Teateranmeldelse: «Luftbarnet» viser forskjellen på å leke og å late som

Historien om en forelder og et barn som lever litt i utkanten av samfunnet er en slags grunnfortelling gjennom ulike tider og kulturuttrykk. Slike fortellinger viser også hvor lite som skal til for å regnes som utenfor.

Det har noe arketypisk over seg: Mange eventyr handler om en overgang og innlemmelse i kulturen og samfunnet. Vi må forlate den lille hytta i skogen og finne tilhørighet i et større felleskap. Askeladden gjør det, Svaneprinsessen og Den stygge andungen gjør det: De forlater familiene sine og trer inn i en høyere orden. Ikke sjeldent er det forbundet med statsmakt og høyere sosial status.

Men i vår tid der privatlivet er under sterkt press, både av regelrett overvåking og av muligheten for å eksponere seg på Internett, trenger vi kanskje fortellinger som trekker i motsatt retning. Vi trenger å bli vist hva vi risikerer å miste når vi overlater til andre å definere oss – ikke minst som barn og ungdom. Teater Leikhus’ forestilling Luftbarnet er spesielt rettet mot barn i 8-13 års alderen, men trenger ingen øvre aldersgrense.

Papirfugler

I taket og langs veggene henger papirfugler brettet av gamle boksider. To jenter i hvite kjoler leker mellom publikumsplassene. Kjolene har kanter og bretter, som om de også var gjort av papir. De to skikkelsene ser hverandre, bevegelsene deres speiler hverandre. En av dem vet vi ikke hvem er, men det er flere muligheter. Den andre er «Luftbarnet», Kazeko, men hvem er hun? Det vet hun ikke helt.

Spørsmålet later ikke i utgangspunktet til å plage henne, men etter hvert kommer det et krav utenfra om at hun skal kunne svare. Hvis du ikke kan definere deg selv, sette ord på det, falle inn i en kjent kategori, er du usynlig, «luft».

Barnet som ikke later som

Luftbarnet Kazeko, spilt av Margit Sundstøl, bor sammen med faren (Kjetil Stavenes) i Norge. Han og Kazekos mor flyttet til Japan sammen. Faren fikk ikke ting til å fungere, så han flyttet tilbake med Kazeko. Men det later ikke til å være en dans på roser her heller. Blant annet får han ikke jobb. Og så en dag mottar han et brev.

Avsenderen er «departementet for manglende deltagelse og sosial likhetsfølelse». Brevet uttrykker bekymring for at enkelte i husstanden ikke deltar i fellesskapet i stor nok grad. Kazeko og faren må forberede seg på inspeksjon. Tonen i brevet parodierer det upersonlige byråkratspråket og kunne vært adressert til hvem som helst av oss.

I Luftbarnet er det truende for felleskapet at Kazeko ikke har en klar rolle i samfunnet. Kazeko blir til slutt borte for faren sin, etter at både Legen, Journalisten, Fotografen og Treneren har forsøkt å forstå hvem Luftbarnet er, men mislykkes. Hvis journalisten kan fortelle historien hennes eller legen kan forklare det med at hun er syk, ville alle blitt beroliget.

Merkelapp

Enda et brev fra departementet kommer til Kazekos far, og det viser seg at det er flere som synes myndighetenes krav er skremmende. Legen, Journalisten, Fotografen og Treneren later til å anstrenge seg for å «holde maska», altså leve opp til forventningene som knyttes til dem. I oppsetningen bærer de bokstavelig talt en merkelapp som forteller tilskuerne, og kanskje også dem selv, hvem de er. Kanskje blir de gjennom dette konfrontert med sin egen ufrihet. Kanskje er det dette som opprører dem.

Fri og ekte

Margit Sundstøl gjør en veldig fin opptreden som Kazeko, og viser seg som en talentfull, ung skuespiller. Hennes rolle er en karakter med personlighet, men en personlighet som ikke er særlig selvbevisst, som ennå ikke har blitt hentet inn av identitetshysteriet. Denne balansegangen kunne fort blitt ustø, men Sundstøl virker trygg. Hun overspiller aldri, men framstår som tydelig tilstede. Også når hun blir borte for de voksne som ikke klarer å plassere henne i sine systemer.

