– Mamma, hva er egentlig en tyrann?

Gevinsten med bilferier er de lange samtalene med tenåringene. Sommerens hetebølge i Frankrike inntraff samtidig som nyhetsoppdateringene på mobilskjermene gjorde inntrykket av verdenssituasjonen stadig dystrere.
Bare en halv dagstur unna områdene vi befant oss i, raste de verste skogbrannene på flere tiår. «Mamma, jeg tror faktisk ikke jeg vil ha barn», erklærte nittenåringen. «Hvordan vil det gå med klimaet nå, alt handler jo om krigen? Hvordan vil fremtiden bli for oss?»

Kaldkrigsretorikk

Putins angrepskrig i Ukraina markerer slutten på håpet om seier for demokratiske verdier, fredelig handel og sameksistens mellom Europa og Russland. Maktpolitikken dominerer verdensscenen. I bilen erklærer datteren min at: «Vi er jo både redde for atomkrig og klimakatastrofe».

Krigen har satt sikkerhetspolitikk på dagsorden for alle vestlige land. Og særlig i Europa, på en måte vi ikke hadde kunnet forestille oss. I løpet av forsvinnende kort tid er kaldkrigsretorikken blitt levende. Skyttergravskrigen mellom Vesten og Putin er ingen farbar vei. Å la maktpolitikkens retorikk dominere kan føre verden ut i et uføre både dagens og fremtidige generasjoner må ta konsekvensen av.

I denne situasjonen blir både klimasatsninger og den globale flyktningkrisen skjøvet i bakgrunnen. Allerede nå slakker flere land på målene om å fase ut fossile brensler. I sommerens Frankrike var bensinen sponset. Etter at et svekket USA har etterlatt et Afghanistan i fullt kaos med åpne dører for et tyrannisk styre, vil strømmen av flyktninger øke. Hittil i år har det kommet nesten like mange flyktninger til Europa som i 2017. Økt matvaremangel og sult vil tvinge folk fra Afrika på flukt.

Hva er en tyrann?

I bilen konkurrerte nyhetene fra de klimaskapte brannene med oppdateringer fra krigen om russisk militær overmakt i Ukraina. Vi pratet om demokrati og fascisme: «Men hva er egentlig en tyrann?» kom det fra sekstenåringen.

I sekken min lå fire bøker med ulike innganger til den verdenssituasjonen vi står overfor nå. To av dem handler om demokrati og autokrati og hvordan vi kan verne om vår frihet og integritet.

For ungdommene våre kan Om tyranni. Tjue ting vi kan lære av det tjuende århundre av Timothy Snyder (Forlaget Press 2021) tjene som en historisk innfallsvinkel til verdenssituasjonen. På en lettfattelig måte presenterer boken det tjuende århundres verste skrekkregimer i hovedtrekk og formår å trekke relevante sammenligninger til vår egen tid.

Mens den amerikanske historikeren Snyder forklarer ideologiene bak autokrati og nasjonalisme, skildrer den andre boka i sekken min konkrete erfaringer av å leve i et autokrati. Fri er en erindringsbok av den albanske forfatteren Lea Ypi (Informations Forlag 2021). Hun forteller om sin barndom og modning under Enver Hoxhas diktatur i Albania. Ypi, som i dag er professor i politisk filosofi ved London School of Economics, illustrerer at ulike oppfatninger av frihet er levende og har betydning også i et autokrati.

Både Ypi og Snyder nærer sterk tiltro til enkeltmenneskets evne til å handle moralsk og selvstendig. Og de viser hvor destruktiv og nedbrytende identitetspolitikk i sine ytterste konsekvenser kan være.

Moralsk og politisk frihet

Nederst i sekken lå ungdomsromanene De afghanske sønnene av svenske Elin Persson (Gyldendal 2022) og Eit anna blikk av norske Erlend Skjetne (Flamme forlag 2021). Begge handler om situasjonen for mindreårige afghanske flyktninger i Skandinavia. Romanene illustrer ungdommenes frihetslengsel og hva det innebærer å oppholde seg i et vestlig land uten tillatelse.

I De afghanske sønnene møter vi en reflektert jeg-forteller som jobber på en institusjon for unge migranter i Sverige. I Erlend Skjetnes roman møter vi derimot en jeg-forteller som er flyktning. Han befinner seg i et mottak med dårlige utsikter til å få oppholdstillatelse i Norge.

