Scenekunstfeltet har mye å lære av festivalen Urban Moves

Urban Moves har blitt et fast innslag på slutten av vårsesongen på Dansens Hus. Under festivalhelgen inntar Oslos streetdance-miljø rommene både i og utenfor huset, med et program som strekker seg fra workshops via konkurranser og jamsessions til sceniske forestillinger, og fra dans til musikk og gatekunst. Den delen av programmet jeg fikk med meg på lørdag formiddag, var spesielt rettet mot barn og trakk et publikum fra både street- og samtidsdansmiljøene, noe som slett ikke er hverdagskost da skottene mellom de ulike dansesjangernes publikum ofte, dessverre, er nokså tette.

Dagen startet med en workshop i form av en åpen dansesirkel der alle barn som ønsket det kunne delta. Erfarne dansere instruerte de barna som til en hver tid befant seg i sirkelen. Sirkelen fungerte som en svært åpen situasjon, der mange av barna vekslet mellom å delta i dansen, surre rundt for seg selv utenfor sirkelen, og å titte inn utenfra som et potetgullspisende publikum. Foreldrene hang rundt i lokalet – et par av de ivrigste var til tider med og danset sammen med barna (meg selv inkludert). Musikk, danseinstruksjon og prat blandet seg uten at dette var nevneverdig forstyrrende for undervisningssituasjonen.

Etterpå ble det rigget til konkurranse, en «kids battle», utenfor hovedinngangen, med dansematter rullet ut over asfalten midt i solsteiken. I motsetning til workshopen måtte barna her melde seg på for å delta – noen av deltakerne så ut til å være erfarne konkurransegjengere, mens andre nok ikke var helt klar over hva de ga seg ut på.

En konferansier med svært smittende engasjement, som ikke unnlot å fortelle oss om at hiphop handler om mer enn dop og våpen, fungerte som dramaturgisk lim i situasjonen. Deltakerne konkurrerte mot hverandre i par, og for å opprettholde stemningen i publikum, ble semiprofesjonelle ungdommer invitert inn på dansematten for å vise frem sine ferdigheter. Slik minnet konkurransen mer om en forestilling – fokuset ble lagt like mye på de sammenbindende virkemidlene som på barnas prestasjoner. «Battlen» ble avsluttet med to afghanske jenter som framførte en tradisjonell dans til medbrakt musikk – et kjapt og godt grep fra konferansieren som underveis i konkurransen hadde plukket opp at jentenes bidrag ikke passet inn i det planlagte formatet.

Stemningen blant det is-spisende publikummet var jevnt over høy, kanskje særlig i semifinalen der et dommerpanel på fire profesjonelle streetdance-utøverne gav situasjonen det alvoret og konsentrasjonen den fortjente.

Lavterskel

På en måte er det overraskende hvor vellykket Urban Moves’ program for barn var. Både workshopen og konkurransen fant sted i vestibyle- og kafeområdet og utenfor hovedinngangen til Dansens Hus, der andre, mer uformelle aktiviteter pågikk samtidig. Ingen av disse rommene ville jeg umiddelbart tenkt på som gode for formidling av kunst til barn. Dessuten snakket konferansieren utelukkende engelsk, og det i et sånt tempo at jeg vil tippe de fleste under 10 år ikke fikk med seg mer enn det aller mest elementære. Men dette gjorde samtidig situasjonen som helhet flytende og uhøytidelig, og muliggjorde mange ulike måter å være både deltaker og betrakter på. Barna kunne herme bevegelsene, men også la seg inspirere til å danse for seg selv borti en krok. Foreldrene kunne se på, men også ta seg en kaffe. Og viktigst av alt: I denne situasjonen var ingenting hemmelig, bortgjemt, høytidelig eller på andre måter skremmende, rett og slett fordi den utspilte seg rett foran nesa på deg uansett om du var interessert eller ikke.

Urban Moves fremstår derfor som et godt eksempel på hvordan barn og voksne kan være sammen, med hverandre og med dansen, uten at dette samværet må være så innmari styrt og koreografert. Mitt inntrykk er også at denne situasjonen greier å favne om de barna som ellers har vanskelig for å følge de mer eller mindre eksplisitte reglene som ofte finnes i scenekunst for barn – altså å sitte stille, følge de voksnes instruksjoner, og å utforske og tenke fritt først når de voksne åpner for dette.

Demokratiske hierarkier

Det er likevel programmets evne til å gjøre barna til demokratiske deltagere på en pedagogisk måte som er den store styrken til Urban Moves. I stedet for å gjøre hierarkiet mellom barn og voksne, lærer og elev, til noe man prøver å bli kvitt, sees dette pedagogiske forholdet som et nødvendig utgangspunkt. Min erfaring er at mange som jobber med deltagerprosjekter for barn og unge faller i en felle der det å la barn få delta på egne premisser forveksles med det å likestille barn og voksne. I forsøket på å realisere utopien om fullstendig likestilte barn og voksne, risikerer vi å skape et «tyranni» (for å bruke Hovik og Nagels term)[1], i betydning skjult maktutøvelse.

