Blant bjørner og stjerner

Pingvinen Bismarck i Hans Petter Nilsens skikkelse er den faste, store attraksjonen når Trondheim Symfoniorkester byr inn til familieforestillinger. Men mer om ham senere. Tegnefilmen «The Bear» var den spesielle attraksjonen i Olavshallen lørdag 14. mars.

«The Bear», eller Bjørnen, er en tegnefilm uten dialog. Historien blir fortalt gjennom bilder og Howard Blakes musikk. For noen er forfatteren Raymond Briggs mest kjent for den mørke antiatomvåpen-tegnefilmen «When The Wind Blows», for andre er det hans bok og tegnefilm «The Snowman», «Snømannen», som er den sterkeste referansen. I England er «The Snowman» blant de sterkeste juletradisjonene, tegnefilmen blir vist på TV hvert eneste år.

«The Bear» har mest til felles med «The Snowman». Et fikst meta-poeng i filmen er da den lille jenta i hovedrollen sitter sammen med sine foreldre og ser på tv, og hennes nye venn isbjørnen lusker bak dem på jakt etter jentas oppmerksomhet. Hun har ikke øye for annet enn filmen på tv. Og hva er det familien kikker på? Jo, selvsagt «The Snowman».

Hver har sin stjerne

Utgangspunktet i «The Bear» er en isbjørn som blir fanget og sendt bort fra sitt naturlige habitat og sin familie. Den havner i fangenskap og en nitrist tilværelse i London Zoo. Ei besøkende jente mister sin lille bamse ned i isbjørnens steinørken, og gråter seg i søvn om kvelden.

Det hjelper lite at mamma har kjøpt en kosekanin. Men det hjelper mye da rusken av en isbjørn kommer til jenta på natta og har med seg kosebamsen. Da har hun plutselig to lekekamerater, og den største og mest levende av dem blir viktigst. Isbjørnen og jenta blir perlevenner.

Likevel, isbjørnen savner sine egne, og med magisk hjelp av stjernene som utgjør stjernetegnet Store bjørn, finner den hjelp til å finne sin familie. Jenta mister sin lekekamerat, men sitter igjen med vakre minner, sin egen skinnende stjerne og en unik innsikt i de helt store sammenhenger.

«The Bear» vekker delvis indignasjon, delvis humring, delvis trøst. Det er først og fremst en poetisk fortelling der stjernehimmelen vokter oss. Hver og en av oss har sin spesielle stjerne. Fint nok, men ganske vagt, og filmen bygger ikke opp karakterene nok til at publikum virkelig bryr seg om den.

Film er hverdagslig

Vi som har levd noen år kan huske tilbake til tider da en halvtime film med «Tom & Jerry», fra en surklende smalfilmfremviser i en svett gymsal, var blant høydepunktene 17. mai. Det er annerledes nå. Filmer på en liten halvtime à la «The Bear» kan du finne når som helst på døgnet i flere tilgjengelige tv-kanaler, for ikke å snakke om hva Youtube tilbyr. I utgangspunktet er det altså svært hverdagslig å se en tegnefilm som dette. Det var rammen filmen ble vist i som gjorde det til en spesiell opplevelse.

Trondheim symfoniorkester fyller salen med høytid, nesten magi. Howard Blakes musikk understreker den drømmende følelsen i filmen, og den mektige orkesterklangen løfter opplevelsen. Høydepunktet på lydsiden er sangen «Somewhere A Star Shines For Everyone» som i filmversjonen fra 1998 synges av Storbritannias da største barnestjerne Charlotte Church. I Olavshallen ble den formidlet av 12 år gamle Tuva Bøgeberg fra Nidarosdomens jentekor, og hun sang den nydelig. Sammen med de to andre sangsolistene Ola Marius Ryan og Andreas Elvenes, og et konsentrert orkester, bidro hun til at rammen rundt filmen ble mer spennende enn selve filmen.

