Tv2-serien «Russebussen»: Humor i gjenkjennelig smerte

Status og fellesskap er den hellige gralen i TV 2-serien Russebussen, skrevet og skapt av Miriam Larsen (Hjem til jul, Julestjerna og Evy og alltid).

En scene der den nylig utsprungne russen er samlet i auditoriet, forteller mye om hva det går i:

– Frontallappene deres er ikke ferdigutviklet ennå, sier rektor, i en formaning om etikk og oppførsel under russetiden. Et retorisk spørsmål om hva feiringen av avsluttet skolegang dypest sett handler om avstedkom brøl fra salen om «fylla» og «fitte» og skolelederen er overbærende og oppgitt-forståelsesfull.

Til liten nytte blant de mest utagerende i forsamlingen. Minutter senere blir et velment utdelt kondom fylt med urin og kastet mot kullets nerder.

Varme og menneskelighet

Hovedpersonen i Russebussen er en av dem. Eigil har gledet seg til russetiden siden barneskolen, da de rødkledde festungdommene rullet inn foran 17. maitoget. Og nå vil han, sammen med kusinen Sarah og kompisen Vip, gjøre det meste for å få en maksimal feiring, med skolens mest populære.

Tenk å føre en tilværelse på en evig fest, som av og til blander seg med andre fester, fantaserer Eigils fortellerstemme i seriens aller første scene, mens bildene viser utagering i bar overkropp og kokainsniffing inne i en buss mens han selv står utenfor, venneløs og i ferd med å bli forlatt.

Slik makter TV 2-komedien å problematisere festing, hierarkier og kampen om tilhørighet i løpet av få sekunder – med en varme og menneskelighet som snart skal bli videre utdypet.

Generisk fuckboy

Historien om den evig nysende Eigils bratte klatring og ditto fallhøyde er av moralsk art. Det blir tidlig klart at han og omgivelsene ikke har samme realitetsoppfatning. Han er forelsket i Rebekka uten å reflektere over at hun ikke er hyggelig. Han regner med at han har sjans, selv om hun er kjæreste med skolens mest populære. Er det en strategi å nesten-stjele lommeboken hennes?

Bestekameraten Vip prøver behersket å få ham ned på jorda: – Du vet at Rebecca er sammen med Adam, ikke sant? – Det kan hende hun er keen på noe annet enn en generisk fuckboy, ass, svarer Eigil. – Hva da, en kleptoman med munndiare og pollenallergi?

Eigil mister verken vyene eller overmotet. Han holder derimot en visjonær og inspirerende tale om hvordan han selv er i ferd med å gjøre kassevogn til en kul russebussform igjen.

Jakter på tilhørighet

Eigil er en maktbegjærlig opportunist, en egoist som jager etter status, sex og fest. At han samtidig er en hovedperson det er lett å like og heie på har minst fire grunner:

1. Det er umulig å ikke få medynk med ham når kassevogn-russebilen han var så begeistret for, synker ned i Oslofjorden

2. Han ofrer seg når det urinfylte kondomet seiler gjennom auditoriet, med kurs mot kompisen. I et svært uegennyttig øyeblikk lar han den treffe sitt eget ansikt, med katastrofalt resultat. Et klokkerent eksempel på manusguruen Blake Snyders Save the cat-prinsipp.

3. Han klarer ikke formulere for seg selv at han egentlig jakter etter tilhørighet og er blind for vennskapene han faktisk har.

4. Han spilles av Philip Helgar. Men mer om det senere.

Handlingen i de seks episodene følger en velbrukt formel: Heltene aner en snarvei til målet, vinner en falsk seier, sendes langt ned i kjelleren i nest siste episode, før de oppnår en ny forståelse over hva som er viktig i livet.

Underveis: Hard festing, velformulert situasjonskomikk, prøvende romanser og en russelåt om «ligging, drikking og narkotika».

Fornemt og atmosfærisk

Der NRK-seriene VGS og Elevrådet foregikk på fiktive skoler i hovedstaden, gjør Russebussen et poeng av å legge handlingen til Nesbru videregående i Asker – med sin temmelig fornemme skolekrets.

Rikingen Adams hus sammenlignes med spa-senteret The Well, men økonomiske ulikheter er ikke gjenstand for utforskning eller satire – de er først og fremst et grep for å gjøre de populære sossene ekstra sossete.

Serien vet å bruke Nesbru-geografien. På en utsøkt måte legges scener til stedstypiske  villastrøk i en skråning, det stilrene stupetårnet på Hvalstrand bad, og opplagt nok skolen, et 1980-tallsbygg med rød teglstein og hvite søyler.

Det er naturligvis vår; atmosfærisk skildret med små, lysegrønne blader på bjørketrærne og kvelder med regn og forsiktig fuglesang.

