Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Romeo og Julie er ikke en skjønn historie. Den er noe dritt.

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 4. oktober 2019

HVOR
Teatret vårt

Mens Riksteatret frakter en klassisk Romeo og Julie fra kulturhus til kulturhus denne høsten, varter Teatret Vårt i Ålesund opp med en slags versjon 2.0.

↑ Romeo og Julie, Teatret Vårt i Ålesund. Foto: Tingh

Det er få teaterforestillinger som gjør en mer lykkelig ulykkelig enn William Shakespeares Romeo og Julie. Den 400 år gamle tragedien klarer å fremkalle en mykhet om hjerterøttene få andre teaterstykker får til. Lykkelig kjærlighet ødelagt av andre kan få grunnkonstruksjoner til å skjelve i de skjøre reisverkene i menneskets indre.

Og så er det selvfølgelig slik at historien om Julie og Romeo er en sikker vinner på teaterrepertoaret. Derfor settes den også opp med jevne mellomrom. Shakespeares Julie er knapt 14, Romeo 16. Perfekt match for elever i videregående, kanskje også ungdomsskolen.

Likevel er det ikke sikkert en oppsetning av Romeo og Julie oppleves relevant eller spennende for en som er ung. Den store fallgruven er noen ganger voksen-nostalgien, det tette båndet mellom følelse og klisjé som oppstår i en voksen som ser ung kjærlighet spille seg ut. Eller sagt med andre og muligens mer ungdommelige ord: referanser fra steinalderen.

Romeo og Julie er best som teater når den ikke må være en fortelling som var, men en fortelling som er. Og dette siste tror jeg et ungt blikk er spesielt åpent for.

Romeo og Julie


Av William Shakespeare

 

Ved TEATRET VÅRT

Bearbeidet av Simen Formo Hay

Regi: Simen Formo Hay

Scenografi: Eilif Fjeld Teisbo

Kostyme: Alva Walderhaug Brosten

Scenografi og kostymeassistent: Stina Molander SkavlanLysdesign: Eilif Fjeld Teisbo

Medvirkende: Sara Fellman, Johanna Mørck, Lars Melsæter Rydjord, Bjørnar Lisether Teigen, Patrik Stenseth, Thea Lambrechts Vaulen

 

Anbefalt fra 16 år

 

Ved RIKSTEATRET / NATIONALTHEATRET

 

Regissør: Sigrid Strøm Reibo

Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Koreograf: Oleg Glusjkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

 

Anbefalt fra 16 år

 

Denne rystelsen ved teppefall som trolig flere enn de to fra publikum kjente på, løfter frem alt som er av anti-nostalgi hos Shakespeare.

– Det kan’ke slutte sånn!

Etter teppefall sørget jeg for å gå ut av teateret rett bak de to eneste ungdommene som var på premieren av Romeo & Julie ved Teatret Vårt i Ålesund. De to eneste ungdommene som danset på scenen da det ble åpnet for det, og de to eneste som tørket en tåre fra øyekroken underveis. 

– Det kan’ke slutte sånn! sa den ene.

– Jo, det gjorde jo det, sa den andre.

– Men det går ikke! fortsatte den ene. 

Romeo & Julie hadde, som alltid, sluttet brått og hjerterått, kanskje litt bråere og litt mer hjerterått enn forventet. Og i en sterk opplevelse av nåtid. Der ligger styrken i Teatret Vårts versjon. Denne rystelsen ved teppefall som trolig flere enn de to fra publikum kjente på, løfter frem alt som er av anti-nostalgi hos Shakespeare. For Romeo & Julie er ikke en skjønn historie. Den er noe dritt. Og det har regissør Simen Formo Hay tatt på største alvor.

Sara Fellman som Julie og Lars Melsæter Rydjord som Romeo ved Teatret Vårt, Ålesund. Foto: Tingh

Der Shakespeare slutter

I den andre Romeo og Julie-versjonen som spilles i høst, den som Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret har sendt ut på turné, er noe av grepet å gradvis innskrenke tidsgapet som er mellom Shakespeares 400 år gamle tekst og unge mennesker som lever i dag. 

Metoden er utprøving og granskning – de 13 skuespillerne ikler seg gradvis renessansekostymer og beveger seg lenger og lenger inn i tragedien etter hvert som stykket spiller seg ut. Samtidsmennesket dykker inn i det 400 år gamle materialet og finner noe av seg selv der – eller blir en del av den eldgamle kjærlighetshistorien på en måte som kan si noe om kjærlighetens vilkår i dag.

Noe av det samme er også prosjektet ved Teatret Vårt i Ålesund. Den oppsetningen ønsker også å si noe om kjærlighetens vilkår i dag. Men ikke gjennom å bevege seg bakover og innover, snarere ved å gripe tak i historien og fortelle den på nytt der Shakespeare slutter. 

Samtidsmennesket dykker inn i det 400 år gamle materialet og finner noe av seg selv der.

Kjærlighetens lynnedslag er godt iscenesatt og forsterket gjennom musikk og lyssetting.

