Brillebjørn blir ugjenkjennelig fra skjerm til bok. Det er helt greit.

Mye av kulturen for barn utvikler seg til å bli større konsepter som eksisterer på tvers av ulike plattformer, både på TV, i bøker og på spillefilm, samt som spill, leketøy og på sosiale medier. Brillebjørn er intet unntak: Han viste seg først på NRK Super, men beveget seg raskt over til blant annet kinofilm og småbarnsbøker. På kort tid har det utkommet ni bildebøker, ett julehefte og ett aktivitetshefte om TV-bjørnen. Hvordan fungerer Brillebjørn mellom permene?

I utgangspunktet var jeg skeptisk småbarnsbøkene om Brillebjørn: Dersom TV-seriens pedagogiske tilsnitt var blitt overført til bøkene, og dersom det opplagte, kommersielle potensialet skulle være for dominerende, var jeg redd for at det ville komme i veien for gode leseropplevelser.

Men slik er det faktisk ikke. Bøkene om Brillebjørn er en frisk utvidelse både av Brillebjørn-konseptet og småbarnslitteraturen, blant annet ved at de frigjør seg fra kjønnsstereotypier og gir barnet definisjonsmakt.

Hoppende barn, kritiske anmeldere

Brillebjørn er kjent for mange småbarnsfamilier. NRK Supers TV-serie kom på skjermen i 2017, er solgt til flere land, og har mottatt en rekke priser. Våren 2018 kom kinofilmen Brillebjørn på bondegården, og det finnes et utall spin off-produkter med Brillebjørn som motiv. Brillebjørn har endatil egen Facebook-side og profil på Instagram, som naturligvis ikke henvender seg til den primære målgruppa, men til deres foreldre.

Hva er det som gjør at nettopp Brillebjørn har oppnådd så stor rekkevidde? Og hvordan skal man som voksen vurdere kvaliteten på et konsept som retter seg mot de aller yngste barna? Er det et kvalitetstegn i seg selv at barna hopper begeistret opp fra sofaen og kinosetene, klapper i hendene og snurrer rundt til Brillebjørn-dansen?

På kino og på Barne-TV er Brillebjørn en voksen kosebjørn. Han kommer til unnsetning når barn møter utfordringer, helst av det hverdagslige slaget, ved å klappe i hendene og tilføre «fantasi-magi»: Barnet og bjørnen trer inn i et lekeunivers, og utfordringen overvinnes – nærmest umerkelig. Dermed spiller Brillebjørn på TV og film ikke bare på barnas lag, men også på de voksnes: Kanskje er det dette som appellerer til småbarnsforeldre?

Anmeldere, derimot, er ikke like begeistret for Brillebjørn, i alle fall ikke på kino: Kinofilmen Brillebjørn på bondegården har jevnt over fått laber mottakelse, blant annet her på Periskop. Filmen bringer seriens korte episoder inn i langformat, og flere har stilt spørsmål ved om dette overhodet er et godt valg, ettersom episodene på TV i form og lengde imøtekommer det lille barnet. Inger Bentzrud i Dagbladet skriver at kinofilmen er «så snill og ufarlig at det nærmer seg det kjedelige og glatte». Fredrik Drevon hevder i en kritisk kommentar på VG at filmen ikke tar barnas følelser på alvor, og at det er problematisk at virkeligheten dekoreres istedenfor å konfronteres.

Den allerede kjente bjørnen har uansett gitt forfatter Ida Jackson og illustratør Jens A. Larsen Aas’ småbarnsbøker om Brillebjørn god markedsføring. «I denne boka kan du lese om da Brillebjørn selv var en liten bjørn», leser vi på baksiden av alle bøkene, som opplagt drar nytte av at Brillebjørn er kjent for målgruppa og deres foreldre. Men for øvrig kunne han ha vært en hvilken som helst karakter. Den påståtte forbindelsen virker slik sett noe søkt og dermed også spekulativ – men at den faktisk også framstår som unødvendig, er kanskje vel så interessant: Bildebøkene har nemlig både humor og kompleksitet.

Utfordrer konvensjonene

I bildebøkene har Brillebjørn to mødre, mor og mamma, uten at det gjøres noe nummer ut av det. Det er et godt grep, ikke bare fordi det er høyst uvanlig i småbarnslitteraturen, men også fordi det gjør at forholdet mellom foreldrene unndrar seg en del vante kjønnsklisjeer. Når for eksempel mamma jogger og mor strikker i Brillebjørn i skogen (2017), blir forskjellen i aktivitet løsrevet fra forventninger knyttet til kjønn.

