Et barnebokmiljø i forsiktig modning

Hva er egentlig forskjellen på en konferanse og en festival? Spørsmålet slo meg da jeg leste igjennom Nordisk barnebokkonferanses (NBBK) velfylte program fra 6-8.februar. Ved første øyekast ikke så mye, bortsett fra at dette virket bedre kuratert og gjennomtenkt enn festivaler jeg har besøkt tidligere. Konferansen hadde fått tittelen «Den visuelle vendingen» og programmet viste at billedbøker, tegneserier og ny teknologi skulle stå i første rekke.

Vi skulle få møte kjente barnebokforfattere som Ulf Stark og Stian Hole, få en eksklusiv førpremiere på Lisa Aisatos animasjonsfilm Odd er et egg og et innblikk i arbeidet til illustratører og tegneserieskapere som Lene Ask, Karoline Stjernfelt, Bjørn Ousland og Svein Nyhus. I løpet av konferansen hørte jeg meg selv, og andre, si festival og konferanse om hverandre, så distinksjonen opplevdes åpenbart ikke avgjørende.

Lærernes dag

Konferansens første dag var viet litteratur i undervisningen. Dette var hovedsakelig lærernes dag og mange av de andre i publikum kom først tirsdagen. Vi ble introdusert for mange spennende prosjekt, blant annet den nordiske språkapp’en Hulda VII og Nes’ biblioteks innovative formidling av billedbøker.

Sølvbergets flotte kinosaler skapte en strøken setting for foredragene, men det var også lett å gli vel langt ned i de særs behagelige fløyelssetene, for her var det ikke lagt opp til mye «drøfting». På vanlig norsk maner kom spørsmålet «Er det noen spørsmål fra salen?» etter endt foredrag, og på enda mer vanlig norsk maner var det få som tok ordet. Her tror jeg lærerne hadde hatt godt av å bli dratt mer opp av setene underveis, det kunne vært skapt større rom for utveksling av erfaringer og oppfølgingsspørsmål.

Mangfoldig program

Tirsdagen var den virkelige starten på konferansen. Nå var kinosalene smekkfulle og programposter gikk parallelt på ettermiddagen. Med opptil tre poster samtidig var det mye å gå glipp av, men at det var så surt å velge bort noe viser også at programmet var upåklagelig interessant. For hva skulle man velge mellom «Illustrasjon i et digitalt univers», en post om Barnebokbad og en om hvordan anmelde bilder?

Jeg havnet til slutt på sistnevnte og til tross for at dette var onsdag ettermiddag opplevde jeg noe nytt: Endelig et panel med temperatur og uenighet! Lotta Olsson fra Dagens Nyheter, Damian Arguimbau fra Weekendavisen og frilanser Anne Schäffer var reelt uenige om hvordan kritikere burde arbeide, og om en kritikerutdannelse ville være et gode eller ikke. Ordstyrer Ingvild Bræin ledet samtalen på en klar og lett måte, samtidig som hun også kom med egne meninger. En litt uvant vri, men i dette meningssterke panelet passet det godt.

TV versus bøker

Konferansens aller siste post var viet «Barnebøker på TV». Redakssjonssjefen for NRK Super, Ingrid Hafstad viste her, til manges skuffelse, liten interesse for å formidle bøker på TV. «Det er dårlig TV», sa hun, et svært velkjent argument. Eller er det egentlig bare veldig dårlig tenkt?

At det ikke skulle gå an å formidle bøker på en spennende måte på TV virker merkelig, særlig når NRKs barneavdeling klarer å være så innovative på alle andre måter. Under denne samtalen ble temperaturen også høy og meningene mange. Da var det litt synd at neste post i programmet var «Vel hjem!» Hvorfor ble ikke denne posten etterfulgt av en større plenumsdiskusjon? Her var det svært mye å diskutere, og det ble dessverre bare hengende igjen i kinosalen etter konferansens slutt.

Visuelt mangfold

Mange av postene på programmet denne uka, også noen av de jeg likte best, var rene forfatterpresentasjoner. De var spennende hver for seg, men ble fort monotone i lengden. Å høre hvordan én illustratør jobber er interessant, men etter fire-fem svar på det samme er konklusjonen at de fleste jobber temmelig likt.

Moderatorene leverte jevnt over svært bra, ofte langt bedre enn langt mer kjente intervjuere, og det nesten obligatoriske tekniske krøllet på kulturarrangementer uteble helt, nærmest til min forundring. Den visuelle tematikken gikk som en rød tråd gjennom hele konferansen, også i det fysiske programmet, som inneholdt en rekke tegninger man kunne fargelegge med de vedlagte fargepennene. Utstillingen på biblioteket, Into the Wind! var en annen døråpner inn i det visuelle med sine solide originaler av kunstnere som Linda Bondestam, Dorte Karrebæk, Øyvind Torseter og Sven Nordqvist. Kuratert av tyske Ulrike Nickel, daglig leder for den tyske foreningen Kulturkind for kunst og kultur for barn, bidro den med et viktig blikk utenifra.

Voksent barnebokmiljø

Prosjektleder for konferansen, Siri Odfjell Risdal, skrev i fjor en kommentar på Periskop om at barnebokfeltet trenger mer refleksjon og mindre ukritisk entusiasme. Jeg vil si at hun med Nordisk barnebokkonferanse kom et godt stykke på vei, men ikke helt i mål.

For det er kanskje ikke helt tilfeldig at «kos» og «hygge» er nordiske ord som nå begynner å slå igjennom i det store utland. Nordmenn, og dermed også barnebokmiljøet, liker å ha det harmonisk og hyggelig. Derfor var det heller ikke så rart at det var en utenforstående, fra NRK, som fikk mest (konstruktiv) kritikk. Og det var her festivalfølelsen ble byttet ut med opplevelsen av å være på en skikkelig konferanse. Konferanse som begrep lyder mer seriøst, og i ordboka blir det gitt synonymer som forhandling, rådslåing, drøfting og samtale. På en konferanse skal man altså ikke bare underholdes fra en scene, det skal også drøftes og diskuteres og man skal gå litt bortenfor lanseringsintervjuenes varme favn.

Men tross disse innsigelsene står NBBK igjen som et svært vellykket arrangement og en klar indikator på at barnebokmiljøet nå har begynt å vokse opp og tar seg selv mer seriøst enn noensinne.