Foreldreløst

Ved å utelukke foreldre fra handlingen, rendyrker Russebussen sin fest- og intrigeglade handling. Det er et klokt valg å la samtlige voksen-formaninger komme fra rektor. Eventuelle innspill fra foresatte ville fort kommet i veien for komedien og bremset fremdriften. Og vi vet jo hva voksne mener om «drikking, ligging og narkotika», gjør vi ikke?

Ikke at ungdommen hører etter. De mest populære er både de rikeste og de – til et visst punkt – mest grenseoverskridende. Det er dette fellesskapet Eigil lengter etter. «Jeg skal faenmeg ha gonore», utbryter han. Men det er bestisen Vip som får innpass, etter at det spres et rykte om oralsex på et fest-toalett.

Umulig å passe inn

I 1984 fortalte komedien Nerdenes hevn (Jeff Kanew) hva en nerd var: En sosialt utilpass særing, mer opptatt av tegneseriefigurer, fantasy og data enn av menneskelig omgang. I dag utgjør superhelter og eventyr hovedstrømmen i popkulturen og gjennomsnittsmennesket bruker så mye tid foran skjermer at det ville fått en 1984-nerd til å rødme. Så hva ligger i begrepet i 2023?

Følgeskrivet til Russebussen beskriver Eigil og Vip som «skolens to største nerder», men de er langt fra karikaturer; de er ikke flass på brilleglassene-typer uten evne til kommunikasjon. Serien har gått lenger i skildringen av den klassiske nerde-motpolen jocks: Inn-gruppen domineres av veltrente, privilegerte arvinger med intellekter begrenset rundt samkvem, penger og guttastemning.

Hovedpersonene higer etter å bli en del av et miljø det er umulig å passe inn i – det forstår alfahannen Adam som snart skal tre frem som en av seriens klokeste: – Hvorfor vil dere henge med oss? spør han. – Dere kjenner oss ikke en gang.

Det skal dessuten vise seg at Adam betaler en høy pris for å sitte å toppen av popularitetspyramiden.

Det misunnelige blikket på «de andre» er en drivkraft gjennom hele serien, men hvor bærekraftig er denne desperasjonen i lengden? En ny tale fra rektor setter ting på plass: Skal antall seter i en russebuss definere det sosiale hierarkiet? Vi trenger forskjellige folk her i verden!

Stort komisk talent

Det er en bragd å gjøre Eigils revurdering av egne ønsker og verdisyn så underholdende, fantasifullt og morsomt. Og i hovedrolle-innehaver Philip Helgar har serieskaper og manusforfatter Miriam Larsen funnet et stort komisk talent; Helgar er morsom når han spiser potetgull og enda morsommere når han danser stolt rundt i en nyinnkjøpt russe-hettegenser. Og sammenbruddet over den synkende russekassevognen kaller på flere typer tårer.

Det er utfordrende å spille mot en slik naturkraft, men Turab Awan gjør en glimrende straight man som Vip – og fyller ham dessuten med sjel og personlighet.

Jonas Kinge Berglands rektor har den samme finveide balansen mellom humor og autoritet som offiser-skikkelsen hans i Førstegangstjenesten, men er samtidig en mer følsom og sammensatt rollefigur.

Leonard Gjøs er troverdig som den plagede, godhjertede og utagerende pappagutten Adam, mens Fredrikke Reithaug Blekastad gir det hele god balanse som Eigils kusine Sarah – rollefiguren som er mest fortrolig med eget utenforskap.

Overskudd

Historien i Russebussen er ikke original, men den er friskt fortalt. Kjappe tilbakeblikk gir seeren både en handlingsoppsummering og en ide om hva Eigil tenker på. Frisk klipping og musikk gjør selv transportetappene interessante. En sammenstilling av Vips kebabsjappe-arbeidsrutiner og musikkskaping er fiffig utført, og scenen der nerdene skal hacke rektors PC skaper nesten-neglebitende spenning.

Det vitner om overskudd når serien byr på en festlig musikkvideo med den hjemmesnekra russelåta. Og hva med engelsklæreren som insisterer på å snakke et slags snobbete skotsk?

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Gjenkjennbar smerte

Russefeiringen har for lengst blitt en del av den norske strømmeindustrien, den danner premisset for realityseriene Endelig russ og Russ og for høyprofilerte scripted-produksjoner som Delete me og VGS.

Med en handling som kretser rundt strategier for å komme seg med i den mest attråverdige gjengen, har Russebussen mye til felles med sistnevnte. Men der VGS behandlet de involverte som brikker i et spill, makter TV 2-serien å skape sjelfull og morsom underholdning av konseptet – fordi den tar rollefigurene og desperasjonen deres på alvor. Serien lar oss se hierarkiet med Eigils outsiderøyne, og vi forstår ønsket hans om å bli en del av det.

Vi kommer fort på det rene med at han er en fin fyr, han trenger bare litt modning. Og det er nettopp det vi får oppleve – og når knoppene brister gjør det vondt på en måte som kaller på latteren.

Det ligger stor humor i den gjenkjennbare smerten til Eigil.