Felles for de fire bøkene er at de tar pulsen på krisene verden står midt i. Snyder ber oss lære av historien for å motvirke enhver skygge av autokratiske tendenser. Ypi trekker derimot frem at demokratiet også begrenser individets handlekraft. Hun skiller mellom moralsk og politisk frihet. Ungdomsromanene vitner om at verdens flyktningkrise og migranters frihet i politisk forstand er begrenset.

Koma

Historikeren Snyder er av dem som har observert hvordan Vladimir Putin har banet vei for seg selv som diktator. Skyldes det vår egen arroganse at vi har overhørt advarslene i de undertrykte truslene Putins taler gjennomgående har inneholdt?

I bilen forteller jeg ungene at den gangen Berlinmuren falt, tenkte vi at alle som levde innesperret i de kommunistiske diktaturene ble frie mennesker. Vestens styresett og vestlige verdier var blitt universelle og noe samtlige land strebet etter. Vi drømte løfterikt om sameksistens mellom øst og vest og trodde at herfra kunne verden bare gå fremover. I dag snakker Timothy Snyder om at det å overgi seg til å tro på demokratiske verdier som selvoppfyllende profeti er «selvpåført intellektuell koma».

Vladimir Putin kom til makten i 1999, og han har omtalt Sovjetstatens oppløsning som en av det tjuende århundres største geopolitiske kollapser. Gjennomgående har den russiske statslederens retorikk vært full av fiksjonalisert nasjonalistisk tankegods og underliggende såret æresfølelse over tapet av imperiemakt.

Ikonisk verdi

Om tyranni serverer tjue teser om hva vi som aktivt deltakende demokratiske medborgere kan gjøre for å motvirke autokratiske tendenser overalt i samfunnet. Oppfordringene til Snyder er fulle av øyeblikksbilder fra det tjuende århundrets mørkeste historie med formål om å minne oss om at vi alltid må være våkne overfor forenklede konklusjoner. Vi kan lære av historien for å forstå tyranniets dypereliggende årsaker.

Gjennomillustrert av Nora Krug er boka blitt en estetisk perle som kanskje særlig taler til tenåringene våre. Tegningene og akvarellene til Krug er kombinert med bearbeidede historiske bilder. De har en ikonisk verdi fordi de inviterer unge lesere til å ta del i den kollektive hukommelsen om krigen.

Fra helter til forbrytere

Under sommerens biltur tvang den intense varmen på strendene oss ofte tilbake til bilens behagelige luftavkjøling og samtalen vår: Hvordan er det å leve i et autokrati, egentlig?

Kanskje kan Lea Ypis oppvekstskildring Fri. Om at vokse opp ved historiens avslutning utdype forståelsen av autokratiet og hvordan det påvirker innbyggerne. Ypi er god til å gjenskape barnets blikk på diktaturet. Hun viser at moralske forestillinger om frihet kan ivaretas under et undertrykkende styre, og også hvordan de endres i overgangen til et fritt samfunn. Selv om Albania ble et fritt land og innbyggerne kunne reise hvor de ville, de var frie i politisk forstand, ga ikke innføring av markedsøkonomi nødvendigvis mer handlingsrom for alle. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi førte til turbokapitalisme og sosial uro. I 1997 brøt det ut borgerkrig på grunn av den økonomiske situasjonen i landet.

Etter Albanias sammenbrudd skildrer Ypi opplevelsen av hvordan Vest-Europa endrer holdning i møte med flyktninger: «Før ble våre landflyktige tatt imot som helter. Nå ble de behandlet som forbrytere.» I de årene blir det for første gang i Sør-Europa banet vei for en ny europeisk måte å forholde seg til flyktninger på med grensevakter, patruljebåter, tilbakeholdelse og undertrykkelse. I de følgende tiår ble dette standardprosedyre.

Autokratiske Afghanistan

I skyggen av krigen i Ukraina sitter flyktninger fra et ødelagt Afghanistan og venter i leire på grensen til Europa. I bilen begynte det å dukke opp meldinger fra Afghanistan i nyhetsstrømmen. De talibanske tyrannene var i gang med å begrense kvinners menneskerettigheter kraftig.

Norske myndigheter har forsøkt å bøte på NATOs og USAs mislykkede engasjement i Afghanistan ved motvirke det som nå utspiller seg. En knapp måned før Russland invaderte Ukraina befant «medlemmer av det afghanske sivilsamfunnet» seg i Oslo. Norske representanter ville snakke kvinners menneskerettigheter, frihet, likestilling og respekt inn i hodene på sendebudene fra Afghanistan. Likevel førte USAs tilbaketrekning til at Taliban er i ferd med å gjeninnsette sitt skrekkregime og sender kvinner som i dag arbeider i Afghanistans finansdepartement hjem til kjøttgrytene. Jenter over tolv år får ikke gå på skolen. Situasjonen for den afghanske befolkningen og især for kvinnene er nå like ille som på 90-tallet. Her kan vi trygt si at autokratiet seiret.

Individets moralske handlekraft

Elin Persson mottok Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for De afghanske sønnene. I boka møter vi en ung jeg-forteller, Rebecka. Hun har nylig avsluttet videregående skole og skal begynne å arbeide på et svensk asylmottak for unge flyktninger.

I åpningen presenterer Rebecka seg som en av de retningsløse. Hun er god til å følge ordre og ta instruksjoner. Hun undrer seg over om hun blir mer eller mindre menneske av å arbeide på et sted der både hun selv og de hun skal passe på er under konstant overvåkning på måter som skildres som fengselslignende. Selvrefleksjonen rettes mot hennes rolle som representant for et system som blir avkledd som dehumaniserende i løpet av boka. Oppfordringen om streng etterlevelse av et regelverk slører til umenneskeligheten i det.

Rebecka overhører kollegene diskutere mistenkelige utviklingstrekk hos asylsøkere. Selv får Rebecka ansvaret for tre unge afghanske gutter. Zaher, Ahmed og Hamid er bare litt yngre enn henne: «Han er noens sønn, noens bror, men hvis noe skjer med ham, er det baklomma mi det kommer til å ringe i.» Det er vanskelig å opprettholde den upersonlige distansen hun har fått råd om etter hvert som hun kjent med de afghanske ungdommene.

Hvordan medmenneskelighet oppstår

Teksten viser at jeg-fortelleren gjennomgående er solidarisk og i øyehøyde med dem hun forteller om. Her unngås fallgruven i å fortelle om oss og dem. Hun utleverer ikke guttene, selv om maktbalansen er skjevt fordelt. En kjølig, nøkternt registrerende tone i fortellerstemmen viser at grensene mellom det profesjonelle og personlige engasjement blir utfordret og minskes, men uten å forsvinne helt. Inntrykket styrkes av en sårbar jeg-forteller, uunngåelig åpen for følelsespåvirkning. Denne jeg-fortelleren skaper et usedvanlig sterkt inntrykk av hvordan medmenneskelighet oppstår.

Rebecka ser guttene som hele mennesker med all deres ungdommelige umodenhet. Hun ser alle deres feil og mangler, uvitenhet, og deres savn etter familie, nærhet og tilhørighet. Samtidig blir de genuint levende unge gutter med særegenheter som overskrider alle typer kategoriseringer. Deres utsatthet blir synlig uten at de blir stakkarslige.

Selvstendige handlinger

Romanen varsler tidlig en kommende katastrofe, så når den inntreffer, overraskes ikke leseren. Teksten er en flengende kritikk av den umenneskelige behandlingen unge enslige asylsøkere blir utsatt for idet vedtak om hjemsendelse skal iverksettes, men også av asylsystemet i seg selv: «Jeg skulle ønske at man ikke kjente skjebnen, at man ikke kunne lukte seg frem til den. Dette stedet knuser dem som er laget av glass […] Det er et sted å dø på, det vet vi alle sammen». Replikken er et av de få følelsesutbruddene til jeg-fortelleren. Samtidig er sjefene opptatt av ansvarsfraskrivelse. Ingen, verken de eller andre, kunne gjort noe annerledes, den døde var fylt av egen dødsdrift.

I møte med neste mulige utkastelse unnlater Rebecka å slå alarm da en av guttene forsvinner. Hun beskyldes for å ha tilbakeholdt informasjon og indirekte ha medvirket til guttens flukt. Fra å være en som passivt følger reglene og er opptatt av å ta instrukser, har jeg-fortelleren i løpet av romanen utviklet en mer deltakende holdning og handler selvstendig fordi hun har gjennomskuet umenneskeligheten i systemet. Det er et apropos til Snyders oppfordringer om at vi skal tenke og handle fritt. Samtidig en parallell til Ypis begrep om å handle etter moralske imperativ.

I Om tyranni står det at det ikke er noe som heter at «en bare følger reglene». Likevel står det ikke noe på spill for Rebecka personlig. Institusjonen skal nedlegges, hun skal videre i livet og er ikke nødvendigvis avhengig av referanser. Dermed blir heller ikke jeg-fortelleren en altfor stor helt.

Det nøkterne og tilbakeholdte perspektivet er fullt av konkrete observasjoner. Det har distanse og nærvær i fortellerstemmen, noe som gir innsikt i jeg-fortellerens utvikling, og det er imponerende gjennomført. Ungdomsromanen overbeviser med et nyansert og perspektivrikt blikk som ikke skjuler konflikter mellom guttenes holdninger og et vestlig verdisett. De er grundig indoktrinert av et repressivt system.

Identitetspolitikk

I Erlend Skjetnes ungdomsroman Eit anna blikk er jeg-fortelleren en ung afghansk gutt fra minoritetsgruppa hazarene, en shiamuslimsk minoritet forfulgt av den pashtunske talibanske militsen. Romanen er formet som et langt brev fra Anwar til hans lærer nedskrevet etter romanhandlingens slutt. Anwar, som på nedskrivningstidspunktet befinner seg i en leir i Frankrike, vil fortelle om et hendelsesforløp hvor kameraten Walid er offer for maktmisbruk fra en kvinnelig verge og sannsynligvis selv ender som voldsutøver.

Skjetnes valg av jeg-forteller har blitt kommentert, fordi Skjetne som en hvit norsk forfatter låner en utsatt asylants identitet. Identitetspolitikken er opptatt av å gjennomskue strukturell urettferdighet og av representativitet. Det bevisste blikket kan la oss få øye på skjeve maktbalanser og forvitrede strukturer, særlig knyttet til kjønn og rase, men også til alle andre identiteter: Bonde, ufaglært arbeidskraft, rusmisbruker. Andre ganger fører den nye årvåkenheten til en hypersensitiv følsomhet, en ny krenkelseskultur som setter ulike grupper opp hverandre og gir oss økt polarisering.

Fortellerens perspektiv

En av litteraturens særegenheter er følsomhet for andres erfaringer, evne til å forestille seg og leve seg inn i andre. Gjennom litteratur har vi mulighet for å rekke ut over vår egen subjektivitet og sette oss i en annens sted for å forstå den andres virkelighet og betingelser.

I essayet «Vårt eget blikk» av Henrik Hovland blir Skjetnes forsøk på å fremstille en hverdag vi sjelden ser innenfra, men svært ofte gjenfinner i avisoverskriftene, rost. Imidlertid trekker Hovland frem eksempler på at troverdigheten glipper litt i jeg-fortellerens perspektiv, her titter forfatteren frem og avslører at jeg-fortelleren er en maske for å fortelle en historie.

Men mellom jeg-fortelleren og den nedskrevne teksten står læreren til Anwar. Det er læreren som har renskrevet fortellingen Anwar sender fra leiren. Forsøk på å rendyrke stemmen til jeg-fortelleren, full av feil, finner vi i skriveoppgavene han sender til læreren. Ellers er ikke fortellerperspektivet så rent. Siden læreren har rettet opp teksten for Anwar, vil hans perspektiv også være til stede. At læreren har forsøkt å skille mellom nesten feilfritt språk, men litt haltende stil i den løpende fortellingen og manglende norskkunnskaper i direkte tale, replikker og skoletekster, bidrar til å gjøre selve nedskrivingen av fortellingen synlig. Handlingsgangen er springende og episodisk. Den virker litt klønete og viser at læreren har forsøkt å bevare noe av det ubehjelpelige inntrykket.

Hvorfor så perfekt?

På denne måten kommer disharmoni frem, en kant, noe uperfekt som egentlig gjør teksten bedre. En sømløs illusjon om en «ekte» afghansk jeg-forteller i flyktningmottak, er neppe å ettertrakte. Hvorfor må illusjonen være så glatt at vi ikke blir tvunget til å tenke oss om? Kanskje er påminnelsen om at lærerens rettinger preger Anwars tekst det mest sannsynlige i forsøket på å gi stemme til de mindreårige afghanerne. Det vil gjenspeile hvor lite uavhengig en afghansk mindreårig på et asylmottak er. Inntil en asylant selv tar pennen fatt, bør vi ikke avvise oppriktige forsøk på å skildre de andres virkelighet under en identitetspolitisk fane.

I Skjetnes roman oppnår jeg-fortelleren både en viss autoritet og innsikt i andre. Dette ville ikke hatt samme effekt med en tredjepersonsforteller. Han formidler også innsikt i kameraten Walid som han kommer tett innpå fordi de deler rom og får innblikk i hverandre.

De afghanske sønnene og Eit anna blikk har ulike innganger, men samme engasjement. Aktivt forsøker de begge å skrive frem usynlige gruppers stemmer. Persson lykkes bedre enn Skjetne fordi romanen gir et mer helstøpt inntrykk.

Sammen kan de fire bøkene illustrere hvordan vi kan få økt forståelse for hverandres virkeligheter og ulike samfunnssystemer. Om tyranni ber oss om å være på vakt overfor tyranniske og autokratiske trekk overalt i samfunnet fra et uhyggelig aktuelt amerikansk ståsted. Demokratiets fremste vokter må selv verne om sin egen styreform. Lea Ypis eminente oppvekst- og dannelsesroman har blikk for menneskets moralske handlefrihet og levendegjør politiske ideer gjennom mennesker. Ypi påpeker at demokratiet heller ikke er fritt for tyranniske trekk: «Et samfunn som hevder å sette folk i stand til å oppfylles deres potensial, men ikke formår å endre de strukturene som forhindrer alle i å lykkes, er også tyrannisk.»

Kan litteraturen redde oss?

Under det siste lange strekket i bilen på vei hjem snakker vi om at sanksjonspolitikken foreløpig ikke har maktet å legge en demper på Putins aggresjon, den har heller ikke ført til folkeopprør mot lederskapet i Russland. Derimot er europeiske ledere redde for sosial uro. Tyskland, som har satset på gassleveranser fra Russland, har forberedt seg på en vinter der befolkningen kan søke ly i store oppvarmede idrettshaller.

I essayet «Fremtiden ligger i Ukraina» publisert 21. september i Morgenbladet (abo.) fremholder Timothy Snyder at vårt vestlige demokratis fremtid avhenger av at Russland blir slått tilbake i Ukrainia. Snyder bruker polemisk kraft for å forklare nihilismen han mener Putin fremelsker i russerne. Han mener Putins forsvarere har opptrådt som litteraturkritikere ved stadig å omfortolke og plukke ting fra hverandre. Volodymyr Zelenskyj ligner litteratur med fokus på fremtoning og mål om å artikulere verdier.

Snyder ser ut til å glemme at Zelenskyjs sprang fra å spille en presidentrolle til å bli en fullblods president vel må kalles postmoderne, selv om han forsvarer moderne ideer ved å appellere til det verdifundamentet demokratiet hviler på. Dessuten er de fleste litteraturkritikeres mål nettopp å kunne skille mellom det som er verdifullt og ikke. Det er ikke nihilisme. Og all litteratur artikulerer ikke verdier. Putins tale 21. september 2022 er som et stykke litteratur hentet fra en kontrafaktisk roman. Dessverre er innholdet så hinsides all fornuft, at han virkelig ikke trenger forklares som demonisk tyrann. Det holder lenge å lese talen.

Litteratur blir i krigssituasjoner misbrukt propagandistisk. Ukraina forbyr litteratur skrevet av borgere som har beholdt det russiske passet. Det betyr at bøkene til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj, som er født i Ukraina og oppvokst i Belarus, ikke er tilgjengelige på det ukrainske markedet. Hvor demokratisk er det?

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Litteratur er avgjørende

I USA forbys bøker som omhandler LHBTQ-spørsmål for barn og unge på biblioteker i noen delstater. I en stadig mer polarisert verden der makthaverne sprer hatretorikk og gjør hva de kan for å splitte og adskille, er litteratur avgjørende for å gi oss mer innsikt i andre utgangspunkt enn vårt eget. Liberalisten Snyder og Ypi, som har et marxistisk ståsted, snakker til oss fra hver sin kant av den politiske idehistorien, men begge er opptatt av hva mennesket kan gjøre for å bevare sin frihet og moralske handlekraft.

Å håpe er en moralsk forpliktelse, hevder Lea Ypi. Vi må handle som om det er en sjanse for at vi kan oppnå noe som er gunstig for oss, ellers omfavner vi nihilismen. Det mest håpefulle vi gjøre for å motvirke polarisering er å vise ungdommer hvor avgjørende det er å bli kjent med andres tanker, følelser, ideer og forestillingsverdener. Her er litteraturen bestandig og unnværlig.