Symbolteater med mening

Døren inn til Lille Scene på DNS står på vid gap. Salen er foreløpig tom. Inn kommer en liten gutt på tre år, alene. Salen er dekorert som en varm, grønn sommereng. Engen er tom, men i luften svirrer kjente dyrelyder. Spesielt gjennomtrengende er sauers breking.

Den lille gutten står helt stille og ser seg omkring. Hører tydeligvis på dyrelydene. Når noen av sauene breker ekstra høyt, slår pjokken ut i en inderlig gapskratt. Fremdeles er han helt alene i rommet. Han bare står der og ler. Lenge!

Sånn kan en teateropplevelse starte for de minste blant oss. Og denne teaterstunden med Teatrodistinto fortsetter like lavmælt, i en stille symbolsk reise gjennom de minstes kognitive startgrind, med sterke farger, tydelige lyder og gjenkjennelige figurer. I tre kvarter holdes treåringene fjetret av disse godt definerte virkemidlene som er finurlig komponert og nøye tilpasset målgruppen.

Enkle symboler – viktig tema

På scenen er det ingenting annet enn det grønne gresset, to herrer og to kofferter. Noen ganger er det helt stille, noen ganger lystig musikk, andre ganger dramatisk kontentum. Alt for å formidle stemninger. Bevegelsene til de to herrene på scenen er dansaktige, med klare assosiasjoner til klassisk mime, ispedt Commedia dell’artes arketypiske karaktertrekk. De har hver sin koffert der spennende ting fins. Den innlagte slapstickhumoren bringer ofte latteren frem.

Ut av de to koffertene kommer forskjellige dyr, men først og fremst mange like, hvite lekesauer. De to herrene på scenen er egentlig sauer de også. Men den ene av dem er svart. Han skiller seg ut. Han passer ikke inn. Den hvite mannen og de hvite sauene lar ikke det sorte fåret slippe inn i flokken. De stiller seg opp i tette geledd utover gressletten, uten rom for flere. Hvor skal han plassere seg, hvor skal han få plass – høre til? Han er pågående, for han vil så gjerne være med de andre. I sin nytteløse kamp blir han både rampete og sint. Det hjelper ikke! Han blir ennå mer ensom og trist. Men han har en liten hemmelighet som til slutt skal hjelpe ham – også han har en koffert full av dyr. Men det er ikke sauer, det er alle slags dyr; griser, kuer, giraffer, tigre og løver. Når disse sprer seg ut fra kofferten og okkuperer hele den grønne gressletten, oppdager sauene at de egentlig ikke er så farlige, og at de alle kan dele sletten sammen. Slik får også det sorte fåret noen å være sammen med, og lindring i sin ensomhet.

Det er ingen kronologisk handling i stykket, men en rekke symbolske scener mer eller mindre tilfeldig stokket om. Det er både ryddig og rotete på en gang, men det gjør ikke noe, for det er åpent og enkelt, og barna bryr seg ikke om manglende kronologi eller handling. Treåringene er høylydt engasjert.

Barnets medfødte filosofi

De symbolske handlingsetydene formidler en viktig historie og allmenne og aktuelle temaer. Det er ting voksne snakker om, som verdens statsledere snakker om, men som også gjelder de minste av oss. De har ennå ikke lært hva fordommer er, slik som oss voksne, og har ingen problemer med å ta de sorte fårene inn i fellesskapet. Hvis man bare er snill, behøver man ikke være like.

Og der er den lille gutten på vei ut av rommet etter forestillingen. Han stopper i døren og ser seg tilbake. Hele gulvet er nå dekket av lekedyr. Lydene deres svirrer i luften. Det er Noahs Ark. Han rekker ut armen og vinker til dyrene, bøyer seg ned for å være sikker på at alle dyrene skal få det med seg. Så reiser han seg og går ut døren og inn i en annen verden.