«Czardasfyrstinnen»: Frekk og freidig operette

– Denne oppsetningen er jo ganske frekk, sa en dame til meg i pausen. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Czardasfyrstinnen er faktisk ganske frekk på flere måter.

Elske hvem man vil

Operetten Czardasfyrstinnen går inn i samfunnsdebatten om retten til å elske hvem man vil og være den man vil. Vi følger kjærlighetshistorien til Edwin (Magnus Staveland) og Sylva (Eli Kristin Hanssveen) i operetten fra 1915, komponert av Emmerich Kálmán med tekst av Leo Stein og Béla Jenbach. Historien er gjendiktet av Gudrun Glette og tilpasses et moderne norsk samfunn.

Sylva er en kommende stjerne i underholdningsbransjen med en drøm om å bli stor i New York. Edwin kommer fra en velstående familie med business i fokus. At Sylva er transperson, bryr ikke Edwin seg om, men det gjør derimot foreldrene hans. Å gjøre Sylva til transperson er også det sentrale grepet regissør Hanne Tømta gjør i denne oppsetningen.

Komisk dans til himmelsk musikk

Første møte med aktørene på scenen er et stillbilde. Alle står helt i ro, utenom Sylva som artisten Czardasfyrstinnen og hennes seks dansere. På et tidspunkt bryter alle ut i dans og fest. Dette minner om Harlem Shake-trenden som gikk viralt på nett i 2013.

Danserne stjeler store deler av oppmerksomheten min i første akt. Med absurde bevegelser signert koreograf Jonas Øren, ofte med markeringer i takt med musikken, får dette frem det komiske og absurde aspektet ved operetten. Kostymedesigner Alva Walderhaug Brosten har latt barokkstil møte sirkus i de ulike kreasjonene. I kombinasjon med de spennende kostymene skaper danserne et uventet, vulgært og litt frekt scenebilde.

Med Stefan Veselka i ledelsen er orkesteret som å se på en sky, liggende i gresset, der man verken bryr seg om tid og sted. Helt fantastisk fyller også Operakoret salen med fyldig klang og grasiøse toner. Staveland har en nydelig prestasjon der sangens klang kommer godt ut. Beklageligvis er det ikke slik for Hanssveen, da stemmen hennes ikke bærer like godt over orkesteret.

Fra selskapsdans til liv og røre

Czardasfyrstinnen er et av verkene som ga sjangeren operette nytt liv igjen. Stykket er opprinnelig plassert i Wien i det daværende Østerrike-Ungarn. Den ungarske komponisten Kálmán har kombinert de typiske trekkene fra wieneroperetten, som den komediepregede handlinga og bruk av wienervalser, med den ungarske sigøynermusikken. Dette tar publikum både til overklasse i Wien og til folkelig løssluppenhet i Budapest.

Spesielt for denne forestillingen har Gjertruds Sigøynerorkester fått det ærefulle oppdraget med å lage liv og røre på scenen. Dette utfører de utmerket opptil flere ganger. Når det spilles ungarsk tradisjonsmusikk nedover trappa blant publikum i salen, blir vi også vitne til et av de mest sømløse sceneskiftene. Når musikerne kommer opp på scenen til lukket sceneteppe, får de selskap av noen av danserne. Før vi vet ordet av det, fortsetter handlingen i en bar med livlig musikk i det teppet går opp.

Rike pappagutter møter det skeive miljøet

Vi blir stadig minnet på at handlingen tar plass i 2022. Blant annet i episodene der samme statist fra koret stadig drar frem mobilen for å filme det spektakulære som skjer, for deretter å poste på sosiale medier. I tillegg vitser forestillingen om hvordan «mindfulness gir mindre stress», og om hvordan influensere kanskje kan brukes for å løse klimakrisa. Dette fungerer godt som et skråblikk på den travle hverdagen vår fylt med komplekse verdensproblemer.

Operetten drar også inn andre dagsaktuelle referanser. Ett eksempel er rike pappagutter som forventes å oppfylle ønskene til fedre i konsernet, et annet er verdien av oppmerksomhet i sosiale medier. Samtidig har Glette klemt inn interne vitser om Brostens operadebut som kostymedesigner. Brosten sparte slettes ikke på glitter og glam. Kostymene er viktige, de bidrar blant annet med å fylle scenebildet med enda mer farge.

Czardasfyrstinnen blir morsom og lettere å følge med på med gjenkjennbare referanser, men til tider tar disse overhånd. I tillegg er det iblant vanskelig å høre hva som blir sagt i dialogen på grunn av utydelig tale. Andre ganger er det vanskelig å forstå konteksten, som vitsingen om kostymedebuten til Brosten. Den forstod jeg ikke før etter forestillingen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Kjærlighetens heiarop

Likevel er det det politiske standpunktet oppsetningen tar som er dominerende. Det er et frekt og freidig valg når Den Norske Opera & Ballett tar et politisk standpunkt for fri kjærlighet, samtidig som denne versjonen har en scenografi som gir en Broadway-følelse. Jeg vil tro dette ikke er hverdagskost i operaoppsetninger.

Tematikken om fri kjærlighet blir dessverre innimellom slukt av de pop-kulturelle referansene, og oppleves derfor ikke godt nok kommunisert i oppsetningen. Til tross for dette, er Czardasfyrstinnen en forestilling som anbefales til alle, spesielt til dem som aldri har sett en opera før. Dette er en original og utradisjonell oppsetning på Operaen, nettopp fordi den er frisk, frekk og freidig.