Anmeldelse «Indigo Englehår»: Hjernen er en kaotisk fest

«Jeg vet ikke om jeg skjønte det, men jeg syntes egentlig det var bra,» overhørte jeg en tenåringsgutt si til kameraten på vei ut fra generalprøven av Indigo Englehår. Deretter sa han, en anelse belærende: «Dette er alternativt teater.»

Jeg ble glad av disse bruddstykkene av en samtale, både fordi de satt igjen med samme følelse som meg – og fordi uttrykket «alternativt teater» åpenbart hadde en positiv klang i følge med Brageteatrets siste forestilling. For ja, Indigo Englehår går på mange måter på tvers av dagens ungdomsteatertrend. Det er en forestilling fri for realisme, pedagogikk og problemer som skal settes under debatt. Isteden er det 80 minutter med slampoesi-performance, ispedd nyskrevne poplåter og noen skrudde teaterscener, sydd sammen av en bristende romantisk-tragedie-tråd.

 Indigo Englehår er blitt en forestilling til å le og gråte av – men mest av alt undres over.

Teatret og tenårene

Brageteatret har siden oppstarten for snart 20 år siden vært til for barn-og ungdom. Istedenfor å booke Drammens Teater og fylle plysjsetene med heimstaddiktning og lette komedier, valgte Brageteatret å ha åpne forestillinger for barn- og ungdom på en liten Black Box på Union Scene. Utover 2010-tallet begynte Brageteatret å sette opp forestillinger for voksne for å få regionteaterstatus. Det ble en vanskelig øvelse, men det stoppet ikke Brageteatret fra å være modig i programmeringen.

I 2014 satt de opp Hendelsen, et britisk teaterstykke inspirert av massakren på Utøya 22.juli. Teatret valgte bevisst å ikke skrive om 22.juli i markedsføringen. Stykket fikk lite oppmerksomhet her hjemme, men ble heftig omtalt i The Guardian og gjestespilte på Young Vic i London. Det viste seg vanskelig å bli profet i egen elveby. Teatret fikk heddanominasjoner og hadde store kunstneriske visjoner, men bare litt over 30 publikummere i snitt på de to produksjonene for voksne i  2016.

I fjor fikk teatret ny sjef: Nils Petter Mørland fra improsuksessen Det Andre Teatret. Tidligere i år hadde han suksess med Jonas Fjeld-musikalen Sett bagen fra deg, samtidig som at han tar Brageteatret tilbake til røttene. Våren 2020 vil alle teatrets fire premierer være for barn- og ungdom.

Festen du drømmer om

Allerede når vi kommer inn i Brageteatrets lille Black Box, skjønner vi at dette er en ungdomsforestilling utenom det vanlige. Vi skal være med på den siste festen på en videregående skole inne i en snart nedrevet bygård.

Men skuespillerne er ikke kledd som nyutsprungne russ. De ser mer ut som om de har endevendt karnevalskisten. Det er Ingrid Dissen med rød alpelue, Mimmi Tamba med slangebukser og regnbuefarget ullgenser, Ina Svenningdal med kunstig hår og kaninører – og Fabian Christensen med olashorts, olajakke og psykedelisk hettegenser. Sistnevnte både ser, synger og beveger seg som om han er med i et moderne boyband. Det er ganske gøy i seg selv, og går godt sammen med synth-elektropopmusikken laget av Donkeyboys Peter Michelsen og Gard Gitlestads heftige diskolysdesign.

Selve scenerommet ser ut som den festen du alltid drømte om å bli invitert på. To drivhus med planter og kongler, to dansegulv og en trapp i midten over kveilede rør som kan lyssettes. Publikum sitter på begge sider av kulissene, og vi får følelsen av at også vi er invitert. Men selv om stykket foregår på fest, brukes ikke rommet til å illustrere festlokalets mange soverom- og dokøer. Isteden er trappa en slags rampe for hemningsløs slampoesiteaterlek, som er bortenfor enhver realisme.

Løsningen er en ostepølse

Dramatiker Fredrik Høyer lar hele Indigo Englehår foregå inne i en fortellers hode. Det fungerer godt å la fortellerens slampoesitekst bære forestillingen, men det blir også en slags unnskyldning for at intrigen være tynn. Selve plottet er litt som En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare, bare uten lidenskapen, forviklingene og den lykkelige slutten.

