Anmeldelse «Alle utlendinger har lukka gardiner»: En zipfil av karisma og ungdomstematikk

Man kommer langt med attitude og energi. Heldigvis, får man si, for sjelden har jeg sett en norsk film med mer på hjertet og flere ord i munnen enn Alle utlendinger har lukka gardiner, basert på Maria Navarro Skarangers kritikerroste roman ved samme navn.

Det er en film om en familie i krise. Om å være nysgjerrig på oral- og analsex og samtidig vente på sin første menstruasjon. Om å være annerledes og stå utenfor. Om objektivisering, og om å ta ansvar. Om gruppepress og det å tilpasse seg andres blikk og forventninger. Om machokultur. Om å gå på Joker i storefri for å se på guttene i tiende. Om å lære å svømme.

Femtenåringen Mariana (Karen Øye) bor på Romsås i Groruddalen sammen med storebroren Hector (Cengiz Al), lillebroren Matias (Kristoffer Bech), sin hardarbeidende sykepleiermor (Yngvild Støen Grotmol) og sin svensk-chilenske far (Jonatan Rodriguez). Idet Hector vender hjem fra militæret og annonserer at han har fått jobb som sersjant i Afghanistan, går faren i taket: Han flyktet ikke fra Chile til Sverige for å se barna sine dra i krig! Sønnen responderer med å forklare hvorfor farens domestiserte hverdagsliv, med gryte- og støvkluter mellom hendene, har gått på manndommen løs. Hector kastes på dør, og Mariana frarøves sitt forbilde i en periode der ingenting er helt som før.

Frekk og fordomsfull

På skolen henger Mariana, eller Marey som hun kalles, med bestevenninnen Isa (Deniz Nourizadeh-Lillabadi), som er sentrum for all oppmerksomhet, og sang- og matglade Esra (Meryem Aisha Arikan), som er kusinen til begjærsobjektet Ali2 (Serhat Yildirim). Gutten med det rapartist-verdige klengenavnet har norsk-tyrkisk bakgrunn, og er sammen med norske Sarah (Emily Glaister) – etter sigende fordi hun er åpen for ulike typer sex. Hovedpersonen Mariana er ikke mindre fordomsfull enn andre, men frekk og impulsiv – og morsom, når hun lirer av seg ramsalte replikker som «du fikk mensen så tidlig at du kunne vært barnebrud for IS».

På gjenkjennelig ungdomsvis øyner Mariana muligheter til å utvikle og realisere seg selv gjennom andres problemer. Hun eksperimenterer med å ta ansvar for andre enn seg selv – ved å ta med lillebroren til barnepsykolog, stanse lidelsene til en skadet due ved å henrette den med en stor stein, og redde den berusede konkurrenten Sarah fra eklinger som lokker med «modelloppdrag». I en av filmens beste scener blir Isa rasende av skuffelse fordi Mariana har holdt det skjult for henne at Hector er soldat i Afghanistan – venninnen er mer opptatt av sin egen følelse av svik enn hvordan det er å leve i konstant frykt for at broren din skal dø.

Blikking og karikaturer

Blikking er et fenomen som går ut på at tenåringer plasserer hverandre i det sosiale hierarkiet ved å sende megetsigende blikk. Skuespiller Karen Øyes øyne flakker og blikker uten stans, og i flere av filmens scener skjærer de gjennom alt. Om fortellingen springer i mange retninger, vet regissør Ingvild Søderlind og manusforfatter Hilde Susan Jægtnes å la Mariana være et tydelig omdreiningspunkt, også i situasjoner der andre snakker høyere og tar mer plass i rommet.

Rollebesetningen har nok vært like avgjørende som instruksjonen, for skuespillerne er noen skikkelige typer som makser muligheten foran kamera på en måte mer erfarne folk bare kan drømme om. Riktignok får jeg sporadiske assosiasjoner til tykkstrekede karikaturer fra føljetongene til NRKs Midt i Smørøyet (Borgen skole, Asylet). Klassens brilleslange og nerd, og de overdrevent pedagogiske lærerne, truer med å bryte illusjonen om autentisitet – men disse strøkene i manus er åpenbart gjort for underholdningens skyld.

