«Brillegeit»: Portrett av en kunstners barndom

Selvironien er sjelden langt unna på sidene i den lekkert innbundne boken Brillegeit av Steffen Kverneland. Både tittelen og omslaget kommer kritikeren i forkjøpet, serieskaperen legger ingen skjul på at det er et nærsynt portrett han gir av seg selv. «Det er bare meg igjen», resonnerer forfatteren innledningsvis. «Ingen kan korrigere det jeg husker feil». Kvernelands blikk på seg selv er likevel skarpt i boken.

Bebrillet kunstnerdrøm

To forsiktige smilerynker rundt den forfjamsede munnen på omslaget setter effektivt tonen for Brillegeit. Oppvekst og skolegang skildres i første del, mens drømmen om å bli kunstner vies en lengre del til slutt. Å få briller på nesen blir en åpenbarende opplevelse for Kverneland i tittelkapittelet «Brillegeit». Begrepet gir assosiasjoner synonyme med «brille-Jesus» eller «brilleslange». Gleden over å se klart er stor, men samtidig gjør det noe med identiteten å se annerledes ut i speilet med briller på nesen. Bokens bakside, med passfoto både med og uten briller, speiler denne erfaringen godt.

Der den selvbiografiske sjangeren tradisjonelt gir rom for selvrettferdige fremstillinger av seg selv, er den selvbiografiske tegneseriesjangeren mer kjent for å være nådeløst ærlig og ytterst selvironisk. Anders Kvammen og Anja Dahle Øverbye er to eksempler på nåtidige tegneserieskapere som utleverer seg selv i serieform. Steffen Kverneland er likevel den som går lengst i å pirke i det vonde, samtidig som han leverer en vittig og visuelt poetisk bok. Satiretegneren Olaf Gulbranssons tegnede selvbiografier Det var engang (Gyldendal, 1934) om barneårene og Und so weiter (Piper, 1954) fra kunstnerlivet i München, fremstår som to klare forbilder for Kvernelands utgivelse.

Sorgmunter stil

Etter den tyngende sterke En frivillig død (2019), som handlet om farens selvmord, gjør det godt å lese de muntrere memoarene i Brillegeit. Ulike revideringer og forbedringer har blitt Kvernelands mal når han gjenforteller fra sitt eget liv i tegneserieform. Slik blir tegneseriene hans stadig bedre.

Farens selvmord preger også den nye boken, men på en annen måte enn i de foregående. Der En frivillig død satte Kvernelands tidligere bibliografi inn i en helt ny kontekst, fungerer Brillegeit mer som en blanding av de foregående verkene. Selvironien som dels ble et skjold i Slyngel (No Comprendo Press, 2002) er nå erstattet med et blikk for det tyngende og lette i sammenheng.

I Brillegeit gjør Kverneland en solid jobb med å gjenskape biografiske hendelser slik han selv husker å ha opplevd dem, og samtidig ubarmhjertig slik de må ha fremstått utenfra. Innledningen, med minner som passerer som bilder i sekvens, gir et nostalgisk anslag til boken.

Selvsikker form

Bokens mange partier kan leses uavhengig av hverandre, men rekkefølgen følger også en kronologisk tråd. En bred palett av estetiske virkemidler driver sidene fremover.

Bruken av vannfarger gir en nærhet til materialet som er nærmest taktil, helt ned til teksturen av akvarellpapir som er synlig bevart fra innskanningen. Sporene av malingssprut og blyantstreker gir et lite selvhøytidelig uttrykk til den ellers perfeksjonerte stilen. Når det kommer til lys og farger, beveger Kverneland seg innenfor et overbevisende fotorealistisk spekter. Streken sveiper uforvarende fra det realistiske til det parodiske, drømmende, uvirkelige og hallusinatoriske.