På fest

I Ålesund starter Romeo & Julie med slutten. I åpningsbildet sitter en sørgende Romeo med en livløs Julie i sin favn. De dør, tar imot applaus og inviterer publikum til premierefest. I løpet av denne festen spiller en alternativ Romeo og Julie-historie seg ut. 

Publikum forflyttes fra forestillingssal til foajé og tilbake igjen. Underveis dumper to mer eller mindre tilfeldige karakterer inn på festen. Den ene, Pil (Thea Lambrechts Vaulen), en kjærlighetssørgende Romeo-figur. Den andre, Baxter (Patrik Stenseth), som en Mercutio som vil få Pil i godt humør igjen. Som to fremmede fugler blir de med på festen tross Pils mange kvaler, og kjærligheten slår ned som et lyn mellom Pil og Sara Fellman (som spilte Julie i forestillingen publikum bare fikk se slutten av). Det er mindre forvirrende enn det kanskje høres ut som når det forklares. Men det er en fordel å kjenne historien om Romeo og Julie på forhånd for å ha fullt utbytte ved Teatret Vårt. 

Ødeleggende omstendigheter

Likevel er det en sterk forestilling. Kjærlighetens lynnedslag er godt iscenesatt og forsterket gjennom musikk og lyssetting. Publikum får være tett, tett på når en troverdig kjærlighet oppstår, og regivalgene ved Teatret Vårt understreker med tyngde at det er omstendighetene som er ødeleggende for Romeo og Julie, Pil og Sara – og alle andre par som har funnet en kjærlighet som er umulig. I løpet av premierefesten iscenesettes mange slags kjærlighet. Personer rundt Pil og Sara stikker velmenende og sjalu kjepper i hjulene for dem – og det er ikke til å holde ut for de to.

Ved Romeo & Julie i Ålesund har regissør Formo Hay også oversatt og bearbeidet teksten. Det er helt tydelig at han har en klar tanke med prosjektet. Forestillingen er utvilsomt ment for et ungt publikum. I noen scener, som i møtene mellom Pil og Sara, er dialogen livsnær og godt skrevet. Andre steder kunne forestillingen behøvd et blikk utenfra for ikke å bli for intern i sitt eget prosjekt. Eller når stykket forsøker å følge handlingsgangen hos Shakespeare, men det oppleves litt underlig i sammenhengen (Romeo dreper jo opprinnelig en slektning av Julie, det er derfor han forvises). Slikt lar seg ikke like enkelt legge til en premierefest. 

Balkongscenen. Hanna Grønneberg som Julie og Herbert Nordrum som Romeo og Riksteatrets og Nationaltheatrets oppsetning av Romeo og Julie. Foto: Eirik Berg.

Overlesser litt

Fest-settingen virker å være avhengig av energien et ungt publikum gir. Dette er en forestilling som åpner for deltakelse, men der svært få voksne trolig vil kaste seg ut i det. I tillegg er det som om forestillingen overlesser seg selv og vil for mye på en gang. Denne premierefesten inneholder også ulykkelig kjærlighet blant skuespillerne, kurtise som ender i overtramp, samt involvering av publikum som et slags velmenende maskekledd kor. Alt det velmenende snur brått, og publikum sitter igjen som en slags godhetstyranner med en flau følelse av å ha bidratt til å gi historien en bitter slutt.

Det er en annen kjærlighetshistorie enn den forventede av Shakespeare Teatret Vårt serverer denne gangen. En historie vi ikke en gang får lov til å få pressebilder fra fordi den skal være noe annet og nytt. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er en annen kjærlighetshistorie enn den forventede av Shakespeare Teatret Vårt serverer denne gangen.

Shakespeares Romeo og Julie er mer enn en fortelling som var en gang. Det er en fortelling som fortsatt hender.

En sinnssyk verden 

Det forestillingen ved Teatret Vårt med all tydelighet viser, er at Shakespeares Romeo og Julie er mer enn en fortelling som var en gang. Det er en fortelling som fortsatt hender. Den gir tro på kjærlighetens kraft og samtidig et drønn av håpløshet. Verden blir, særlig i Ålesund, et dystopisk sted, tilværelsen er uten mening om man ikke får denne ene muligheten: Å gi seg hen. Det er både noe livsnært, fremmedgjort og realistisk i Pils monolog etter første møte med Sara:

For i denne sinnssyke verden vi lever i, blir vi kasta veggimellom uten å be om det. Vi blir slått ned av fjorten knyttnever uten forvarsel. Denne helt sinnssyke følelsen som sniker seg innpå oss. Dette uforutsigbare, vanvittige kaoset vi tror på. Tilsynelatende det eneste vi ønsker oss, å bli kasta inn i en fjellvegg i 300 kilometer i timen uten forvarsel. Å fly alene gjennom atmosfæren, kald, varm, apatisk, hyperventilerende. Har jeg bedt om det her? Hva har jeg gjort for å få dette kasta i trynet? 

Romeo & Julie snur premissene og ber verden skjerpe seg. Den viser frem kontrasten mellom tomhet og mening gjennom en kjent tragedie. Og når dagens Romeo og Julie, Pil og Sara går ut fra forestillingen bærende på protest, er det forestillingen som virker.

For det kan ikke slutte sånn. Det går jo ikke an.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·