Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«På omveien hjem» som teater: Humørfylt og hjerteskjærende

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 18. mars 2021

HVOR
Brageteatret

Vilde Kamfjords bok «På omveien hjem» er så nær en dramatisk tekst en roman kan komme. Brageteatret har lykkes i å gjøre forestillingen minst like rørende som boka.

↑ Fra forestillingen «På omveien hjem» ved Brageteatret. På bildet: Hanne Gjerstad Henrichsen og Martha Kjørven. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

På scenen står en rekke med tre blå togseter. Bakveggen er dekket av runde lamper i ulike høyder. I starten lyser de hvitt, som lyktestolper, og vi hører en lydkulisse fra Oslo S. Toget til Lillehammer er klart for avgang. Et tog som skal frakte publikum gjennom hovedpersonen Vindes turbulente 10-årige liv.

Før vi får treffe Vinde, kommer Britt, i Martha Kjørvens skikkelse, inn på toget. Hun finner et sete og sprer arbeidet sitt utover hele seterekka. Britt ser streng, viktig og voksen ut. Like etter kommer Hanne Gjerstad Henrichsen brasende inn på scenen som Vinde, med Cherrox på hendene og barnets uro i kroppen. I løpet av togturen og forestillingen skal dama og jenta bli venner.

På omveien hjem


Basert på en roman av Vilde Kamfjord, bearbeidet for scenen av Nils Petter Mørland

Målgruppe: Fra 10 år

Premiere: 26.02.21

Brageteatret

Regi: Toril Solvang

Scenografi: Marcus Olson

Lysdesign: Gard Gitlestad

Komponist: Joseph Angyal

Med: Hanne Gjerstad Henrichsen og Martha Kjørven

På samme tog: Vinde (Hanne Gjerstad Henrichsen) og Britt (Martha Kjørven) skal begge reise fra Oslo til Lillehammer, og havner ved siden av hverandre på toget i «På omveien hjem». Forestillingen skal spilles i DKS Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Litterært teater

Vilde Kamfjords roman «På omveien hjem» vant NBUs Trollkrittet i 2020. Den er skrevet som en replikkveksling mellom barnet Vinde og den voksne Britt. Kamfjord har en muntlig og uanstrengt måte å skrive på, som gjør denne formen tilgjengelig og enkel å følge.

Samtidig er tolkningsrommet stort når hun verken bruker romanens fortellerstemme eller dramatikkens sidetekst. Vi må selv gjøre oss opp en mening om disse personene basert på hva de forteller hverandre.

Brageteatrets ensemble fyller disse rommene. Dette er på ingen måte en naken samtale. Kjørven og Henrichsen spiller ut deler av teksten i episoder, de danser, de spiller blokkfløyte og de leker. Gjennom deres fysiske uttrykk får vi også et bilde av personene det blir snakket om: Vindes familie, vennen Ronald og Britts barndomskjæreste Fredrik.

Ensemblet har ellers lagt seg tett opp til Kamfjords egen dramaturgi, og de fleste replikkene er hentet rett ut av boka. Dramaturg Nils Petter Mørland og regissør Toril Solvang har verken kuttet mye, eller lagt til særlig mye tekst. Det er et godt valg. Det ene stedet de bryter med dette prinsippet, og lar Vindes barneskolerektor holde en tale som Kamfjord ikke har skrevet, er ett av de få svake punktene i oppsetningen.

Vi må selv gjøre oss opp en mening om disse personene basert på hva de forteller hverandre.

Vinde og Britt blir venner på togturen fra Lillehammer til Oslo. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Mellom realisme og abstraksjon

Det Mørlands bearbeidelse og Solvangs regi tilfører, er i første rekke humor og humør. De utnytter Kjørvens lange erfaring som klovn og Henrichsens ekspressive mimikk og gode kroppsbeherskelse både i dansenumre og i fysiske gags underveis. Det gjør at kontrasten mellom humor og alvor, som også eksisterer hos Kamfjord, er understreket og forsterket i iscenesettelsen.

Det andre hovedgrepet som gjør dette til en vellykket forestilling, og en utdyping av en allerede sterk fortelling, er hvordan ensemblet med enkle midler lar scenen skifte mellom å være en virkelighetsnær togkupé og et åpnere og mer abstrakt spillerom. De to rollefigurene starter samtalen sittende i setene, og med nøytral belysning. Når de etter hvert begynner å fortelle hverandre historier, markeres overgangen med at skuespillerne bruker hele scenerommet, mens de går ut og inn av roller, og lyset i lampene skifter – for hver historie kommer nye farger.

Lysskiftene er effektive og virkningsfulle. Det oppleves som vi gjennom dem trer ut og inn av det felles mentale rommet som de to samtalepartnerne skaper. Antallet rekvisitter kunne derimot godt vært redusert. Når scenografien er så nedstrippet, er det forstyrrende mange papirer Britt skal flytte på og duppeditter Vinde skal fikle med.

