Mørk humorist med eventyrlige tanker

– Kom opp, kom inn!

Bildebokmakeren Fam Ekman lukker oss inn i sin nyinnflyttede leilighet på Skillebekk i Oslo.  Etter noen år i ufrivillig eksil på Fornebu, som Ekman kaller det, fikk skrinlagte planer om t-bane og elendig infrastruktur henne til slutt tilbake til byen. Nå bor hun ti meter fra trikkeholdeplassen. Her er Dag Solstad, gallerier og andre kunstnere i spaseravstand, og her er et kjøkken med benkeplater av sort marmor som roper etter å bli brukt som grafikkverksted. I stuen er foreløpig det første av fire arbeidsbord montert.

Fam Ekman har verksted hjemme. Rundt seg finner hun som regel det hun bruker i bildebøkene sine, enten det handler om sleske lakrislisselignende onkler i Kall meg onkel Alf, eller iPS. Hils morfar! der hun har visualisert et barns postkortskriving utelukkende ved hjelp av kollasjer.

Illustrasjonene hennes er vanligvis tegninger kombinert med kollasjer av papirbiter klippet ut av bøker og blader, av biter av ulike stoffer, av trådsneller, flaskekorker  og silkedusker – alt mot bakgrunner av egen grafikk og tegnede figurer i avstemte farger. Monteringen av bildene skjer på arbeidsbordet hjemme. Hun låner friskt bilder og motiver fra annen kunst. Ekmans litterære stil er preget av korte, dobbeltbunnede tekster, med en mørk humoristisk understrøm. Ofte har de utgangspunkt i eventyrmotiv og fabler.

Sans for rytme og undertekst

Langs veggene står malerier i stabler. På gulvet flyttekasser som ennå ikke er tømt. Men hvor er bøkene, de 31 bildebøkene hun har gitt ut siden debuten for akkurat femti år siden? Noen er stablet på soverommet, men debutboken, nei den vet hun ikke hvor er.

Hun er mer opptatt av at hun i disse dager lanserer bok nummer 32, Tidenes Tango, en høyst personlig billedlagt fortelling om tangoens historie. Fra de første tydelige spor av trekkspill fra tertiærtiden, visualisert på granittblokker funnet utenfor Drammen, til Keiser Kalvbeint forbød tango fordi han var en elendig danser. Her danser Adam og Eva med sine trådsnellekropper langsomt på en slange, mens urtidens hodefotinger skjelvende beveger seg på huleveggene. Det er vakkert, taktilt, og med understrøm av mørk humor, slik Fam Ekman lager bokkunst.

Fortellingen kan synes enkel, den kan være akkurat det du ser og leser. Men figurer og objekter lages av ulike materialer, og de monteres sammen med sans for rytme og undertekst. Verbalteksten gir rom for ulike tolkninger. Slik danner de sitt eget surrealistiske univers. Et univers voksne og barn inviteres inn til å utforske sammen, og på hver sin måte.

Da Toralv Maurstad tok affære

Debutboken Det kan hända kom ut på AB Svenska Barn i 1969, forlaget til legendariske Hasse & Tage (Hans Alfredson og Tage Danielsson). Boken handler om vesle Jonas som med fantasi og en magisk penn tegner seg i en tegneserieverden. Siden er bøkene kommet med jevne mellomrom: Eventyrlige, minimalistiske, surrealistiske og poetiske bøker som ikke kan plasseres i noen kategori. Fam Ekmans bildebøker har sin egen logikk – og den har gitt uttelling i prestisjetunge priser. På peishylla står både Bragepris  og Lennart Hellsings ærespris Silverhornet.

– Den første boken, ja, sier Fam Ekman og begynner å fortelle.

– Jeg var ferdig på Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (SHKS), hadde gått bokkunstlinja i Oslo og visste ikke hva jeg skulle bli.

– Eller vent, avbryter hun seg selv.

– Nå kommer det fram ting som jeg ikke har fortalt før. Slik var det: Jeg søkte på SHKS, men kom ikke inn. Da tok min stefar (Toralv Maurstad, red. anm.) affære. Han tok med seg Jakob Weidemann – han var naboen vår – ned til skolen. «Hun skal inn!» sa Weidemann.  Og de på skolen sa «upps», og jeg fikk komme inn på prøve.

– Mange år senere gikk jeg på akademiet, det gjorde meg til en helt annen bevisst billedkunstner, sier Fam Ekman.

– Men tilbake til debutboken. Jeg hadde flyttet tilbake til Stockholm. Trodde jeg fortsatt var svensk, men mye hadde forandret seg siden jeg flyttet derfra som åtteåring, forteller hun.

Tilfeldighetene gjorde at hun oppsøkte et forlag i Stockholm som annonserte etter en sjef.

– Jeg trodde det var noe for meg. De ristet bare på hodet og syntes jeg var litt bak mål der jeg sto. Spurte hva jeg hadde i vesken, og der hadde jeg noen tegninger. De ba meg gjøre dem ferdige, for de syntes det kunne bli en bok av det. Det ble Det kan hända.

– Jeg kjente på det der jeg satt på en ett-roms i Stockholm. Dette var noe jeg kunne gå videre med. Nå synes jeg debutboken ser veldig uferdig ut, men det var de første famlende skritt på det jeg har fortsatt med hele livet.

Allalder

Fam Ekmans bøker er bildebøker, men de kan også leses av voksne. Mange mener de er kunstbøker rettet mot voksne, andre at en god bildebok ikke har noen spesifikk målgruppe.

– Sett i lys av kritikken om at bøkene dine er vanskelige,  hva tenker du om kunst og litteratur rettet mot barn?

– Det holder ikke med allalder her, skjønner jeg, la meg tenke, sier Fam Ekman og fortsetter.

– Da jeg var liten, fantes det bilder både på vegger og i bøker, og de var ikke for barn. Det betød at en hel verden åpnet seg for meg. Den erfaringen gjør at jeg ikke føler at jeg må sikte meg inn på et visst sjikt i alder. Jeg tenker også at min egen barnslighet siver inn i det jeg gjør. Det lages mye forskjellige bøker for barn. Jeg tenker at det kan være bra for barn å ha mye å velge mellom.

– Det var mye kunst i barndomshjemmet ditt?

– Ja, og det har vært veldig viktig for meg. Min far hadde mye kunst, bilder som jeg selvfølgelig husker den dag i dag. Svenske modernister, surrealister og naivister, det hadde pappa sans for. Malere som Nils Dardel, Sigrid Hjertén, Einar Jolin, Sven Erixon. Og Ivar Arosenius, maler, illustratør og bildebokforfatter (bildeboka «Kattresan» som regnes som en klassiker). Kunst jeg aldri kommer unna. Moderne men med føttene i det figurative. Det har preget meg for alltid.

Gjennombruddet

I 1976 kom Hva skal vi gjøre med lille Jill?, og den ble Fam Ekmans gjennombrudd som bildebokskaper. En nyskapende bok som satte ny standard for bildebøker, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. I dag en klassiker i bildeboklitteraturen. Her formidler hun i bilder og tekst et barns ensomhet i et knapt, naivt og poetisk språk, i pennetegninger og skravering. Lille Jill blir ikke sett av sine egne foreldre, og møter med kunsten i et museum får henne til å bryte ut av ensomhet og passivitet.

– Jeg hadde jeg lyst til å lage en bildebok, og det var nå gått en tid etter debutboken. Jeg gikk inn i en bokhandel for å se hvor mange tegninger det skulle være i en bildebok, hvor mange oppslag og sånn, og så syntes jeg Finn Graff var veldig fin, med de skraveringene han brukte. Jeg satt hjemme på Vålerenga, der jeg bodde den gangen, og laget lille Jill. Det speiles og i tegningene.

– Jeg ser jo at teknikken ligner på Graff sine skraveringer. Men det var og en annen inspirasjonskilde, en bok med fine pennetegninger av amerikanske Edward Gorey som min bror Gösta ga meg, en nydelig bok. Hm. Kanskje jeg skulle tegne slik igjen…

– Det er korte tekster i Lille Jill. Jeg tenkte på Elsa Beskow, da jeg skrev. Hos Beskow er teksten kun en linje eller to: Man gikk dit, eller kom hit. Slik har jeg fortsatt å skrive og tegne.

– Det ender med at Jill rir inn i kunsten, ut av verden og inn i bildet. Kan boken leses selvbiografisk?

– Ja, i etterhånd kan man lese den på alle slags vis. Slutten der hun rir hesten inn i bildet, inn i skogen, hva betyr nå det? At hun ble spik spenna gæren? Red Jill for langt inn i seg selv? Slike ting er det skrevet om boken.

– Det er ingen lykkelig slutt?

– Jeg vurderte det. Det var vanlig på den tiden med lykkelig slutt. Men så tenkte jeg: På hvilken måte kunne dette være styrkende for den som leste? Da synes jeg en åpen slutt var bedre. Mye handler om foreldrenes holdning til barnet. De så ikke en gang at hun i sluttoppslaget ikke sitter i stolen lenger!  Ja – min mamma var fortørnet hele livet over den boken. Jeg kan si det nå som hun ikke lever lenger. Hun syntes det var riktig ille, og følte seg truffet. «Du har jo alltid hatt sånn ulykkelig barndom du», sa mamma til meg.

Fam ler.

– Men det var virkelig ikke i mine tanker da jeg lagde boken. Det morsomme var jo at Jill gikk inn i forskjellige bilder. Den dag i dag synes jeg ideen er genial. Så puttet jeg manuskriptet i en konvolutt og sendte til Cappelen. Og et langvarig samarbeid startet, forteller Fam Ekman.

Inspirasjon

32 egne bildebøker har det blitt til nå. Den nyeste, Tidenes tango, er på vei fra trykkeriet i skrivende stund. Fam Ekman har også illustrert andres tekster, blant andre Arild Nyquist, Sissel Bjugn, André Bjerke, Tor Åge Bringsværd og Bjørn Sortland.

– Hvor henter du inspirasjon fra?

– Når det gjelder den siste boken som handler om tango, så reiste jeg til Argentina. Jeg visste ikke at det skulle bli sånn. Jeg reiste ikke dit for å danse tango, ei heller for å skrive om tango. Men bok ble det.

– Jeg var et sted som ikke var hjemme. Et sted jeg så andre ting rundt meg. Jeg reiser ikke for å lære noe nytt, men for å oppleve og være et annet sted. Det er drepende bare å sitte på ett sted. Jeg trenger inntrykk – og så må det prosesseres hjemme.

Men jeg tror ikke jeg skal reise så langt lenger. Er heller ikke så lysten på å gå i gallerier her hjemme. Det er for nært. Her kjenner man alle og vet hvem folk er. Derfor liker jeg å være i Paris og London, se kunst der. Det jeg vil gjøre nå, er bare å gå rundt i Oslo. Se på trær og folk og slikt. Det blir, om ikke inspirasjon, så blir det mitt avbrekk.

– Når en bok er ferdig er du allerede langt på vei inn i den neste, sies det. Du trenger ikke hvileskjær?

– Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Men det er jo slik at det oppstår uansett et hvileskjær, for du hopper ikke bare over til noe nytt. Ting må gå seg til.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kritikk og trender

– Du har fått kritikk for at bøkene dine er mer for voksne enn for barn. Du har også opplevd at en av bildebøkene dine, Møte ved Fuglebadet (2016) ikke ble innkjøpt av Kulturrådet.

– Den diskusjonen er over for min del. Jeg vet ikke om teksten var for kortfattet, eller hva det var, svarer Fam Ekman.

– Kritikken følger også trender. En periode skal bildebøker være allalderbøker og en annen periode skal de ikke være det. Jeg har holdt på så lenge. Det er andre som er i fokus nå. Det er greit. Jeg har gjort mitt, og fått mitt, og fortsetter allikevel ufortrødent med å lage bildebøker, ler hun.

– Ingen elsker god kritikk som meg, men man kan ikke forvente det, heller. Det er ikke så mye anmeldelser lenger. Det er synd, for alle vil bli sett. Det å bli eldre, er at man bærer med seg de forskjellige stadiene. Det er ikke bare gøy, men det som er bra med å bli eldre er at du får være med på hele reisen, i beste fall. Så fint sagt har det vel aldri blitt sagt, sier Fam Ekman.