Vårens debutanter: Bildebøker med kraft og poesi

Denne våren debuterer to dansere som barnebokforfattere hos Gyldendal. Begge har skrevet bildebøker om observante barn. De to bøkene Mieko danser og Karin og mørket viser det store spennet i barnelitteraturen og byr på inspirerende historier for ulike barn i ulike situasjoner.

«Mieko danser»: Å skape identitet

I bildeboka Mieko danser diskuterer danser og koreograf Mariko Miyata-Jancey kjønn i ulike former: kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og kjønnsroller. Denne fargerike boka illustrert av Skinkeape (også kjent som Marianne Gretteberg Engedal) er fin lesning denne Pride-måneden.

Boka handler om Mieko som elsker å danse, men som misliker alle de små tingene hun må gjøre for å danse. Hun må gre det lange håret sitt for å sette det opp, og ha på seg en stram dansedrakt og strømpebukse. Etter sommerferien er Mieko tilbake på dansinga, men nå har hun klippet håret kort og kjøpt løse og behagelige danseklær. Hun føler seg fantastisk, aldri har hun spunnet så fort eller hoppet så høyt, sier hun. Det er først når hun blir gjort oppmerksom på at hun skiller seg ut at følelsene blir negative.

Danselæreren deler opp klassen i to. Mieko legger merke til at gruppene er kjønnsdelte og at hun har havna i guttegruppa! Guttene og Mieko er i hoppgruppa, jentene i piruettgruppa. Hun spør seg selv om hun egentlig er en jente.

Grå forvirring

Miyata-Jancey skriver om hvordan det kan være vanskelig noen ganger å regulere følelsene sine. Når Miekos dag blir komplisert, går det ut over søsteren. Storesøster Sayaka er det en jente «skal være»: med langt hår, trange bukser og guttekjæreste. Mieko speiler seg i storesøsteren Sayaka, og ser det hun oppfatter som feil ved henne selv. Skinkeape illustrerer disse sidene mørkt og grått, det er de eneste sidene uten farger.

Det virker som Mieko opplever kjønnsdysfori, et ubehag en kan føle når kjønnsidentiteten og kjønnet man ble registrert med ved fødsel ikke samsvarer. Mieko ser seg i speilet og føler seg ikke bra i kroppen, en stor kontrast fra sist da hun følte seg råkul i speilbildet sitt. Forfatteren understreker hvordan psykisk ubehag kan manifestere seg kroppslig. Mieko smiler ikke lenger, i illustrasjonene ser vi henne krympe seg.

I møte med danselæreren Toms kjæreste, føler Mieko nok en gang et ubehag. Kjæresten, Kristopher, har langt flott hår og går med rosa klær. Mieko synes han er nydelig, men klarer ikke å få det til å henge sammen med at han er gutt.

Frisk og betimelig

Fra Mieko danser får vi et viktig og fint budskap om å være seg selv. Forfatteren illustrerer godt hvordan barn påvirkes av kjønnsroller og -normer uten at det blir sagt direkte. Miyata-Jancey skriver godt om hvordan identitet skapes i møte med andre mennesker, og hvordan barn lærer og oppfatter subtile normer.

Bokas atmosfære gjenspeiler innholdet, illustratør Skinkeape er en mester i barnebokillustrasjon. På samme måte som Mieko føler seg bedre av å se og interagere med en ikke-kjønnsnormativ person, vil det være fint for barn som henne å lese denne boka.

Mieko danser er ifølge Gyldendal for barn mellom 3-6 år, men aldersgruppen er etter min mening litt for lav. Tematikken passer for alle aldersgrupper, men Miyata-Janceys tekst er muligens litt for kompleks for førskolebarn. Boka passer trolig bedre for barn som kan lese selv.

Boken slutter også litt brått. Forfatteren ønsket kanskje en åpen slutt med rom for egen tolkning, men jeg opplever slutten noe mangelfull. Historien ender med at Mieko føler seg varm igjen etter en kort interaksjon med søsteren. Søsteren anerkjenner noen av Miekos følelser, og det er det siste vi får fra historien. Kanskje tok forfatteren en litt lett vei ut av krevende fortelling.

Miekos komplekse følelser rundt kjønn kunne gjerne ha blitt utbrodert, men historien er frisk, betimelig og absolutt verdt å lese.

«Karin og mørket»: Nattafortelling i en nattafortelling

Multikunstner Janne-Camilla Lysters debutbok er en omskrevet versjon av librettoen Bakom stjernene fra 2021. Fortellingen har tidligere blitt satt musikk til, og konsertforestillingen er blitt spilt for barnehager i regi av Elefantteateret i Stavanger (premiere våren 2022). Til høsten settes den opp igjen.

I mellomtiden er altså librettoen blitt bildebok for 3-6-åringen med tittelen Karin og mørket.

Leken og undrende eksistensialisme

I Karin og mørket møter vi barnet Karin en stemningsfull natt. Karin får ikke sove, men virker å leve i harmoni med natta og mørket. Når mamma og pappa har sagt god natt og Karin er alene i leggetiden, hører hun foreldrene gjøre kjedelige voksenting. Fra de kjedelige tingene møter vi Karins undrende og fantasifulle sinn. Fortellingen forklarer større eksistensielle ideer i en leken, barnlig og underholdende tone.

Karin samtaler med kosedyret sitt Hesten, en representasjon av Karins fantasi. Hesten lurer på forskjellige ting, som hvorfor det blir natt. Karin finner glede og inspirasjon i mørket, og spesielt i stjernene som synger til henne. Hun innvier Hesten og leseren i en rik og drømmende verdensforståelse.

Lydpoesi

Lyster gir leseren fine vendinger. «Lekeplasser kan egentlig ikke bli ensomme. De bare venter, og så kommer vi jo tilbake når det blir lyst igjen», forteller Karin Hesten når han spør om lekeplassen blir ensom i mørket. Dette er et av eksemplene på bokas filosofiske undertone.

Forfatteren har også krydret historien med rytmiske passasjer som kunne ha stått alene som dikt. Det gir teksten driv og en melodisk karakter.

Etter diskusjonene med Hesten fyker de sammen i været i et lite eventyr propellert av Lysters lydpoesi. Det lille kosedyret har nå også blitt stort nok til ri på, han har vokst seg stor på spørsmål.

Illustratør Annette Saugestad Helland har tegna en blå og mørk bok, men stemningen blir likevel ikke melankolsk. Boka gir fra seg en drømmende følelse, litt slik som Karin føler seg når hun ser opp i himmelen. Karin er illustrert i en gul og vibrerende farge, hun lyser opp i boka som en sol. Illustrasjonene rundt henne er duse og vage, de få tingene som er tegna virker drømmeaktige, som om de så vidt er til stede.

Poetisk og melodisk

Bildeboka fungerer også som en nattahistorie. Karin forklarer Hesten hvorfor det blir mørkt og hvorfor man må sove. Hun oppfører seg også litt som en voksen som til slutt blir lei av alle spørsmålene og krever leggetid.

Karin og mørket er poetisk og melodisk om barnas store fantasi. Forfatteren vender seg vekk fra mørket som noe skummelt for barn, og oppfordrer til undring uten å dvele så mye ved å finne svar. Det gjør bildeboka til en flott liten nattahistorie i en nattahistorie.