Brillebjørn og mødrene er de eneste dyrene i et ellers aldeles alminnelig univers. Og når alt annet er så alminnelig (og mamma til og med leser en bok med tittelen Parenting for bears), blir det både absurd og komisk at vi faktisk har å gjøre med en bjørnefamilie. Det som oppnås, er at Brillebjørn blir en identifikasjonsfigur ikke bare for noen gutter og noen jenter, for det er ingen lesere som ligner på ham. Ikke desto mindre kan mange lesere kjenne seg igjen i egenskapene og påfunnene hans. At bøkene på det naturligste vis inkluderer flerkulturelle familier (som i Brillebjørn får plaster (2018)), er også en styrke i denne sammenheng.

Formelpreg

Bøkene har et sterkt formelpreg. De er små og kvadratiske, og første oppslag i samtlige bøker er identiske: Brillebjørn står på høyre side av oppslaget, som en invitasjon til å bla om til neste side. Det er gul tapet på veggene, han holder en koseklut inntil kroppen og levner ingen tvil om at han er et lite barn – akkurat som målgruppa – og teksten presenterer: «Dette er Brillebjørn». Bøkene forteller om løsrevede episoder, og kan dermed leses uavhengig av hverandre.

Det er både en styrke og en svakhet, for når det gis ut så mange bøker om Brillebjørn, er det i lengden nødvendig med en form for utvikling. Brillebjørn vokser ikke med leseren, og det er kanskje begrenset hvor lenge den enkelte leser vil vende tilbake til disse bøkene?

Barnets definisjonsmakt

Bøkene skriver seg inn i en velkjent tradisjon: Småbarnsboka. Sjangeren har tradisjonelt hatt en tydelig oppdragende, pedagogisk funksjon ved å ta opp ulike hverdagsutfordringer – det kan handle om å gå på do, å begynne i barnehagen, å være hos tannlegen, få et søsken, slå seg – og så videre. Forlaget skriver at bøkene om Brillebjørn er «[h]verdagshistorier det er lett å kjenne seg igjen i, for både store og små». Det ser ut til å være en utbredt oppfatning at bøker for de yngste skal ta opp hverdagslige temaer – men jeg har av og til lurt på om det er grunnlag for dét: Enhver som har betraktet barn i lek, har vel oppdaget at det slett ikke alltid er uskyldige tannpusshistorier det dreier seg om?

At bøkene forteller fra en kjent virkelighet, legger imidlertid til rette for møtepunkter mellom barn og voksne: Flere familier vil kunne nikke gjenkjennende til Brillebjørn sklir (2018), som begynner med en kjent scene for mange småbarnsfamilier: Ungen som vil opp og ut og leke, foreldrene som vil ligge litt til, siden det er fridag, og som prøver å utsette dagen ved å tilby en eller annen form for skjerm. Men Brillebjørn vil ut, og den stakkars mammaen har ikke annet å gjøre enn å henge med. Man må opp og ut, uansett (det blir jo faktisk ulevelig ellers) – og slik er det barnet som tilkjennes definisjonsmakten i familien.

Noe av det mest interessante i Jackson og Aas’ småbarnsbøker er at Brillebjørn slett ikke tilpasser seg voksenverdenens krav, snarere tvert imot: Brillebjørn på butikken (2017) er et godt eksempel: Brillebjørn vil ha is – som en hvilken som helst treåring. Han løper inne i butikken, mamma disiplinerer mildt hele veien, men uten å heve stemmen: Nei, han skal ikke mase, han skal ikke ha sin egen handlevogn, han skal ikke løpe og han skal i alle fall ikke legge godsaker i handlekurven hennes. Men det gjør han selvsagt, han gjør alt dette, og når han klatrer opp i hyllen med godterier (for å få tak i Bamsemums, selvfølgelig), raser alt uunngåelig ned. Mamma blir ikke streng, men mister lommeboka i kaoset. Når det viser seg at Brillebjørn har tatt vare på den når varene skal betales, blir hun så lettet at hun rett og slett kjøper is til dem begge – men det ser vi bare på et siste, tekstløst oppslag.

Nostalgisk, men nyskapende?

At sluttpoenget i bøkene ikke er beskrevet med ord, er et svært godt valg og en raus håndsrekning til barneleseren: Her er det ingen autoritær tekst som styrer forståelsen i en bestemt retning, og barnet stiller på lik linje som den voksne høytleseren. Denne formen er godt gjennomført i alle utgivelsene, men sluttpoengene er ikke alltid like treffende. Ida Jackson lykkes imidlertid godt med å gi Brillebjørn en gjennomført barnlig tilnærming til livet. I Aas’ illustrasjoner er han tegnet med en nostalgisk strek. I kombinasjon med at bøkene utfordrer sjangeren både i form, ved at bildene får eie sluttpoengene, og i innhold, blant annet ved at hovedpersonen har to mødre og at barnet er den som definerer, er illustrasjonene ironisk nok med på å fornye sjangeren, nettopp ved at de på sitt nostalgiske vis så tydelig skriver bøkene inn i en velkjent sjanger. Og at sjangeren behøver forfriskning, er det ingen tvil om. Så gjenstår det å se om Brillebjørn-bøkene i lengden klarer å fornye seg selv.