Når Kverneland tegner seg selv som fyllesyk ungdom, låner han farger fra Edvard Munch. Etter å ha laget den prisvinnende tegneseriebiografien Munch (No Comprendo, 2013) kjenner han disse virkemidlene ut og inn. Bruken av fotografier, faksimiler og egne malerier understreker opplevelsen av å sitte og bla i gamle minner.

Selvparodierte drømmer og minner

Det er med store undrende øyne Kverneland maler seg selv som barn i bokens første avsnitt. Marerittene som etter hvert vekkes til live, setter effektivt tonen for de mørkere delene av boken. Flere mareritt inntreffer også i virkeligheten, som når han mislykkes med å få innpass i Oslos kunstmiljø.

Humor er likevel det som definerer storparten av boken. Kverneland fremstiller seg blant annet som litt av en masekopp i «Hvordan jeg lærte meg å lese», hvor storebroren Tore og tegneserien Donald Duck spiller viktige roller. Siden ser vi ham som utpreget lesehest i «Ingen roser til Harry» med henvisning til barnebokklassikeren ved samme navn av Margaret Bloy Graham.

Ensomhet

Flere steder kommer innrømmelser om egen ensomhet. I sekvensen «Den perfekte lekekamerat» kloner eksempelvis serieskaperen seg selv. Senere, i bokens alvorligste parti, tar leseren del i denne følelsen. «Ensomheten var total» står det, mens tid og rom opphører å eksistere på Café Nordraak. Kverneland parafraserer øyensynlig Leonardo Da Vincis Nattverden (1498) i bilderuten når langbordet hvor han sitter gradvis går i oppløsning. Rundt hodet har han en glorie av forventning. Etter at alle stolene er borte og han selv sitter igjen, ser vi glorien av streker som uttrykk for forfjamset tomhet. Bakgrunnen rundt ham viser et kosmisk motiv av stjerner og mørke.

Portrett av en ung kunstner

At det som beskrives hovedsakelig foregår fra 1970- til 90-tallet gjør nok boken på ett vis mindre gjenkjennelig for dagens barn og unge. I boken skildres likevel følelser som mange vil kunne kjenne seg igjen i. For den som måtte aspirere mot å bli kunstner selv, er også denne siste delen særlig interessant. Som autodidakt kunstner har Kverneland gått sin egen skole hvor han har studert sine forbilder nøye og deretter inkorporert triksene deres i sin egen stil. Hele boken er en oppvisning i visuelle virkemidler og fortellergrep. Ved å mestre et utall stilarter kan serieskaperen vekte hver bilderute ulikt.

I sin streben etter å bli kunstner driver Kverneland etter hvert rundt i verden. I Hellas kjøper han seg en rød felthatt som han siden ifører seg som gatetegner i Frankrike. «Jeg må ha sett utrolig irriterende ut» oppsummerer Kverneland. Her holder det med et foto for å få leseren til å le. Evnen til å skildre seg selv utenfra er det som skaper empati for den tragikomiske figuren Kverneland gjør seg selv til.  Slik unngår serieskaperen at det blir for sentimentalt eller selvsentrert.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Minner som forsvinner

Brillegeit er kanhende ikke en like viktig utgivelse som den sterke En frivillig død. Men boken er både interessant i seg selv og som kommentar til serieskaperens tidligere produksjon. Håndverksmessig fortsetter Kverneland å utfordre seg selv, som i sekvensen «Sjappene» hvor et kaldsvettende mareritts mørke farger kontrollert renner i hverandre.

Når Kverneland i teksten beskriver «et glimt fra barndommens paradis», maler han seg selv i et skarpt lys, med grove, oppløsende penselstrøk. Minnenes forgjengelighet beskrives godt i denne scenen.

Med Brillegeit serverer Kverneland en sorgmunter fortelling som gir kontekst og nyanser til hans tidligere arbeider. Humoren gjør det hele severdig.
For dem som måtte mene boken blir for lys og lett, kan det understrekes at slutten er utsøkt makaber. De døde familiemedlemmene som skrattler i siste rute tyder på at det er mer forferdelse i vente.