Corona før korona: En øvelse i obsternasighet

De fleste ord har flere enn én betydning, selv om mange av dem har en tendens til å gå under radaren. Ordet «korona» for eksempel, som vi støter mye på for tiden, har flere meningslag enn jeg i mine villeste feberdrømmer kunne forestille meg. I Aslak Gurholts Corona før korona kan vi blant annet lese: «Corona er navnet på skrifttypen denne boken er satt i. Skrifttypen ble designet av Chauncey H. Griffith og utgitt av Mergenthaler Linotype Company i 1941.» Men også at «Det åttende og siste nivået i dataspillet Super Mario Sunshine foregår i vulkanen Corona Mountain».

Det viser seg også at Corona er en liten by i USA, designet som en perfekt sirkel, og kjent for sin store produksjon av sitroner – selv om byemblemet faktisk har en appelsin i stedet for en sitron. Hvorfor? Vet ikke, men jeg hengir meg til fremdriften i Gurholts fascinerte undring og oppgir ønsket om klare svar. For boka har et utall slike snurrige assosiasjonsbaner, som nevnes mer enn forklares. Noen er også mer personlige, som at forfatteren kjøpte appelsiner (jamfør byemblemet for Corona) i stedet for epler på butikken, fordi det føltes tryggere på grunn av skallet.

Corona før korona er eksemplarisk i den forstand at den like mye kan leses av konseptuelle poeter som barn helt ned i barneskolealder. Det er en sjeldenhet at det dypt komplekse og superenkle kan sameksistere på denne måten. Jeg tenker meg at boka vil være et godt utgangspunkt for å utvide horisonten rundt COVID-19, for selv om alternative betydninger ikke kan kurere oss for sykdom er det håp forbundet med å oppdage at en annen verden – med andre betydninger – er mulig. Dét kan hjelpe oss å puste friere.

Et Wunderkammer

Meningsutvidelsen gjør Gurholts bok til et leksikalsk prosjekt, siden han finner alternative betydninger som vider ut meningsrommet som klaustrofisk kleber ved ordet idag. Boken er også et opplysningsprosjekt, siden den insisterer på at ting alltid har flere lag om vi skraper i overflaten. Ting kan nyanseres, selv om spillerommet – pandemien – i utgangspunktet er snevert. Men opplysningsimpulsen i boka er av en særegen type, som spesielt barn og unge kan ha glede og nytte av å utsettes for, siden de i så mange sammenhenger opplæres til å tro at kunnskap er reproduksjon av noe gitt.

Opplysningstanken bak dette «oppslagsverket», er at ordenes betydning nettopp ikke bare foreligger i de velorganiserte fra A til Å-formene barn og unge støter i lærebøker eller oppslagsverk. Nei, her kommer kunnskapen gjennom uregjerlige assosiasjoner. Dét betyr ikke at man ikke skal søke kunnskap, naturligvis, men heller at det gjelder å styres av nysgjerrighet, framfor av lydighet eller ydmyk respekt.

Slik sett er boka et kunnskapsmessig wunderkammer. Som forgjenger til våre dagers museer, med sine strenge prinsipper for arkivering, var renessansens og opplysningstidens wunderkammer et enmannsmuseum, hvor rikfolk viste frem rariteter organisert etter eierens interesser. Raritetskabinettet var et museum uten museets strenge logikk; det fulgte innfallets, nysgjerrighetens og fascinasjonens idiosynkratiske linje.

Slik er det også med boka til Gurholt: Den kartlegger ordets betydningsmangfold, uten å begrenses av rasjonelle prinsipper eller leksikalske måter å systematisere kunnskap på. Den spinner avgårde etter linjer skapt av forfatterens fascinasjon. Corona før korona er en hyllest til viltert betydningsmangfold, og uviljen til å innfinne seg med orden og rasjonelle systemer.

Fra trussel til immunitet

Gjennom viften av betydninger som brettes ut i boka ligger en motstand mot å akseptere at det først og fremst er trussel ordet korona betegner. Gurholt minner oss på andre betydninger, forbundet med lek, oppdagelse, kreativitet, erkjennelse og liv, ikke død og isolasjon. Indirekte skapes et bilde på en type uregjerlig kunnskap som motsetter seg enhver gitt betydning og systemene som reproduserer dem. Slik sier boka nei til innsnevrede betydninger, og ja til absurde og rare assosiasjonsbaner.

