Askeladden som fant seg selv i Soria Moria slott

Det var en gang. Alle norske barn introduseres for denne magiske setningen, som inviterer leseren til en verden bortenfor Disney, Nickelodeon og Netflix.

Hans Olav Brenners gjendiktninger av folkeeventyrene har skummet opp diskusjoner rundt hvorvidt disse bør moderniseres, for å møte samtidens krav til etikk og kjønnsrepresentasjon, men fortellingene om askeladder, lure rever og hurtigtrillende pannekaker er ennå forankret i tradisjon og spesifikke forventninger til hvordan de skal bringes til live utenfor bøkenes permer.

Dermed stilles det særlige krav til dem som skal forvalte denne kulturarven. Med filmen Askeladden – I Dovregubbens hall (2017) var det tydelig at manusforfatterne Aleksander Kirkwood Brown og Espen Enger ønsket å pløye ny mark ved å skape et oppdatert univers. Filmen tematiserte tvangsekteskap og komplekse familieforhold, og på postmoderne vis moret den seg med anakronistiske detaljer som skummende halvlitere, ironisk vinsmaking og nystekte kanelboller à la nærmeste bensinstasjon.

Tilsmakt og balansert

Teateret plasserer jevnlig klassiske tekster i et nytt forhandlingsrom, og de fleste kritikere og publikummere vil applaudere slike kunstneriske friheter på scenen. Men det kan virke som om filmens iboende evne til å preservere innhold for ettertiden gir den et høyst ufrivillig ansvar straks den gir seg i kast med adaptasjoner av litteratur. Det går gjerne flere tiår mellom hvert nye forsøk etter at «skaden først har skjedd», trolig fordi markedet anses å være «tømt».

At Dovregubbens hall fikk en vanskelig fødsel, skyldtes imidlertid ikke noen allergisk reaksjon mot nyvinninger. På tross av svulmende budsjetter og massiv promovering var resultatet et filmatisk misfoster fra topp til tå, et omreisende tivoli med norske folkeeventyr som rammeverk, bestående av rustne konstruksjoner. Fortellingen lignet et andpustent rebusløp gjennom Asbjørnsen og Moe-katalogen, montert med superlim av klissete Hollywood-klisjeer.

Med god grunn har noen vasket grundig opp blant kopper og kar på kjøkkenet. Askeladden – I Soria Moria slott holder fast ved ambisjonene om en fortelling fra vår egen samtid, men unngår å skli ut i lallende, halvhjertede anekdoter for referansenes skyld. Askeladdens tallrike eventyr er like sentrale som sist, men vevd inn slik at de faktisk tjener dramaturgien. Filmen er verken desperat eller museal, men tilsmakt og noenlunde balansert.

Å sverge troskap til eventyrene

Når Askeladden (Vebjørn Enger) og brødrene Per (Mads Sjøgård Pettersen) og Pål (Elias Holmen Sørensen) blir invitert til kongsgården for å feire prinsesse Kristins (Eili Harboe) bursdag, er det ikke uten prestasjonsangst de tre «bondeknølene» reiser av gårde for å flotte seg. Mellom utallige fristelser fra et rojalt påkostet koldtbord – med de herligste retter servert av en flørtende tjener med det megetsigende navnet Solfrid (Alexandra Gjerpen) – narres Per og Espen av djevelske bedragere. Uten å skjønne hvordan, blir de anklaget for å ha forgiftet kongen (Gard B. Eidsvold) og dronningen (Petronella Barker), som begge faller om etter å ha drukket av giftbegre.

En mindre tørst Kristin forskånes for den sikre død, og sverger umiddelbart troskap til eventyrene når Espen Askeladd forteller om slottet Soria Moria, der det finnes et livets vann som kan gjøre mirakler. Sammen drar de til skogs, i håp om å finne gode hjelpere på veien, ute av stand til å vite om det forjettede land eksisterer, selv om det «er noe sant i alle eventyr». At Askeladden ikke settes i forbindelse med brødrenes påståtte ugjerninger må vi bare tilskrive nettopp eventyrenes fantasmagori.

På veien blir de utfordret av danske røvere, som på tross av sitt fattigslige oppsyn mener å være i stand til å overta kongeriket Norge. Lederen for denne forhistoriske Olsenbanden er Ohlmann, som farges av Sidse Babett Knudsens (Borgen, Westworld) uimotståelige karisma: Ville det ikke vært skøy om disse danskene for all ettertid endret norsk kultur med sin «lille en» til morgenmaden og en snaps til kvelds? I alle tilfeller er det gjevt at vi konstant håper på neste scene der Knudsen holder hoff. Det er tydeligvis også dejlig å være dansk i Norge.

Testikulær look

Det mest forstyrrende ved den generelt syrete første Askeladden-filmen var de obskøne designene. Dovregubben lignet – bokstavelig talt – en datateknologiens svar på trolldeig, der han vraltet vektløst rundt som den siste bossen i et utdatert konsollspill. Kjerringa med nesegrevet i stubben (kjent fra eventyret Gjete kongens harer) så ut som en bylt med sterkt krydret italiensk spekepølse midt i trynet. Selv de av oss som blir varme om hjertet ved synet av gammeldagse, håndlagede spesialeffekter, måtte melde pass.

Det ikke akkurat nostalgi som best beskriver møtet med den syvende faren i huset på vei til Soria Moria heller, hvis testikulære look skaper assosiasjoner til sidene om kjønnssykdommer i medisinsk leksikon (som om man kom i skade for å se dem i ung alder skapte bilder det aldri ble mulig å skrape vekk). Men kjerringa med grevet har omsider fått menneskelignende trekk, og det trehodede trollet som blindt kaver blant gods og gull i det titulære slottet er noenlunde velskapt i sin sjanger.

De animerte naturlandskapene i Dovregubbens hall, i stor grad spilt inn på tsjekkisk landsbygd, lignet på sitt minst overbevisende dekorerte golfbaner rensket for den norske granskauens tunge fukt og halvråtne dufter.

Vel og merke var det ikke bare stedene i seg selv, men måten de var fanget inn på som dro oss lenger enn langt vekk fra Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold. John Christian Rosenlund er en av våre dyktigste og mest allsidige fotografer, og står bak blant annet de poetisk slitte Oslo-bildene i Erik Poppes Schpaaa (1998) og de usigelig vakre skildringene av kystbyen Lista i Torun Lians Ikke naken (2004) – kanskje historiens beste norske barnefilm. Når det er sagt, har han av og til henfalt til smørpenslet glatthet, trolig fordi overgangen fra analogt til digitalt foto har båret med seg utfordringer, særlig i tilfeller der rammevilkårene ikke har gjort det mulig å kompensere for tapet av fylde og tekstur som finnes i video. Dovregubbens hall må sies å være hans svakeste arbeid, hardt og flatt som betong, uten visuell magi.

I Soria Moria slott har regissør Mikkel Brænne Sandemose fått med seg Trond Tønder bak kameraet, som dyrker en dusere, mer fantasieggende estetikk. Motivene våkner til live foran linsen på en helt annen måte enn i Dovregubbens hall, slik at jeg kan kjenne vinden i håret og bekken som sildrer mellom tærne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Prinsessen som ingen kunne målbinde

Dovregubbens hall kunne skryte på seg én god scene, synlig inspirert av Peter Jackson (Ringenes herre). Da Per, Pål og Espen Askeladd lot seg forlokke av huldre, og glefset jordbær med fløte til det tøt ut av ørene på dem – inntil delikatessene viste seg å være slimete bløtdyr og rufsete rotter – skylte det en grønn bølge over meg, en påminnelse om eventyrenes gru. Om Soria Moria slott er vesentlig mer vellykket som underholdning enn sin forgjenger, etterlyser jeg likevel dette morbide og groteske, detaljene som får barna til å ville tenke på andre ting når de skal sove, uten å klare det.

Eili Harboe er den beste norske skuespilleren i sin generasjon, og ble dermed noe av en årgangsvin i gløggen til Dovregubbens hall. Også i Soria Moria slott må hun snakke østlandsk (i stedet for sin naturlige Stavanger-dialekt), men med skarpere replikker og lydmiks høres det ikke lenger ut som om hun dubber seg selv. Tvert imot oppstår det kjemi mellom henne og «undersåtten» Vebjørn Enger, og når Harboes karakter Kristin viser seg like viljesterk og aktivt handlende som tittelfiguren, med emosjonell klangbunn attåt, blir hun eventyrets virkelige helt.

«Jeg fant, jeg fant» kunngjør Kristin, i filmens siste scene. «Akkurat det der er min greie», kontrer Askeladden, samtidig som han understreker at kjæresten kommer til å overgå ham på de fleste områder. All empiri innad i fiksjonsuniverset bygger opp under denne spådommen, og følgelig er det opplagt at neste film i serien bør hete Prinsessen som ingen kunne målbinde, med Askeladden på slep.

Denne artikkelen er produsert med midler fra Fritt ord og Norsk filminstitutt.