I en demokratisk-pedagogisk situasjon sees heller hierarkiet mellom lærer og elev som betingelse for den kommunikative situasjonen et kunstverk eller undervisning er, altså en situasjon der vekst eller danning potensielt kan finne sted. Denne kommunikative situasjonen må imidlertid ikke tas for gitt, men krever kontinuerlig refleksjon og praktisering – som den får under Urban Moves.

Et eksempel på denne demokratiske pedagogikken var da en av de eldste deltakerne, en gutt på rundt 12 år, ble akutt selvbevisst idet det var hans tur til å gå ut på gulvet og danse. Som motivasjon begynte konferansieren derfor å rope navnet til gutten, og han fikk på kort tid med seg store deler av publikum i tilropene. Jeg rakk akkurat å tenke – dette kommer aldri til å fungere – før jeg forsto at jeg tok fullstendig feil. Det var konferansieren som hadde lest denne situasjonen riktig. Gutten begynte, oppmuntret av publikums tilrop, å danse, først beskjedent, men etter hvert mer hengitt til den energiske musikken. Konferansieren hadde sett sin kraft som pedagog i denne situasjonen, og vi i publikum fikk være vitner til at gutten gjorde seg en reell erfaring og dermed så ut til å vokse som person gjennom å stå frem og ta den plassen som ble tilbudt ham.

Kunst eller kultur?

Men er Urban Moves kunst? Spørsmålet trenger rett inn i kjerneproblematikken til dansen som kunstform: Skal den praktiseres eller betraktes? Er den en scenisk kunstform eller er den kultur? Og er det mulig å operere og eller manøvrere imellom disse ytterpunktene? Kanskje er det her dansen klarest skiller seg fra teateret. Bevegelse muliggjør to radikalt ulike former for erfaring: Den kroppslige og deltakende versus den visuelle og betraktende. Og kanskje er det nettopp derfor det er så utrolig viktig at Urban Moves skjer på Dansens Hus. Her kan dansens selvforståelse settes i spill.

Streetdance oppfattes gjerne først og fremst som en praksis eller aktivitet der deltakerne er utøvende, mens samtidsdansen først og fremst anses som en scenisk kunstform. Men en slik kategorisering kan bli en hemsko som reduserer publikums mulige erfaring betraktelig innenfor begge sjangrene. Det interessante er å kunne eksperimentere med å veksle mellom å la publikum være tilskuer og utøver, men uten å hemmes av konvensjoner knyttet verken til begrepene scenekunst eller kultur. Her er Urban Moves er et dansepolitisk viktig bidrag og en kunsthendelse resten av dansekunstmiljøet kan ta lærdom av.

Mellom koreografi og kontekst

I siste del av festivalprogrammet ble vi guidet inn på hovedscenen på Dansens Hus, til «Urban performances» – en forestilling bestående av tre ulike koreografier. På tross av et jevnt over høyt danseteknisk nivå, var konseptet – den dramaturgiske og koreografiske tenkningen ut over bevegelsessekvensene i seg selv – relativt konvensjonelt og lite spennende. Dette gjaldt spesielt de to første koreografiene, av den fransk-kanadiske koreografen Emanuelle Lê Phan, som interessant nok nesten ikke var mulig å gjenkjenne som streetdance. Men selv om utøverne var svært presise og tilstede i det de gjorde, fremstod arbeidet likevel som noe introvert, isolert og høytidelig – dette kanskje først og fremst på grunn av at den fjerde veggen så insisterende ble opprettholdt. Her står jeg riktignok i fare for å blande sammen to kritiske bemerkninger, altså det at jeg skulle ønske noe av den uformelle og sosiale situasjonen ble ivaretatt inne i scenerommet, og at streetdance inntar rollen som en scenisk kunstform uten å ta i bruk den koreografiske tenkningen rundt forholdet mellom dansen og konteksten.

Den siste koreografien, av det berømte crewet Quick Style, som blant annet har jobbet med norske artister som Karpe Diem, Madcon, Alan Walker og Arif, kom best ut med tanke på dette. Den spiller åpenlyst på streetdance som håndverk og på hvordan triksene kommuniserer med publikum gjennom umiddelbare tilrop og spontan applaus – slik ble publikums tilstedeværelse i større grad anerkjent.

Hovedsceneforestillingene fikk meg likevel til å lure på om streetdance forsøker å legitimere seg selv som scenisk uttrykk gjennom å formmessig nærme seg samtidsdansen? En legitimering som er basert på en tenkt forbindelse mellom det sceniske og dans som kunstform, og videre en opphøyelse av det sceniske over det sosiale. Etter å ha sett potensialet i de mer uformelle situasjonene rundt på Dansens Hus denne dagen, vil jeg hevde at den sceniske dansens (ufortjente) statusstempel som dansens kunstform, til dels ødelegger potensialet for hva som kan skje når streetdance, som en kunstform der både det formmessige og det sosiale står sterkt, entrer scenen.

[1] Lise Hovik og Lisa Nagel (2014), «Interaktiv scenekunst for barn – tyranni eller magi?», lest 28.06.18 fra: https://www.kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/kl-artikkel-2014-medvirknig-hovik-og-nagel

Artikkelen er produsert med midler fra Dansekritikerrørsla, et initiativ for å løfte frem dansekritikken i Norge.