Kanskje kan betydningsmangfoldet gi oss en form for immunitet? Ikke mot virus og dødelig sykdom, men mot den språklige innsnevringen frykt og redsel kan føre til. Når betydningen innsnevres kan det minne om isolasjonen vi opplever under pandemien: Vi kan ikke gå dit vi vil, må holde avstand, og livsrommet blir trangere. Boka kan betraktes som en oppfordring om å ikke la de dystre assossiasjonene til karantene, sykdom, død og fordervelse være det eneste ordet forbindes med.

Habilitet som smitte

Det er interessant å tenke på boka i forhold til en annen type smittespredning også. Å skrive en anmeldelse er som oftest en kardinalsynd for en kritiker som kjenner forfatteren, eller har en arbeidsrelasjon til ham – som tilfellet er for undertegnede. Siden Gurholt både designer Billedkunst, der jeg er redaktør, og utformet min bok Kunsten og livet: En bruksanvisning, vil nok mange mene at jeg er høyst inhabil når det gjelder å anmelde boka. I tillegg er jo Flamme Forlag, som har utgitt boka, forlaget som utgav min bok. Jeg er altså inhabil, jeg er smittebærer. Ved å skrive denne teksten bryter jeg med den tillatte organiseringen av sosiale relasjoner. Denne teksten er slik sett et eksperiment der jeg utsetter meg for «sykdommen» ved å skrive den. Mitt eneste håp om immunitet er om jeg insisterer på at dette ikke er en anmeldelse. Dette er ikke en anmeldelse.

Men kan også habilitetsfrykt være en innsnevrende måte å tenke på? Kan habilitetsregimet bli en organisering av tingenes orden som innskrenker betydningsmangfold og krysspollinering – i frykt for «smitte» fra bekjentskapets virus? Da jeg fikk boka i hendene og kjente lysten til å skrive, stanset jeg først meg selv, gjennom et internalisert habilitetspoliti. Jeg tenkte at jeg måtte holde meg unna.

Paranoia eller reparasjon?

Men like etter husket jeg på Olivia Laings bok Funny Weather: Art in an Emergency (2020)[1], der hun hevder at det finnes to holdninger til kriser: Én paranoid og én reparerende. Velger vi den første styres vi av frykt for at ting går galt, og prøver å immunisere oss mot kaos ved å innsette orden på forhånd. «Orden» som i leksika og arkiver, men også regler for hva som «passer seg». Velger vi derimot den reparerende holdningen, lar vi oss styre av nysgjerrighet, assosiasjon, håp og lek, mener Laing. Og til syvende og sist handler dette om tillit, og at verden ikke bare er et forferdelig sted hvor vi ødelegger for hverandre.

Ikke misforstå: Det er naturligvis god grunn til å ikke anmelde sin kone eller elskers utstillinger – eller forfatte kritikker av dine beste venners bøker. Men utover slike åpenbare bindinger: Kan ikke også slike forbindelseslinjer åpne for nysgjerrighet og mulighetsrom? Kan enhver dogmatisk eller rigid organisering dypest sett handle om angst for uorden? Og uttrykker ikke dette nettopp et ønske om immunitet mot assosiasjonsformen og uregjerligheten som preger Gurholts bok? Det som ikke lar seg styre og det som spres fritt er en motimpuls til kontroll og en ufri tanke.

Betydningen av sosial distanse

Å bla i boka og hengi seg til assosiasjonene er en øvelse i obsternasighet. Den åpner for en annerledes modell for kunnskap og hvordan den skal brukes, enn den som styrer dagens museer, skoler og biblioteker. Det hele leder kanskje ikke noe bestemt sted, men her er poenget snarere en fri tanke og en lekende holdning, med evne til å reparere. Jeg tenker at det kan være vel verdt å eksperimentere med slike former, i håp om å spre tanker som motvirker ødeleggelse og fragmentering.

Ja, mer enn det, for vi trenger slike eksempler som Gurholts bok, for å motvirke den tvangsmessige ideen om at et ord eller et kunstverk bare kan «leses» på bestemte måter. I Corona før korona defineres en kunnskapsrik person etter det særegne i en individuell nysgjerrighet, snarere enn leksikalsk orden og kronologi. Implisitt oppfordrer boken alt fra inhabile kritikere til barn og unge til å lage sitt eget wunderkammer av betydninger, snarere enn å sitere lærebøker eller rette seg etter samfunnets instrukser om sosial distansering.

[1] Takk til skribent Hedda H. Robertsen som i sin tekst til neste Billedkunst, som jeg altså er redaktør for, nettopp skriver rundt Laings bok. Det var hun som gjorde meg oppmerksom på boka.