Kontrasten mellom humor og alvor er understreket og forsterket i iscenesettelsen.

Henrichsen makter å gestalte den rå kvaliteten ved et barns smerte.

Emosjonell kraft

Hovedinntrykket er likevel en forestilling som er skåret til på en skarp og enkel måte, slik en kan forvente av Toril Solvang. Hun har blant annet vunnet Hedda-prisen for beste forestilling for ungdom i 2019 med dramatiseringen av Janne Tellers roman Ingenting. Ingenting var på alle måter en mørkere oppsetning enn På omveien hjem, men det er et slektskap i hvordan replikkenes emosjonelle kraft er det bærende elementet i forestillingen. Ordene har tyngde.

På samme måte som i boka er det Vindes historie som avdekkes, litt etter litt, gjennom de 45 minuttene med samtale. Den kommer i rykk og napp, slik en 10-åring faktisk forteller, assosiativt og impulsivt. Hanne Gjerstad Henrichsen er troverdig i rollen, og hun er finstemt i det følelsesmessige uttrykket. Det er nesten umulig å ikke smile når hun smiler, og når hun gråter på scenen er det hjerteskjærende vondt. Henrichsen makter å gestalte den rå kvaliteten ved et barns smerte.

Hos Kamfjord har Britt en tilbakeholden rolle, og Brageteatrets ensemble har forsøkt å bygge ut den voksne rollefiguren på ulike måter. I åpningen jobber Martha Kjørven mot replikkene sine, og er en langt mer knapp og avvisende Britt enn det teksten legger opp til. Det skaper en komisk effekt og gir Vinde muligheten til å sjarmere henne inn i den lyttende og innlevende posisjonen hun etter hvert inntar. Når Britt forteller om kjærlighetshistorien sin i sjette klasse er det med store fakter og mye lyd. Hun er i det hele tatt mer aktiv på scenen enn i Kamfjords tekst.

En av de sterkeste scenene i forestillingen «På omveien hjem» er et bilkræsj. Her er Hanne Gjerstad Henrichsen som Vinde og Martha Kjørven som Britt. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Følelsen bak følelsen

Forestillingen byr på mange skarpe observasjoner av menneskelig samspill og kommunikasjon. Det kan være gjennom vittige replikkvekslinger som når den snakkesalige Vinde sier «Jeg liker ikke så godt når det er stille, jeg», og Britt tørt kommenterer «Det har jeg faktisk lagt merke til». Eller vi får oppleve spriket mellom voksne og barns mentale landskap når vi hører Vindes fortolkninger av årsakssammenhenger eller av faste uttrykk som «å holde hodet kaldt». Noen av analysene hennes blir komiske, andre får rent tragiske utfall.

En av de sterkeste scenene skjer i forkant av en begravelse. Vinde og Britt iscenesetter hvordan Vindes bestemor kræsjer bilen sin inn i hekken til kirkegården, og videre hvordan Vindes mor rasende angriper bestemora i det hun klatrer ut av vraket. Bestemora stopper angrepet i en trøstende omfavnelse, og nå er det ikke bare bestemor som holder rundt den gråtende mora, det er samtidig Britt som holder rundt en fortvilet Vinde. Regissør Solvang og de to skuespillerne klarer på magisk vis å gi tilskuerne et dobbelteksponert bilde av sorgen til mora og Vinde – og omsorgen de mottar.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Regissør Solvang og de to skuespillerne klarer på magisk vis å gi tilskuerne et dobbelteksponert bilde av sorgen til mora og Vinde – og den omsorgen de mottar.

Fra «På omveien hjem». Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Dansens funksjon

Det er fint at de alvorstunge øyeblikkene rammes inn av lysere og lettere scener. Rett etter at vi har fått høre om hvordan Vinde brekker armen til lillesøster Ylva, kommer et forrykende dansenummer til A-has «Take on me». Overgangen er godt motivert i hvordan Vinde forsøker å rømme fra åstedet og problemene: «Jeg orka ikke høre på noe av det. Så jeg sprang.» Springingen blir opptakten til en humørfylt koreografert dans.

Det kan kanskje innvendes at musikkvalgene til Joseph Angyal er i overkant tilbakeskuende, for her er det flere gjenkjennelige poplåter for den voksne delen av publikum som den faktiske målgruppen ikke nødvendigvis har et forhold til. Samtidig tenker jeg at valget står seg godt i en oppsetning som i grunnen viser hvordan de to rollefigurene knytter bånd til hverandre gjennom å dele historier fra fortiden. Dansenumrenes funksjon er i hovedsak å vise hvordan Vinde og Britt kommer tettere på hverandre. Når Vinde i den siste dansen deler Cherroxene sine med Britt, er det en tydelig fullbyrdelse av vennskapet.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · ·