Blodsterkt sprengstoff

Når jeg kommer inn i det litt svette, store auditoriet med hvitmalte vegger og rader med klappstoler fylt opp av ungdommer på en videregående skole i Bergen, tenker jeg umiddelbart: Stakkars dem som skal spille teater her inne. Vi skal se Hordaland Teaters oppsetning av forestillingen Berre ein spøk. Gulvet fremst i auditoriet utgjør scenen, med et kateter til venstre, en stol midt på gulvet og et whiteboard på veggen. Læreren gjentar innstendig at «nå må dere være stille og rolige, nå kommer det noen som skal spille teater for dere» samtidig som det om og om igjen bes om at elevene må huske å skru av mobiltelefonene sine. Overalt er det urolige ungdommer som ler og snakker høyt. I auditoriet er ingenting av det som kan minne om det mer tradisjonelle teaterrommets insistering på at «dette er teater». Alt jeg ser er det skarpe dagslyset som flommer inn gjennom takvinduene, det oppripa gulvet, stolputene som burde vært bytta ut. Det lukter skole, det lukter grønnsåpevann, det lukter matpakke og svette sko. Å spille teater her virker umulig.

Men jeg tar feil. De førti minuttene forestillingen Berre ein spøk varer viser oss at det finnes skuespillere som kan gjøre dramatikeres verk til levende teater og dermed transformere et hvilket som helst rom til noe helt annet. Desto mer forsterket blir teateropplevelsen etter kontrasten til skolehverdagens kjedelige og uinspirerende omgivelser. Hordaland Teaters oppsetning Berre ein spøk viser og befester Den Kulturelle Skolesekkens potensial til å skape uforutsett teatermagi på de merkeligste steder når det lykkes.

Selvbekjennelse i monologform

Forestillingen Berre ein spøk er en bearbeiding av den svenske dramatikeren Malin Lindroths monolog När tågen går förbi fra 2004. Det er ikke første gang Lindroths dramatikk spilles i Norge: Brageteatret satte opp forestillingen allerede i 2009 med tittelen Når togene går forbi, til stor begeistring for anmelderne. I Hordaland Teaters oppsetning Berre ein spøk er settingen en annen enn i originalen og dermed er tittelen blitt endret. Historien fortelles av en 34 år gammel kvinne, men hun befinner seg ikke lenger ved et togstopp, i skuespiller Irene Waages bearbeidelse av teksten er kvinnen derimot til stede hos oss, her og nå – i det nakne rommet. Det skaper en kraftfull opplevelse av nærhet, og forsterker forestillingens form. Berre ein spøk er en selvbekjennelsens monolog i fortellerteaterets tradisjon, i en veksling mellom nåtid og stadige tilbakeblikk der begivenhetene langsomt folder seg ut og ubehaget hos publikum vokser i takt med alvoret i det som fortelles.

Den voksne kvinnen i Berre ein spøk ser tilbake på en altoverskyggende hendelse som fant sted i tiende klasse på ungdomsskolen. Det viser seg at det er snakk om mobbing som etter hvert ender i et alvorlig seksuelt overgrep. I monologen får vi høre historien om kjæresten hennes Magnus og vennene hans som bestemmer seg for å tulle med en av skolens utstøtte, Katrine. Magnus later som om han er interessert i Katrine og de blir liksom-kjærester, mens hele skolen ler bak ryggen hennes. Etter hvert utvikler det seg til et sjalusidrama der jeg-karakteren blir den utstøtte og latterliggjorte, inntil hun en dag stiller Magnus til veggs og ber ham om å bevise at det er henne han vil være sammen med og ikke Katrine. Hun blir vitne til en grov gruppevoldtekt og lar være å redde Katrine. I rettssaken som følger velger hun å tie slik at kjæresten og vennene blir frikjente.

At historien denne gangen ikke fortelles av offeret eller av overgriperen, men av den som velger å være taus og beskytte overgriperen og dermed gjør seg medansvarlig for begivenhetens utfall og den andres lidelse, blir her et finurlig og vellykket grep. Fortelleren er på sett og vis i en mellomposisjon, hun er både offer og overgriper i kraft av sine egne handlinger og valg. Siden hun også er en upålitelig forteller – som behersker antydningens kunst – overlates det til publikum å fordømme eller frikjenne henne. Forestillingen utfordrer ved å kreve at man tar stilling til egne verdier og moral.

Råskap og tilstedeværelse

Hordaland Teaters Berre ein spøk er en demonstrasjon av hva teater kan være når det er virkelig godt. Skuespiller Irene Waage behersker monologkunsten med hele seg. Den retrospektive fortellerteknikken i manus fungerer i hennes formidling helt ut til fingerspissene. Waage viderefører den stringente dramaturgiske presisjonen i manus med en forbilledlig teknisk dyktighet og en enorm tilstedeværelse og konsentrasjon. Samtidig er hun uslepen på de rette stedene i teksten, og slik blir ikke formidlingen av monologen redusert til en øvelse i flinkhet, den får derimot et stort tilfang av noe menneskelig.

Waage bruker hele rommet og tar stor plass i det, både mentalt og fysisk. Hun er spesielt god på å spille ut nyansene og dynamikken i teksten gjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk, og slik blir monologen svært rik på undertekst. Det blir til og med morsomt flere ganger. Grepet strammes til hardere og hardere, hovedpersonen faller ut og tilbake i nåtiden når det blir for vanskelig å fortelle, men trekkes snart inn igjen i sin surklende, ødeleggende fortid. Jeg-personen fortæres langsomt av sin egen nagende samvittighet: «Eg tenkte at løgnen skulle forsvinne, miste verdien sin etter nokre år. Men ingenting forsvinner» (fritt etter hukommelsen).

En språklig råskap i Berre ein spøk understreker den alvorlige tematikken som ligger til grunn for forestillingen. Denne råskapen kommer liksom sterkere til uttrykk ved at Waage har bearbeidet den svenske teksten og gjort den til sin, også i det rent klanglige – alt fremføres på dialekt. Manuset inneholder flere klisjeer og tydelige tidsmarkører, det kunne lett ha bikket over et par steder, men Arvid Ones strenge regi holder det hele sammen. Grunnen til at disse tilløpene til det klisjéfulle er så enkle å akseptere er kanskje også at det usagte i sluttscenene styrker teksten og balanserer den.

Når teater er virkelig

Når elevene i etterkant av forestillingen får lov til å stille spørsmål, er det første de spør om: «Er det sant?». Waage kan avkrefte at historien handler om henne og sier den er skrevet av en svensk dramatiker. Elevenes respons blir, liksom for å forsikre seg: «Så det er liksom ikke deg?» På et vis er dette beskrivende for hvordan forestillingen ble mottatt: Selv om den spilles i et slitent auditorium en hverdagslig formiddag, klarer Waage å fange sine publikummere, til og med de kule guttene helt fremme til venstre tørker et øyeblikk av seg fliret i forestillingens avgjørende og ubehagelige finale.

Gjennom å introdusere seg raskt og gå rett på spillet, gir Waage samtidig monologen en aura av personlig bekjennelse. Slik opphører skillet mellom teater, fortellerkunst og virkelighet. Hvem er det som forteller? Forvirringen oppstår hos ungdommene: Var det Waage som fortalte om seg selv her? Å flytte handlingen fra en togstasjon til et ubestemt her og nå, er et grep som fungerer særdeles godt. Ungdommene glemmer kanskje at det de ser er teater, og fortellingen åpner seg for dem på uvante premisser.

I en tid der jeg vil påstå at det ikke er noen overdrivelse å kalle dramatikeren marginalisert, er denne forestillingen ikke bare en påminnelse om hvor viktig dyktige skuespillere og regissører er, men også hvor viktig det er med et godt råstoff, et sprengstoff det kan lages teater ut av. – Og der viser Malin Lindroths manus När tågen går förbi at dramatikeren på ingen måte er død, og at det er avgjørende at det skrives ny dramatikk av internasjonalt kaliber for ungdom. Dramatikk som tør å utfordre og som tar ungdom på alvor. Det slår meg at de ungdomsforestillingene Hordaland Teater har satt opp som jeg har festet meg ved (fjorårets I Guds namn og denne) er skrevet av danske og svenske dramatikere. Etter å ha sett en forestilling som på denne måten treffer sin målgruppe, tviler jeg ikke på at det finnes et stort behov for nyskrevne scenetekster for ungdom i Norge, tekster som kan snakke til publikummet sitt og ikke forbi eller over dem. Men det forutsetter flere initiativer og ordninger som kan løfte denne dramatikken frem gjennom trange strukturelle – og økonomiske betingelser.