Fire unge mennesker er forelsket i hverandre og drifter rundt på festen uten mål eller mening med livet. Fortelleren, spilt av Veslemøy Mørkrid, bruker dem som om de var marionetter. Hun nærmest fører dem rundt i lokalet, og vet alt om hva de tenker og hva andre folk sier om dem. Når de ikke er i spill, står skuespillerne matte i et hjørne, som om dukkeføreren har kastet dem i en krok. Det virker ganske uregissert, men gjør også at vi instinktivt forstår at dette er Veslemøy Mørkrids forestilling. Det er hennes trapp, hennes indigo englehårparykk og det er hennes ord som er viktige. Hvem som egentlig kliner med hvem er ikke poenget.

Noen ganger lurer jeg litt på hvorfor intrigene mellom de fire i det hele tatt er med. De er dårlig motiverte og vanskelig å henge med på. Det er heller ikke i deres scener at Fredrik Høyer har lagt sitt krutt. Det er i de skjeve, rare småscenene der Veslemøy Mørkrid spiller bikarakterer i ungdommenes liv. Som når hun er en 7-11-ansatt som desperat forsøker å gi en drita jente en ostepølse. Mørkrid spiller henne med en sløy sløvhet som både er ganske realistisk, og ytterst gripende.

«Jeg står og rekker deg en gratis fuckings ostepølse. Men jeg får ikke gitt deg, hvis du ikke tar den imot.»

Ostepølsen blir en livbøye ut av tenåringsnatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kunsten å være Fredrik Høyer

Indigo Englehår må ha vært en vanskelig jobb for skuespiller Veslemøy Mørkrid. Fredrik Høyers slampoesi er jo uløselig knyttet til Høyer selv. I forestillingen Grønlandsutraen var det hans sceneperson og rytme som fikk teksten til å fly. Det samme er det i låtprosjektene hans, som i årets plate Til alt ute: Måne med Bendik Baksaas.

Men Mørkrid gjør noe eget med Høyers tekst. Hun er ikke søkende og inderlig som Høyer selv. Isteden er hun teatral, med store fakter – og med en inviterende tone. Som om alt hun sier er et slags spørsmål til publikum. Noen ganger spør hun også direkte: «Har du vært på en strippeklubb?», og bruker publikums svar til å la monologen gå over til en scene der hun spiller stripper.

Mørkrid har gjennom mange år som improskuespiller blitt god på å involvere publikum uten at de føler seg kleine eller truet. Det er imidlertid ikke all involveringen i Indigo Englehår som fungerer like godt. Skuespillerne virker litt redde for å vente på svarene våre, slik at spørsmålene ikke blir reelle. Det er også litt uklart om vi faktisk skal svare, eller bare nikke stumt som lydige publikummere.

Selve livet på en scene

Indigo Englehår er på papiret en uklar fortelling. Det er som om det vi opplever i øyeblikket er selve veien inn i forestillingen. Og at digresjonene – ja, kanskje hele festen – egentlig bare er en tankestrøm om det å være menneske.

Ina Svenningdal, for mange kjent fra Skam, spiller jenta som er ulykkelig forelsket. Når hun i siste scene tar sin store forelskelse på fersken i et overgrep, må hun takle at han ikke var som hun trodde. «Du er så jævlig forelska i meg du,» sier han. Hun svarer: «Ja, men det bestemmer ikke du.» Denne scenen er et eksempel på tekst som ser rar ut på trykk, men som på teatret virker realistisk og poetisk på samme tid. Det er mye takket være Ina Svenningdals nyanserte og tilstedeværende spill, det er teatersjef Nils Petter Mørlands levende regi – og det er Fredrik Høyers utpregede sans for det muntlige. Hans setninger virker først ikke logiske, men når de er spilt ut, så blir de det likevel.

Det gjør at man som anmelder lett tilgir at det kan være vanskelig å skjønne meningen med det hele. For sånn er jo også selve livet: Oppstykkede scener, uten mening, men med øyeblikk av poesi og smerte.

Denne anmeldelsen er laget i samarbeid med magasinet Dipr.