Barnas verdensverksted

Barnas verdensdager feirer seg selv på Grønland kulturstasjon og Asylet cafe. Asylet er en gammel tregård som tidligere b.la fungerte som barneasyl, men som nå brukes som kafé og bydelshus, og som for anledningen har åpnet utearealene i bakgården til en storslått festival for barn, foreldre og generelt nysgjerrige. Formålet er å skape et konstruktivt møtepunkt mellom barn og et mangfold av kulturutrykk fra hele verden.

Tigre i kø for tatoveringer

Festivalen åpnes på Grønland torg med åpningstale av kulturminister Thorhild Widvey og musikk fra medlemmer av det rumenske rom-orkesteret Taraf de Haidouks, til stor begeistring fra de fremmøtte. Det er spesielt underholdende å se Taraf de Haidouks opptre på bakkenivå på Grønland torg. Dette var en lignende situasjonen som de har vært vant til å spille i som yrkesmusikere i Romania før de ble gjort kjent for en hel verden og sendt rundt på sceneturneer. Der har musikerne i Taraf de Haidouks spilt som en del av hverdagen i begravelser, bryllup, til fest og som genrell spontan underholdning i flere generasjoner. Den lille konserten på Grønland torg bar preg av en sjelden sjanse til å se noe i en slik leken og spontan framvisningsform.

Vel inne i bakgården til Asylet cafe på andre siden av gaten ønskes man velkommen av senegalesiske koraspillere. Musikerne flyter rolig gjennom folkemengden akkopagnert av en såpeboblemaskin som skaper en sky av bobleprismer som spalter den skarpe høstsola. Stikkordet for opplegget er mangfold, og innebærer et nærmest kaotisk tilbud av konserter, matboder, vandrende klovner, ansiktsmaling, musikere spillende i krokene og flere etasjer med rom omgjort til verksteder, eller små opplevelsesrom. Her kryr det av dekorerte, små tigre og løvinner som spiser kyllingspyd og vårruller mens de tripper i kø for å få hennatatoveringer.

Det er nok av aktivitetsmuligheter for de fleste både inne og ute. På utescenen får barn og ungdom fra forskjellige kulturskoler i Oslo muligheten til å opptre. Her framføres en mengde av forskjellig musikk og dans. Indisk klassisk ragamusikk, hip hop fra Alna og reggea salsa er noe av det publikum kunne oppleve.

Rom for religion

Vel inne på Grønland kulturstasjon er det enda mer folk og tilbud. Her er det sigøynerkjøkken, sanserom og hinduistisk diwali-feiring hvor barn kan være med å lage rangoli, et fargerikt gulvmaleri som er en del av den årlige hinduistiske lysfesten diwali. Her er også en rekke mindre rom omgjort til små eksempler for de store verdensreligionene. Barna kunne her få en veiledet omvisning i forskjellig religionspraksis. Her var b.la Lakshmi, den hinduistiske gudinnen for velstand, Buddah, jødiske engler og muslimsk bønn framstilt i sin aller enkleste form for de aller minste. Et opplevelsesrom som skilte seg ut med sin egenart var Bamboo Sonoro. Et meget egenartet musikkprosjekt av Hans Van Koowjiik og Anette Askvik. Koowjiiks egenkonstruerte gigantiske bambusorgel fylte hele det lille rommet han hadde til disposisjon, og sammen med Askvik på vokal ga han publikum en opplevelse i hva oppfinnsom instrumentbygging kan resultere i. Et godt eksempel på oppfinneren som artist.

Møter og deltakelse

Videre opp i etasjene er det folk overalt, og korridorer og rom er dekorert som en gedigen barnebursdag og også her omgjort til små verksteder og opplevelsesrom. Her kunne de b.la. delta på tamilsk perkusjonskurs i samspill med srilankesiske Naadroo Percussion. De kunne få innblikk i marokkansk musikk, i beatboxing, slampoesi og norsk folkedans. Et potpurri av nye opplevelser for mange små. Festivalen har svært mange forskjellige kulturelle representanter, og oppforder til deltakelse.

Dens viktigste funksjon er slik sett å være et møtepunkt. Via enkel deltakelse og nære opplevelser skapes det mange førstegangsmøter. Konseptet med verksteder med få deltakere av gangen er en fin måte å redusere avstand mellom utøver og deltaker på.

En viss kritikk kan rettes mot bruken av indianer- og sigøynerbegrepene i festivalens framstillinger. Dette må sies å være noe utdaterte betegnelser som man kanskje kan la være å bidra til at skal videreforgrene seg i kommende generasjoner. Begrepene brukes uskyldig, som i en eldre barnefortelling, men det er på tide å la indianeren og sigøyneren få fred nå, og starte å ta i bruk deres selvvalgte navn – når man tross alt hevder å være et opplysningsprosjekt. Her reises et mer komplekst problem som Barnas verdensdager kan være en konstruktiv formidler av: hvordan også fungere som holdningsendrende prosjekt.

Kritikk til side: som formidlingskonsept er arrangementer som Barnas verdensdager overordnet et flott tiltak for å forsøke å forebygge negative og polariserende tendenser. Det er et fint lavterskeltilbud å starte med for de som er så små at de hovedsaklig trenger en forenklet introdukson. Det er flott at voksne bruker tid og ressurser på å komme barn i møte med et viktig budskap på en forlokkende måte. Barnas verdensdager arrangeres med jevne mellomrom i hele Norge, og er et godt eksempel på hvordan et morsomt opplysningsprosjekt kan eksporteres rundt i landet med et viktig overordnet pedagogisk formål.