Selvfølgelig mangfold

Det er enkelt å forestille seg hvordan Alle utlendinger har lukka gardiner kunne blitt en velmenende og selvhøytidelig helsesøsterbrosjyre, fantasert frem av mimrende voksne som synes «det er så mye flott ungdom der ute». Men Søderlind og Jægtnes har ikke falt for fristelsen til å gjøre rollefigurene til forbilder og talerør for sine egne holdninger – slik Julie Andem av og til gjorde i SKAM (2015-2017). At de istedet aksepterer at tenåringers kompliserte modningsprosess ofte gir seg utslag i dum- og faenskap, er filmens største fortrinn.

Apropos Julie Andem: Etter SKAM bør alle norske ungdomsfilmer forplikte seg til å skildre en virkelighet der mangfold er en selvfølge og ikke et tema i seg selv. Det verste med Katharina Launings artige, men kunstnerisk mislykkede Battle (2018) var måten den tegnet opp et klasseinndelt mytelandskap på. Her var Oslo en splittet hovedstad, tilpasset en gammeldags kjærlighetsintrige à la Romeo og Julie. Til sammenlikning unngår Alle utlendinger har lukka gardiner å presse miljøene inn i en form som ikke passer: Romsås bare er der, ikke som problemområdet til en professor i sosialantropologi, eller en politikers idé om et fargerikt felleskap, men som boligblokker og parkområder, kommunale bygg, kontorer og butikker – et sted der mennesker lever sine liv og det kulturelle mangfoldet blomstrer av seg selv.

Kunne vært en halvtime lenger

Søderlind bryter opp filmens sosialrealisme ved å gi oss psykologisk tilgang til Mariana gjennom fortellerstemme, drømmer og tilbakeblikk. Grepene skaper fylde, samtidig som de kaster lys over filmens svakheter. Slik jeg ser det, kommer regissørens ambisjoner i konflikt med filmens rammer – arealet er for lite til å romme så mange forskjellige temaer, motiver og innfallsvinkler. Kanskje er det inngått kompromisser for å imøtekomme målgruppens antatte krav til tempo og fremdrift, men Alle utlendinger har lukka gardiner burde vært en halvtime lenger (uten rulletekst er varigheten én time og tjueén minutter). Slik kunne vi fått muligheten til å hvile i noen av stemningene som manes frem, men som altfor brått kuttes av.

Det subjektive, som egentlig er spesifikt for litteraturen, krever filmspråklige komposisjoner som ligner bevissthetsstrømmer, der samspillet mellom kamerabevegelser, klipp og lyd skaper rytme over tid. Skal rollefigurenes tilstander gestaltes av lyd og bilder, uten å bli redusert til billige psykologiske forklaringsmodeller, bør filmen gå fenomenologisk til verks. Vi trenger å smelte sammen med hovedpersonens tanker og kropp, kjenne den harde asfalten, vinden som blåser gjennom trærne.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Gressklipperklipping

Enkelte partier av Alle utlendinger har lukka gardiner gir inntrykk av å være kjørt over med gressklipper. Det kunne vært skapt større lommer mellom bildene. Klipper Vidar Flataukan er en av våre beste og mest erfarne, men iblant kan det virke som om han ikke tar filmens poetiske potensial på alvor. Hvor deilig hadde det ikke vært å flyte inn i en poplåt lenger enn et halvt minutt, høyt mikset på lydsporet, og virkelig kjent på følelsen av å være ung med sanseapparatet skrudd opp til elleve? En «tidsriktig» emojitung 17. mai-montasje er det nærmeste filmen kommer en slik flukt.

Tross alle kvaliteter skulle jeg ønske at filmen turte å utfordre sitt publikum, ved å være like særegen og selvsikker i den audiovisuelle utformingen som personene den fremstiller.

Om Alle utlendinger har lukka gardiner er en zipfil av ungdomstematikk som kanskje ikke er helt riktig pakket ut, kan den med sitt overskudd og sin karisma alene blikke de fleste andre norske filmer – og få til dem til å føle seg som kjipe streitinger. Scenen der Marianas tjenestevillige far gir tamponginstruksjoner, rørt til tårer av stolthet over datterens mens, er alene verdt et kinobesøk.