. Men jeg blir aldri rammet av lengsel når jeg ser Sciammas film – snarere påminnes jeg om hvor utfordrende det var å gradvis forstå at livet ikke bare er et her og nå, men del av en større sammenheng.

Når Nelly og lille Marion møtes for første gang, trekker de inn for en kopp kakao. Jentene henger fra seg yttertøyet på et varmt baderom, slik at regnvannet kan renne av. Sciamma er påpasselig med å skildre Marions nøye innøvde rutiner, barnets arbeid. Hun varmer melk i en kjele, og løfter den forsiktig opp, før hun konsentrert skjenker drikken i to krus fylt med kakaopulver. Scenen forteller oss at Marion er veloppdragen og moden for alderen, slik «nøkkelbarn» ofte er. Når vi ser at moren hennes ligger syk inne på et soveværelse, med ryggen vendt mot døren, skjønner vi at hun må klare seg selv mer enn godt er. Og det sitter noe vondt i kroppen til Marion, som snart skal opereres bort.

Fra Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Sciamma lar Nelly og Marion se hverandre – bokstavelig talt i øyehøyde – før det er «for sent». En magisk løsning, som seg hør og bør i et eventyr.

I øyehøyde

Skuespillerne som gestalter Nelly (Joséphine Sanz) og Marion (Gabrielle Sanz) er tvillinger i det virkelige liv, og til forveksling like, samtidig som de utstråler forskjellige energier: Førstnevnte er åpen og nysgjerrig, men usikker; den andre mer lukket og kontrollert i sine bevegelser, ikke helt til stede – som hun har sett noe hun ikke burde, men ikke kan la være å stirre inn i det.

Fotograf Claire Mathon bidro også til regissørens internasjonale gjennombrudd, Portrett av en kvinne i flammer. I stedet for å veksle mellom tvillingenes nesten identiske ansikter i nærbilder, og spille på likheten, lar hun dem stå og mønstre hverandre i halvtotale bilder og lange tagninger. Slik ser de på hverandre i stedet for at vi ser på dem.

«Det var ikke du som skapte min sorg», forsikrer moren Nelly. Speilingen mellom foreldre og barn blir mer komplisert med årene, så det er forsonende at Sciamma lar Nelly og Marion se hverandre – bokstavelig talt i øyehøyde – før det er «for sent». En magisk løsning, som seg hør og bør i et eventyr.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Tvillingene Joséphine og Gabrielle Sanz spiller Nelly og moren Marion som barn i Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Med påfallende innlevelse plasserer hun seg selv i rollefigurenes sko, og skildrer verden derfra.

«For godt for barn»

Lille mamma henvender seg voksne, men kan trygt vises til modne barn på Nellys alder. At populærkulturen vil ha det til at «innhold» for barn på skjerm og lerret må inneholde skrikende farger og non-stop action, står i grell kontrast til det man anser for å være god litteratur for samme målgruppe.

Da jeg var åtte-ni, leste jeg Bare skyer beveger stjernene (Torun Lian) og Høyere enn himmelen (Klaus Hagerup), og disse bøkene diskuterte temaer som langt på vei er like komplekse som Sciammas. De gjorde meg tankefull og tvilende, snarere enn «underholdt». De verket i kroppen – og gjør det ennå.

«Altfor godt for barn», glefser den fryktede Ms. Trunchbull i Roald Dahls Mathilda, idet hun skyfler munnen full av rennende sjokolade. Replikken banker på døren når jeg tenker på hvordan barn og ungdom blir undervurdert og tilgodesett med annenrangs TV og kino – av både profesjonelle kuratorer og foreldre.

Céline Sciamma har også tidligere gitt form til barns følelser, i kritikerroste Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som hun skrev manus til, 2016). Med påfallende innlevelse plasserer hun seg selv i rollefigurenes sko, og skildrer verden derfra, i en korthogd stil som unngår klisjeer. Lille mamma understreker denne sjeldne evnen til å fange inn barndommen og utforske dens definisjonsmakt.

De lever liksom i sin egen verden, smårollingene, men før vi vet ordet av det ser de oss inn i øynene, og spør: Hvorfor er du akkurat sånn? Og hvordan ble jeg slik?

Fra Céline Sciammas film «Lille mamma». Foto: Lilles films / Arthaus.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · ·