Ny barneplate: Nære, kontrære og superpopulære

På Bare Egil og Aslags debutalbum for barn, Enda mer superpopulære!, får unger hørt et par ting de kanskje ikke støter på så mange andre steder. Egil Hegerberg og Aslag Guttormsgaard, høye herrer fra Norges barnehageonkelrockeadel, synger om at alt i livet dreier seg om pupper og penger og hvor mye bedre ting blir når datamaskinene tar over. De dyrker stjernelivet for alt det er verdt, og de bortforklarer innbrudd og mord.

En ubehagelig, umoralsk sannhet

Så langt helt fint, kan man tenke. Opplagte temaer for groteske barnelåter, alt sammen. Dette er ting barn blir proppet med fra alle kanter uansett. Men det finnes andre sanger på albumet, hvor de skråsikkert beveger seg mye lenger ut på isen: 

Du har visst gjort noe galt / og frykter konsekvensene / vært litt slem og gjort noe du virkelig angrer på / Men ikke vær bekymret, det ordner seg nok / Det er ikke så farlig som du kanskje har trodd / Du slipper unna all straff hvis du lytter til meg / for det lønner seg å lyve. 

Andre vers av låta «Det lønner seg å lyve» lyder slik:

Husk, det er bare du som vet hva som egentlig har skjedd / Og hvis du står på ditt, vil folk komme i tvil / Og hvis du klarer å holde ansiktet dødt, kontrollere åndedrett og unngå all øyekontakt / vil ingen vite hva du egentlig tenker på. 

Frydefulle hoffnarrer

Låta er en rautende og rocka barneboogie med Bay City Rollers-aktige koringer på tampen. Egil og Aslag synger med tullete mannestemmer, to frydefulle hoffnarrer som har lurt seg inn på bilstereoen og erklærer krig med forsetets gode smak og fornuft. Det som gjør «Det lønner seg å lyve» pikant, er ikke groteske overdrivelser eller blank løgn, men at den slumper uti å fortelle noe det er mye vanskeligere å ta tilbake: en ubehagelig, umoralsk sannhet. Om du fremdeles er i tvil etter at første vers har fortalt deg hvorfor du bør lyve, gir vers nummer to like gjerne en konsis beskrivelse av hvordan du gjør det.

En appell til foreldres dumhet

Senere på albumet hører vi den seige og sørgmodig skranglete «Hvis du erter først». En duvende intro leker med et Phil Spector-motiv før Egil synger: 

Du går i skolegården redd og alene / hva står på timeplanen av ubehag? / Vil de denge og slå deg som vanlig / Eller slipper du unna i dag? 

Så blir Aslag med på en bevrende overstemme, mens synth-stryk, xylofon og andre herligheter breier ut lydbildet: 

Hvis du erter først, er det ingen som når deg / Hvis du erter først, er det ingen som slår deg / Hvis du erter først, da er du trygg. 

Det er ingen lystig fortelling. Den slutter her: 

Vil du slippe den daglige plage må du glemme din samvittighet / Det er en svært liten pris å betale å måtte ofre sin medmenneskelighet. 

Om Hegerberg og Guttormsgaard, erfarne fjes fra film og TV for barn, har noen formening om hvordan folk skal lytte til dette med ungene sine, skjuler de det godt. Selv sier de at målgruppen er «De som har foreldre som er dumme nok til å tro at dette passer for barn». Men en sånn låt skrives også fordi den er sann, og fordi tankene den formidler har streifet både barn og voksne. 

Det tøys og tull-industrielle Duplex

Denne komiske og såre kynismen dukker opp midt i en røre av rockfaglig kompetent vrøvl og fanteri. Det er en barneplate utgitt av Duplex, Hegerbergs og Guttormsgaards musikalske hjem gjennom 30 år, utallige bandprosjekter og skiver. Det meste av det burlesk og barnslig musikk for voksne. Det mest overraskende med Enda mer superpopulære! er at det ikke er den tredje eller fjerde barneplaten til Bare Egil og Aslag. Det er den første. De burde lage flere. 

Albumet står med minst noen tær i en typisk norsk «gammalpop for de yngste»-tradisjon. Men mest av alt føles den som et album hvor Hegerberg og Guttormsgaard slipper løs sine indre Ween-fantasier. Den store amerikanske kultpopduoens hjemmesnekrede og musikalsk fingernemme kjærlighet til pop/rockhistorien mens de vekslet mellom det dype, det plumpe, det støtende og det rørende, har føltes som en nisse på lasset til Hegerberg og Guttormsgaard siden det glade nittitall. De samme egenskapene har endt opp med å definere dem, og preger Enda mer superpopulære!.

Popmusikk låter ikke egentlig sånn

Ta måten «Pupper og Penger» slipper Hegerbergs underlig yndige autotune-vokal ned i et barnlig-dystopisk synthlandskap. Popmusikk låter ikke egentlig sånn. Låta er ikke et parodierende sjangerstudium, den er rent oppspinn. De høres ut som en duo som bor i en trehytte, avsondret fra den moderne musikkvirkeligheten og som har prøvd å lage seg en entusiastisk rekonstruksjon av moderne pop basert på overleveringer skrevet med fettstift på et ark. Fin tekst har den også:

Sminke, klær og mote /  skikkelig fin frisyre / Heftige datarytmer / bli kjente og populære / P-p-p-p-penger-å-å-å / P-p-p-p-pupper yeah / P-p-p-pupper og penger / det er det det handler om.

Kunsten å kaste bort fine ting

Et annet høydepunkt er «Bytte ting i ting». Over en bøs groove med trommer, bass og perkusjon synger de to i vimsete og flørtende falsettharmonier om bytteøkonomiens mange sider:

Jeg har ei ruke, du har en rubin / hvis vi bare bytter, vil rubinen bli min / Du har en Cadillac, jeg har litt sopp / hvis vi bare bytter går det opp i opp.

Så kaster de seg inn i et tøft og jovialt nevehyttende rockerefreng. Noen virkelig vakre eller overraskende melodier finner man ikke på albumet. Men den byr på noen dillete hooks og låtene er godt krydret med vendinger og innfall. En ettertenksom, melankolsk akkord her, en søt instrumental ornamentering der.

Slak impulskontroll

Ønsket om å forføre, lage noe som føles stort samtidig som man forfølger sine minste, mest uoppdragne impulser, er et selvfølgelig utgangspunkt i mye barnemusikk. Blant voksne er og blir denne innfallsvinkelen en smakssak. Noen finner det vanskelig å komme inn på artister som er sånn. Et forsvar, både for Ween og for Hegebergs og Guttormsgaards slake impulskontroll er hvor flid de gjør seg samme hva låta er eller handler om, og at det dermed til syvende og sist føles som musikk med en oppriktig grunntone. Ikke bare det, kontrasten i å forsøke å lage noe som er fint for så å kaste det hele bort på tøysete og upassende budskap er som regel det morsomste med musikken også.

En litt annen vits

Bare Egil Band – voksenversjonen – har ofte endt opp med å fortelle en litt annen vits. Der gjør han for eksempel stadig narr av sin egen overproduksjon. Poenget med en god del av låtene på de siste platene er at de er blitt kvernet ut. Låttitler som «Ikke min beste fotballsang» og «Heller ikke min beste fotballsang», fra fotballplata Seier’n er vår? sier alt du trenger å vite om den avvæpnende sarkasmen, som gjør at han kan tillate seg å spille inn en god del drittlåter. Ærlig sak det, men det er også lett å bli likegyldig.

Derfor har det også vært fint å støte på Bare Egil Spellemannslag, hvor Hegerberg med gode hjelpere som Tuva Syvertsen, Frode Haltli og Odd Nordstoga gir tøyset et langt mer oppriktig, og dermed også mye rarere, musikalsk miljø.

Hodeløse råd og tvilsomme konklusjoner

Slik fungerer Enda mer superpopulære! også. Det er noe med at bordet fanger – skal du gi deg selv lov til å synge kontrære barnesanger om løgn og mobbing, må du gi stoffet en musikalsk integritet disse temaene kan skubbe opp mot. Albumet nærmer seg grenselandet hvor du lurer på om det er en tullete plate med mye alvor eller en alvorlig plate med mye tull. «Datasangen» er en slentrende og vemodig popvise om hvordan maskiner gjør mennesker overflødige. Her får den illusjonsløse rabulismen vi har støtt på andre steder på albumet selskap av filosofiske fabuleringer som føles typiske for Bare Egil og Aslags verdensbilde:

Snart har alle fått biler / Som finner veien helt selv / Da kan alle bli hjemme / Mens bilen drar på hotell / Og ingen trenger å spille / Vanskelige dataspill / Det er jo datamaskinene / Mye flinkere til.

Les mer og hør «Datasangen» etter annonsene.

Gutta i trehuset

Midt i «Datasangen» dukker et lite friminutt opp, hvor det er som om de to kun spiller for seg selv i trehytta (albumet ble også såvidt jeg kan skjønne spilt inn i to hyttestudioer i løpet av 2020). En enkel, alvorlig gitarsolo, et øyeblikk som kunne dukket opp mange steder i katalogen deres. Her, og i mange av albumets sterkeste øyeblikk, er de egentlig ikke så veldig barnslige.

De synger ikke, og spiller ikke, med utgangspunkt i unge blikk. De gjør noe enda morsommere: de er bombastiske voksenpersoner, selvutnevnte autoriteter som strør om seg med hodeløse råd og tvilsomme konklusjoner.

I refrenget på avslutningslåta «De superpopulære» gnir de det inn én siste gang:

Så kopier oss / Gjør de samme tingene som vi gjør / Kopier oss / Si de samme de samme tingene som vi sier (…) Hvis alle blir kliss like som vi to er / Da vil alle være like populære.

Det er selvsagt ingen grunn til å høre på dem. Men det er en håndfull gode grunner til å lytte til Enda mer superpopulære! – og kanskje vie den en diskusjon eller to også.