Som alltid når orkestret byr inn til sine Bismarck-forestillinger var salen tettpakket.  Publikum, de fleste i barnehagealder, satt stort sett som tente lys. Ikke alle hadde full oppmerksomhet på scenen hele tiden, men det er sjelden så mange hundre barn på samme sted er så preget av konsentrasjon og andektighet. Og det med orkestermusikk som ikke er i nærheten av publikumsfrieri. Musikken er tilgjengelig og fin, men verken den eller fremføringen hadde innslag av unødvendige ytre effekter eller banalisering.

Den kollektive opplevelsen

En kan kalle dette et grunnkurs i dannelse, men det er heller ikke poenget at publikum skal være ærbødige. Et hurrarop, et gjesp eller et kreativt usendt papirfly i ny og ne hadde ikke ødelagt for den kollektive opplevelsen. Men den kollektive og høytidelige rammen, sammen med suget i musikken, gir et løft som ikke mer tidsriktige tegnefilmer konsumert alene via nettbrett kan matche.

Konserten ble åpnet og avsluttet med velklingende svisker fra det klassiske repertoaret. Et vellykket konseptuelt grep var inkluderingen av Johan Halvorsens «Prinsessen kommer ridende», som knytter historien i «The Bear» til norsk eventyrtradisjon og «Skjønnheten og udyret»-varianten «Kvitebjørn Kong Valemon».

Forestillingens humoristiske høydepunkt kom ganske tidlig, da Bismarck ikke entret scenen da han skulle og når han pleier i disse konsertene. Under et smektende høydepunkt i det faste åpningsnummeret Adagiosatsen fra balletten «Spartacus» av Aram Khatsjaturjan, som mange assosierer med vignettmusikken til tv-serien Onedinlinjen, ventet orkestret forgjeves på hovedpersonens entré. Dirigent Torodd Wigum avbrøt musikken, startet orkestret på ny, og de spilte Onedinlinjen-musikken frem til punktet der Bismarck alltid entrer scenen. Men ingen pingvin.

Da begynte leteaksjonen, rundt omkring på scenen, bak i kulissene og i salen. Dirigenten engasjerte orkestermusikere. Wigum gikk rundt hos publikum og spurte barna om de hadde sett Bismarck, til stor fryd – og uten at dirigentens naturlige autoritet henfalt til ukledelige ablegøyer.

Så langt så bra. Men fortsettelsen skurret.

Tsjekhovs pistol

Et av de grunnleggende prinsipper i teatret er kjent under navnet «Tsjekhovs pistol», der den russiske mester understreker teatrets kontrakt med publikum slik: Blir publikum vist en pistol i første akt, må den avfyres i tredje akt.

En lignende kontrakt med publikum introduseres når et barnepublikum blir direkte involvert i letingen etter en sentral karakter i forestillingen. Da må han til slutt bli funnet. Det ble for så vidt Bismarck, men ikke i levende live på scenen eller i salen blant publikum. Han leverte rapporter på storskjerm – for opptatt av å lage film til å stikke innom et publikum som i stor grad var kommet for å oppleve nettopp ham.

Om en ser velvillig på det, kan en si det passet greit til forestillingens filmatiske grunntema at også maskoten til symfoniorkestrets barneforestillinger ble vist på storskjermen. Men et antiklimaks var det like fullt. Og noen stor Bismarck-opplevelse ble aldri denne vårlige lørdagen i Trondheim. Video-rapportene fra andre kanter av byen var småfiffige, men det var ikke lagt alt for mye arbeid verken i de tekniske opptakene eller Hans Petter Nilsens tekst.

Pingvin-applausen

Men slutten var som den skal på en Bismarck-forestilling. Siste jubelnummer, Radetzky-marsjen av Johann Strauss d.y., ble avrundet med hjertelig applaus, før hver publikummer virret rundt sin egen akse og vippet med luffene, fjern-instruert fra Bismarck via Skype.

Staselig det, men på denne forestillingen var det ikke Bismarck som var hovedpersonen, og heller ikke filmene, men faktisk symfoniorkesteret selv i all sin finkulturelle og nyanserike prakt. De kan dele æren med vokalist Tuva Bøgeberg og den enkle, sterke og trøstende meldingen om at vi alle har en egen stjerne som passer på oss.