Resten av karakterene tar anstrengt plass i fellesskapet. De skaper seg, de spiller skuespill. Det er underholdende, og det tilgjorte og karikerte skaper en fruktbar kontrast til det enkle, ikke-forestilte som barnet bærer med seg. Selv om det tilgjorte er villet, tar det likevel opp mer plass i den korte forestillingen enn det som hadde vært hensiktsmessig. Det går på bekostning av det poetiske, vare, nære og lekne uttrykket som speiles i papirkunsten. Origamien er en ordløs lek, og har noen av de samme egenskapene som Luftbarnet har.

I et brev beskriver moren de usynlige kvalitetene til datteren sin slik: «Effekten av å være usynlig, ingen ser deg, men du ser alt. Kraften i å være så lite som et pust og så mye som en storm. Friheten til å kunne fly av sted der andre står fast.»

Andre står fast i forventninger, roller, i forstillelse. Barnets kraft ligger i å være fri fra alt dette. I å være ekte, nettopp ved å ikke være «noen».

Ordenes makt

Luftbarnet løfter fram det språkløse og frie, i motsetning til det strengt formede og språkliggjorte. Paradoksalt nok er manuset det sterkeste ved forestillingen. Lise Andrea Grimelund-Kjelsen har skrevet en tekst som er rik på språklig presisjon, humor og skjønnhet. Grimelund-Kjelsen lykkes i å demonstrere hvordan ordene skaper virkeligheten, og hvordan vi derfor trenger å bevare et barns nysgjerrighet og våkenhet i møte med formuleringer vi gjerne lirer av oss på automatikk.

Et eksempel er når Kazeko møter Treneren. Hennes oppgave er å gjøre folk best. Til barnet sier hun at det handler om å jobbe hardt nok – om å «gi alt man har!». Luftbarnet svarer umiddelbart: «Jeg har ikke lyst til å gi bort alt jeg har, jeg vil jo beholde noe!» Dette viser hvordan noe vi som oftest lar passere som en uskyldig talemåte, «å gi alt», avslører et menneskesyn som ikke er bærekraftig. Selvfølgelig kan man ikke gi alt uten at det innebærer et tap av noe verdifullt, kanskje til og med umistelig. Hvis dette er prisen for å regnes som innenfor og akseptabel, da sitter vi fattige igjen.

Det som er oppsetningens styrke, er imidlertid også dens svakhet. Teksten blir fremtredende på en måte som får det nakne nærværet til å presses ut i hjørnene. Det er fint at det snakkete og voksne spilles opp mot det stille og intuitive, men dynamikken er ikke balansert nok fordi de voksne tar for stor plass.

Stillfaren samfunnskritikk

Hvem er den andre hvitkledde skikkelsen som ikke sier noen ting, men som er Kazekos medsammensvorne og støttespiller? Det kan være moren – eller en slags forlengelse av Kazeko selv, et speil som synliggjør jentas selvforståelse. Den andre viser at Kazeko har en relasjon til seg selv, at hun er et individ med selvbevissthet, selv om hun motsetter seg de ferdige formlene felleskapet vil få henne til å passe i.

Det viser seg at faren har misforstått når han kjærlig, men tankeløst, har kalt henne «Luftbarnet». Kanskje det er hans egen lave selvfølelse, hans egen opplevelse av å være ubetydelig, han har overført på datteren. Når Kazeko blir borte for ham, dømmer omverdenen ham hardt – så det er ikke rart han ikke er særlig nådig med seg selv. Det ligger mellom linjene at han ikke har tro på sin egen betydning og dugelighet.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Virke i verden

Kanskje er det barnet, mer enn det masende, fremmedgjørende systemet som kan hjelpe faren. Vi trenger alle å bli minnet på dette, og jeg unner alle barn og unge som ser Luftbarnet bekreftelsen stykket gir. At de er viktige og verdifulle i kraft av hvem de er, ikke utfra hvordan de oppfattes, hva de gjør, hvem de identifiseres med. Forestillingen er også et godt eksempel på at samfunnskritisk kunst, også for denne målgruppen, ikke trenger å være støyende – at det kan finnes motstand i det stillfarne og sarte også.

Papir er kanskje rent, blankt, tynt, men det er også skarpt og fullt av potensiale, kraft, makt. Den riktige oversettelsen av jentas navn er «Vindbarnet», forstår vi til slutt. Hun har kraft til å bevege, hun er vill og fri. Hun er ikke ingenting, men noe som virker i verden.