TV-serien «Delete Me»: Russetid, rustne vennskap og hevnporno

Det begynner med slutten. Fra under vann ser vi de bølgende silhuettene av to jenter på en bassengkant. Vi kan ikke høre hva de sier, men at det er snakk om en konfrontasjon, er det ingen tvil om.

Så deiser de to ut i vannet, i en kamp på liv og død.

Sex og synkronsvømming

Det er først i den sjuende og siste episoden at vi skjønner hvordan det kunne gå så galt. Alle sider av historien nøstes langsomt opp, til dels baklengs, til dels ved sidesprang i handlingen. Marion (Amalia Holm) er med i en sexvideo som er delt mot hennes vilje. Marit (Thea Sofie Loch Næss) er bestevenninnen og dessuten Marions partner i en talentfull synkronsvømmerduo som snuser på stipend for å kunne gå på college i Miami. Vi ser etter hvert mange grunner til at den drømmen er et luftslott. Og hvem har delt videoen? Og hvorfor?

Delete Me er filmkunstneren Marie Kristiansens debut som serieskaper. Hun bruker serieformatet til noe annet enn å fortelle en lineær historie. Handlingen i seg selv er en visuelt eksperimenterende, men stilsikker rekke av bruddstykker som til slutt danner et større bilde. Det er en fortelling som rommer langt mer enn de faktiske hendelsene. Delete Me likner en kraftig bakrus der hovedpersonene sjangler rundt i de styggeste konsekvensene av sosiale medier, smarttelefoner og likestillingskampens vrakrester.

Fra reality til virkelighet

Undertegnede tilhører en generasjon som for 25 år siden ikke kunne forestille seg at helt vanlige jenter ville kunne kalles horer i 2021 – at de endog kunne kalle hverandre horer, med alt det impliserer av mangel på respekt både for andre og for seg selv. Ideen om at jenter som har sex er løse på tråden, lever ikke bare i beste velgående, men ser ut til å være forsterket. Den bæres dessuten frem av dem som står i fare for å ta aller mest skade av den. Det er som om de dårligste, mest hjelpeløse resonnementene til deltakerne i reality-programmer som Paradise Hotel og Ex On the Beach brått er blitt sosialt gangbare. Som om iscenesatt virkelighet er blitt normen.

For idet filmen der Marion har sex med Christian (Axel Bøyum) blir spredt for alle vinder, er sanksjonene nådeløse. Hun er en hore, en slut, hun er sandwich-Marion og bare timer etter at filmen først er delt ligger den på pornosider verden over. Men enda verre er det nok at lillebroren hennes har sett filmen, og at en fremmed mann presser henne til å filme seg selv igjen, mot å unngå at han sender filmen til faren hennes.

Det er hjerterått å se en forelsket Marion rusle inn på skolen med et sløvt, men lykkelig smil om munnen etter å ha tilbrakt natten med gutten hun er forelsket i, mens blinkende mobilskjermer kringkaster intime detaljer uten at hun vet om det. Ennå.

Og for Christian vanker det bare anerkjennelse og high fives.

Sosial kontroll

Marion har ikke gjort noe galt. Frivillig sex er på ingen måte en forbrytelse. Da hun etter hvert går til politiet er de opptatt av om hun var beruset. Hun svarer at hun ikke ble voldtatt. Hun var med på sexen, men ikke på filmen. Det er filmen hun vil til livs.

Mange vil kanskje si at hun var ubetenksom, kanskje til og med dum. Og det er her den uhyggelige, sosiale kontrollen begynner: I det små. Marion gis ikke engang sjansen til å stå i det med rak rygg, for sanksjonene kommer i rasende tempo, hardtslående, ondsinnede.

Det er så brutalt. Hun blir slått ned før hun i det hele tatt får reist seg opp.

Marie Kristiansen forteller med oppfinnsomme utsnitt gjennom Marianne Bakkes kamera, hun maler med stemninger og brokker av tradisjonelle scener. Det går lang tid mellom hver gang vi får høre en dialog; lydbildet ligner av og til regissør Luca Guagdagninos eminente HBO-serie We Are Who We Are, om tenåringer i fri flyt på en amerikansk militærbase. Også der må man spisse ørene, skjerpe sansene, velge hva man synes er relevant i øyeblikket, samtidig som både lyd og bilde på sett og vis oppfattes som naturlig.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Vonde gnisninger

Noen elementer er tidløse. Marion og Marit (er det tilfeldig at de heter det samme som medlemmene av popduoen M2M?) har vært venner siden de var små. De har lekt sammen, gått på skolen sammen og trent sammen. Marit ser for seg det første steget ut i voksenlivet sammen med Marion. Marion på sin side har nok allerede en stund sett seg omkring etter andre muligheter, nye venner. Hun har vært forelsket i Christian i flere år, og muligheten for å være sammen med ham gjør at prioriteringene endres radikalt.

De er ikke spesielt snille mot hverandre, noen av dem. Men friksjonen venninnene i mellom går nok verst utover Marit. Hun er nerden, den sosialt litt keitete, hun er den de andre ikke vil ha med på russebussen. Hun blir til og med stemt ut – i all offentlighet – etter en ydmykende seanse. Igjen har realityshowets regler blitt noe man har tatt med seg over i virkeligheten.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Unødvendige pekefingre

Delete Me forteller skånselløst om kjønnsroller og dobbeltmoral, rus, fest og nedtur i en sårbar alder, en alder der virkeligheten har sterkere ampere enn ellers i livet, der følelsen av at alt står på spill – og det står på spill nå! – er overveldende.

Serien vifter etter hvert med moralske pekefingre som er unødvendige. Sideplottet om hackeren Fanny (Happy Jankell) har sine poenger, men virker litt utenpåklistret. For historien om de to venninnene i en brutal brytningstid forteller akkurat det den må, og den gjør det godt. Delete Me er en serie som bør inspirere til videre tanker og diskusjon.